Ep.109 - Er det håp for KrF?

Kort oppsummering

Vi spør om det fortsatt er håp for KrF, ikke som en løs politisk spekulasjon, men fordi mange konservative kristne velgere kjenner på en reell lojalitetskrise. KrF har historisk vært partiet for kristne verdier, abortmotstand, familiepolitikk og et tydeligere menneskesyn enn tidsånden. Men mange opplever at partiet har blitt for utydelig akkurat når kampen om barn, kjønn, familie, abort og kristen virkelighetsforståelse har blitt skarpere.

Konklusjonen er betinget håp. Det kan være håp for KrF, men ikke dersom partiet bare ber kristne om å holde dem over sperregrensen av gammel vane. KrF må vise at det kan eie en sak ingen andre eier, tåle å være upopulært, snakke sant om abort og familie, og forstå at det klassisk kristne grunnfjellet ikke er en døende rest. Politikk er ikke evangeliet, men politikk er heller ikke uviktig.

Joel ble bybaneavlyst

Planen var egentlig å snakke med Joel Ystebø, men han ble hastig kalt inn i lokalpolitisk drama om bybanen i Bergen. Det setter nesten en passende ramme: KrF-spørsmålet er konkret, lokalt, nasjonalt, frustrerende og fullt av avsporinger. Vi må derfor starte miniserien om KrF med bare oss to, og heller få Joel inn senere.

Bakgrunnen er at mange i KrFs gamle og nye grunnfjell spør seg om de fortsatt kan stemme på partiet med god samvittighet. Dette gjelder ikke bare perifere velgere som uansett var på vei bort. Det gjelder mennesker som har vært trofaste, som har forsvart KrF offentlig, som har stemt KrF fordi de mente partiet bar noe viktig, og som nå opplever at utydeligheten har vart for lenge.

Vi ønsker ikke å lage en billig "KrF er håpløst"-episode. Vi ønsker å se om det faktisk finnes en vei tilbake til tydelighet. Men da må spørsmålet stilles ærlig: Hva må KrF være for at det skal være verdt å kjempe for partiet?

Hvorfor KrF-spørsmålet betyr noe

Vi begynner med å si at vi ønsker oss et parti som tør å være litt upopulært, slik vi snakket med Vebjørn Selbekk om. Ikke et parti som nødvendigvis har alle politiske svar direkte hentet fra Bibelen, for vi forstår at politikk også inneholder pragmatiske vurderinger. Men et parti som tør å stå tydelig i de sakene der kristent menneskesyn faktisk gir retning.

KrF har hatt et rom i norsk politikk. Partiet kunne vært den ene stemmen som gjorde at ingen fikk late som om abort er uproblematisk. Partiet kunne vært en tydelig stemme for familien akkurat når familien utsettes for de største angrepene. Partiet kunne vært et sted kristne velgere visste at noen tok barn, ekteskap, skole og menneskeverd på dypeste alvor.

Frustrasjonen er at partiet ofte har virket mer opptatt av å dempe slike saker enn å eie dem. Vi sier ikke at det aldri finnes riktige formuleringer i programmet. Problemet er at tydelighet på papir ikke er nok. Det må merkes i offentligheten. Det må merkes i debatter. Det må merkes når presset kommer.

Tro og politikk kan ikke skilles

Vi avviser ideen om at tro og politikk kan frikobles fullstendig. Det finnes selvfølgelig politiske spørsmål Bibelen ikke svarer direkte på. Bybanen over Bryggen eller i tunnel er ikke et bibelsk spørsmål. Skattenivå, tekniske samferdselsløsninger og mange konkrete prioriteringer krever klokskap, ikke bibelvers som fasit.

Men andre politiske spørsmål handler direkte om menneskesyn, menneskeverd, familie, barn og rett. Abort, ekteskap, kjønn, skole, bioteknologi, konverteringsterapi og foreldrerett er ikke verdinøytrale spørsmål. De springer ut av et syn på hva mennesket er, hva kroppen betyr og hvem som har autoritet over livet.

Derfor blir det meningsløst å si at kristne må skille tro og politikk som prinsipp. Hvis man drar den logikken helt ut, må man også si at en kristen kunne stemme på hva som helst bare man holder troen privat. Det er åpenbart feil. Vi bruker et ekstremt eksempel for å vise grensen: Nazipartiet kunne ikke vært et like greit valg for en kristen. Dermed finnes det grenser, og da må vi også diskutere hvor grensene går i vår tid.

