Ep.105 - Det finnes bare én kristendom, én tro og ett evangelium

Kort oppsummering

Vi tar et steg tilbake fra enkeltsaker og spør hva som faktisk gjør kristendom til kristendom. Etter flere samtaler med meningsmotstandere og interne kristne diskusjoner kjenner vi behovet for å si det helt grunnleggende: Det finnes ikke uendelig mange kristendommer, ikke et privat evangelium for hver person og ikke en tro som kan bygges om etter kulturens behov. Det finnes én kristendom, én tro og ett evangelium, gitt oss i Skriften og bekreftet av den kristne kirke gjennom historien.

Kjernen er at Bibelen ikke bare er en tolkningsflate der alle kan hente ut sin egen sannhet. Bibelen har et budskap. Den tolker seg selv, forklarer seg selv og presenterer evangeliet tydelig. Derfor må kristne vende tilbake til Bibelen, trosbekjennelsene, Lausannepakten og Cape Town-erklæringen, ikke som erstatning for Skriften, men som vitnesbyrd om den samme klassiske troen: Jesus Kristus er eneste frelser, mennesker er fortapt uten ham, Gud elsker verden, og frelse mottas ved omvendelse og tro.

Hvorfor vi måtte tilbake til fundamentet

Utgangspunktet er responsen etter samtalene med Joakim Tischendorf og Kristine Banggren Gripsgård. De samtalene var interessante i seg selv, men responsen etterpå viste hvor viktig det er å avklare grunnlaget. Når kristne snakker med mennesker som tenker helt annerledes om Bibelen, sannhet, tro, kjønn, synd og frelse, kan det fort bli fremstilt som om alt bare handler om ulike personlige tolkninger.

Vi kjenner på behovet for å si at evangeliet ikke er noe to frikirkepastorer har funnet opp i en kjeller. Det er ikke "vår sannhet" i konkurranse med andres sannhet. Den klassiske kristne troen er ikke en ny konstruksjon som oppstår fordi vi reagerer på tidsånden. Den står i en lang linje tilbake til Jesus, apostlene, kirkens bekjennelser og den brede kristne tradisjonen.

Dermed blir episoden en slags grunnmursrunde. Før vi snakker videre om kulturkrig, Den norske kirke, postmodernisme, kjønnsideologi eller politiske saker, må vi vite hva vi står på. Hvis fundamentet er uklart, blir alt annet flytende. Hvis fundamentet er klart, kan vi møte vanskelige spørsmål uten å måtte finne opp kristendommen på nytt hver gang.

Bibelen er ikke bare en tolkningsflate

Et hovedpoeng er at Bibelen faktisk er klar i sitt sentrale budskap. Vi vet at noen straks vil si at alle tolker, og at det finnes uendelig mange mulige lesninger. Det er sant at mennesker tolker. Men det betyr ikke at teksten ikke sier noe. Det betyr ikke at Bibelen er taus, eller at alle tolkninger er like kristne.

Vi insisterer på at Bibelen kommer først. Erfaringer av Jesus kan være ekte og livsforvandlende, men de må ikke settes over Skriften. Når mennesker møter Jesus og blir frelst, er det nettopp fordi de møter den Jesus Bibelen beskriver. Den kristne erfaringen står ikke i motsetning til Bibelen, men bekrefter den.

Dette blir særlig viktig i møte med påstanden om at man kan være glad i Bibelen, tro på Jesus og samtidig komme til helt motsatte konklusjoner i sentrale lærespørsmål. Når vi går inn i Skriften, ser vi ofte at det kreves store krumspring for å komme utenom det Bibelen faktisk lærer. Det går an å si at man ikke tror Bibelen er Guds ord. Men da må man også være ærlig nok til å si at man har stilt seg utenfor klassisk kristendom.

Lausanne, Cape Town og trosbekjennelsene

For å vise at dette ikke bare er vår lokale forståelse, går vi til Lausannebevegelsen, Lausannepakten, Cape Town-erklæringen og de klassiske trosbekjennelsene. Slike dokumenter er ikke over Bibelen, men vi viser hva kristne på tvers av land, kulturer og tid har forstått som kjernen i bibelsk tro.

Lausannebevegelsen oppstod med et sterkt kall til verdens evangelisering. Den er ikke en smal norsk kulturkrigsbevegelse, men en bred evangelikal bevegelse som forsøker å holde sammen misjon, bibeltroskap og evangeliets kjerne. Når Lausanne-dokumentene sier at Det gamle og Det nye testamentet har guddommelig inspirasjon, sannhet og autoritet, sier vi noe dypt klassisk.

Cape Town-erklæringen blir særlig viktig fordi den uttrykker at vi mottar hele Bibelen som Guds ord, inspirert av Guds Ånd, talt og skrevet gjennom menneskelige forfattere. Den slår fast at Bibelen ikke blir overgått av senere åpenbaringer, samtidig som Den hellige ånd fortsetter å opplyse Guds folk slik at Bibelen taler Guds sannhet inn i nye kulturer. Det er akkurat denne balansen vi trenger: Bibelen er fast, men den er ikke død. Den taler fortsatt.

Hele Bibelen, hele Guds råd

Vi legger vekt på at kristne ikke kan splitte opp Bibelen i en del vi liker og en del vi kan legge bort. Hele Bibelen lærer oss hele Guds råd. Den er grunnlaget for å utforske og forstå alle dimensjoner av Guds sannhet. Derfor blir det utilstrekkelig å si at "det finnes noe Guds ord i Bibelen" eller at Bibelen bare er et historisk vitnesbyrd som vi selv må sile gjennom tidsåndens filter.

Hvis Bibelen ikke lenger er eneste rettesnor for liv og lære, mister vi evnen til å avgjøre hva som er kristent. Da blir kristendom det vi til enhver tid klarer å gjøre relevant, sympatisk eller sosialt akseptabelt. Men kristen tro begynner ikke med hva kulturen tåler. Den begynner med hva Gud har talt.

Dette betyr ikke at alle spørsmål er like enkle. Det betyr heller ikke at vi aldri trenger teologi, samtale, historie eller åndelig dømmekraft. Men det betyr at Skriften har autoritet over oss. Vi bøyer oss for Bibelen. Vi bøyer oss ikke over Bibelen for å forme den etter oss.

Ett evangelium og én frelser

Etter skriftsynet går vi inn i evangeliet. Det finnes ikke mange evangelier, ikke et personlig evangelium og ikke et evangelium som kan byttes ut når ordene synd, fortapelse, omvendelse eller Herre blir vanskelige. Det finnes én frelser og ett evangelium.

Vi viser til de store nytestamentlige linjene: Det finnes ikke frelse i noe annet navn enn Jesus Kristus. Jesus er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved ham. Dette er ikke en ekstra hard variant av kristendom. Det er kristendom. Det er det apostlene forkynte, det kirken har båret, og det misjonen har gått ut med.

Samtidig er evangeliet ikke kald eksklusivitet. Gud elsker alle mennesker. Nettopp derfor sendte han Jesus. Men Guds kjærlighet står ikke i motsetning til sannheten om synd og fortapelse. Den gir svaret på den. Hvis alle mennesker automatisk blir frelst til slutt, er ikke evangeliet en invitasjon til omvendelse og tro. Da blir korset redusert og Jesu herredømme uklart.

Synd, fortapelse, omvendelse og nåde

Vi bruker tid på ord som ofte forsvinner i moderne kristen forkynnelse: synd, fortapelse og omvendelse. Disse ordene kan høres harde ut, men de er nødvendige fordi vi forteller sannheten om menneskets situasjon og om hvorfor Jesus måtte komme. Vi trenger ikke Jesus som pynt på et allerede velfungerende liv. Vi trenger ham fordi vi er fortapt uten ham.

Når vi er tydelige på synd og fortapelse, er ikke poenget å gi mennesker en moralsk pisk. Poenget er at mennesker skal bli frelst. Hvis det finnes en fortapelse, er det kjærlighetsløst å tie om den. Hvis omvendelse er nødvendig, er det kjærlighetsløst å forkynne et evangelium der ingen trenger å vende om.

Derfor må vi holde sammen både alvor og nåde. Vi forkynner ikke at mennesker skal frelse seg selv ved moralsk skjerpelse. Vi forkynner at vi alle trenger Jesus, at han døde på korset, og at frelsen gis av nåde til mennesker som omvender oss og tror. Tydelig tale om synd er ikke loviskhet når den leder til Kristus. Den er en del av veien til nåden.

Når et annet evangelium blir en vaksine

En av de mest alvorlige advarslene i episoden er at et forvrengt evangelium kan fungere som en vaksine mot det ekte. Hvis mennesker får akkurat nok kristne ord til å tro at de allerede kjenner evangeliet, men ordene er tømt for synd, omvendelse, fortapelse, Jesu unike frelse og Skriftens autoritet, kan de bli immune mot sannheten.

Dette er særlig farlig i kirkelige sammenhenger. Mennesker kan høre om kjærlighet, inkludering, verdighet og fellesskap, og alt dette kan høres kristent ut. Men dersom evangeliet ikke lenger handler om at syndere blir frelst gjennom Jesus Kristus ved omvendelse og tro, har vi ikke bare justert tonen. Vi har byttet budskap.

Det er derfor vi ikke kan la "mangfold av tolkninger" bli et røykteppe. Ja, kristne kan være uenige om mange ting. Men det finnes grenser. Hvis man forlater Bibelen som Guds ord og evangeliet om Jesus som eneste frelser, har man ikke bare valgt en annen vektlegging. Man har forlatt selve grunnlaget.

Les evangeliene og se hva apostlene forkynte

Mot slutten blir oppfordringen enkel: Gå til Bibelen selv. Les evangeliene. Les Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Les Apostlenes gjerninger og se hva apostlene forkynte. Les brevene og se hvordan det samme evangeliet går igjen. Les de første kapitlene i Åpenbaringen og se hvordan Jesus taler til kirken.

Poenget er ikke å gjøre kristen tro smalere enn Bibelen. Poenget er å bli grunnfestet i det evangeliet Bibelen faktisk gir oss. Når vi gjør det, ser vi at dette ikke er nytt, lokalt eller reaksjonært. Det er den troen kristne har båret til alle tider.

Vi trenger derfor ikke skamme oss over å si at det finnes én kristendom. Det betyr ikke at vi er arrogante eller at vi vet alt. Det betyr at Gud har talt, at Jesus har kommet, at apostlene har forkynt, og at kirken ikke har fått mandat til å erstatte evangeliet med tidsriktige varianter.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en episode om å sette fundamentet før kulturkampen. Vi kan ikke forsvare kristen etikk hvis vi ikke først vet hva kristen tro er. Vi kan ikke snakke sant om kjønn, abort, familie, politikk eller kirke hvis selve evangeliet er uklart.

Derfor må vi tilbake til Bibelen, til den apostoliske forkynnelsen, til trosbekjennelsene og til den brede kristne bekjennelsen av Jesus Kristus som eneste frelser og Herre. Ikke fordi tradisjon i seg selv frelser, men fordi den sanne tradisjonen vitner om det samme evangeliet.

For oss lander dette i en enkel, men krevende frimodighet: Det finnes én kristendom, én tro og ett evangelium. Det er ikke vårt å forandre. Det er vårt å forkynne, forsvare, bøye oss under og gi videre.