Sperregrensen er ikke nok

En praktisk utfordring er sperregrensen. Når KrF ligger lavt, har mange kjent at en stemme på partiet er bortkastet. Samtidig holder ikke argumentet "stem KrF for å holde dem over sperregrensen" alene. Da må man spørre: Hvorfor skal vi holde dem over sperregrensen? Til hva? For hvilken tydelighet? For hvilke saker?

Vi kjenner godt motargumentet: Hvis alle tenker at stemmen er bortkastet, kommer partiet aldri opp. Det er sant. Men det løser ikke det dypere spørsmålet. Et parti kan ikke kreve redningsaksjon fra kjernevelgerne uten å vise hva de reddes til. Kristne velgere trenger ikke være lojale mot et parti på samme måte som de er kalt til å være trofaste i en menighet.

Vi er lojale mot Jesus Kristus. Vi gir oss til en lokal forsamling og står i fellesskap, med mindre evangeliet forlates. Men et politisk parti er et redskap. Hvis redskapet ikke lenger gjør jobben, kan det byttes ut. Derfor må KrF ikke forvente automatisk lojalitet. Partiet må fortjene den.

Abort som saken KrF burde eie

Abort blir den tydeligste lakmustesten. KrF burde vært partiet som gjorde at Norge aldri fikk late som om abort er uproblematisk. Det betyr ikke at man må rope hardest mulig eller møte kvinner i krise uten barmhjertighet. Det betyr at partiet må si klart at barnet i mors liv har verdi, at abort er dypt alvorlig, og at samfunnet bør arbeide for færre aborter og sterkere vern av ufødt liv.

Når ny abortlov og utvidelse av grensen kommer på dagsorden, burde dette vært KrFs øyeblikk. Ikke fordi KrF kan vinne alt alene, men fordi partiet kan tvinge frem et moralsk alvor i debatten. En tydelig KrF-stemme kunne gjort at politikere, medier og velgere ikke fikk slippe unna med å snakke om abort som ren helseadministrasjon.

Vi savner denne tydeligheten. Vi savner et parti som ikke bare har rett standpunkt i dokumentene, men som faktisk eier saken. Hvis KrF ikke tør å være partiet for de ufødte, hva er da poenget med KrF som kristent verdiparti?

Grunnfjellet er ikke dødt

En av teoriene vi utfordrer, er at KrFs gamle grunnfjell er døende. Ifølge dette narrativet består konservative kristne velgere bare av noen bestemødre på Sørlandet og Vestlandet som snart forsvinner, og derfor må partiet finne nye velgere ved å tone ned kulturkrigssakene. Vi mener dette er både strategisk og virkelighetsmessig svakt.

Globalt er det ikke de liberale kristne miljøene som vokser. Det er de bibeltro og konservative kristne bevegelsene som har livskraft. Også i Norge ser vi at tydelige stemmer får respons. Folk er ikke nødvendigvis lei av kristne verdier. Mange er lei av utydelighet.

Hvis KrF forlater grunnfjellet i håp om å finne nye velgere, kan partiet ende med å miste begge. De gamle velgerne mister tillit, og de nye velgerne ser ikke hvorfor de skal velge et utydelig KrF fremfor et større parti. Det finnes ingen politisk gevinst i å være en svakere versjon av andres prosjekt.

Politikk er ikke evangeliet

Samtidig må vi sette politikken på rett plass. Poenget er evangeliet. Svaret på Norges dypeste behov er at mennesker møter Jesus, blir frelst, disippelgjort og plantet i levende menigheter. Vekkelse er viktigere enn partistrategi. Samfunn endres først og fremst når hjerter endres.

Men det betyr ikke at politikk er uviktig. Politikk er ofte en konsekvens av kultur, forkynnelse, medier, ideologi og institusjoner. Men når ideer først har fått feste, blir de også til lover, skoleopplegg, kommunale planer, statlige føringer og konkrete inngrep i menneskers liv. Da betyr det noe hvem som sitter i kommunestyret og på Stortinget.

Derfor kan vi holde to tanker samtidig: KrF avgjør ikke Norges åndelige framtid, men KrF kan likevel gjøre reell skade eller reell nytte i konkrete saker. Politikk kan ikke frelse, men politikk kan beskytte barn, familier, samvittighetsfrihet og menneskeverd, eller den kan bryte dem ned.

Hva slags tydelighet vi trenger å se

Når vi etterlyser tydelighet, mener vi ikke bare hardere retorikk. Vi trenger å se at KrF har evnen til å stå opp, eie en sak og tåle press. Det kan i prinsippet være flere saker, men abort er den mest opplagte. Vi trenger å se et parti som tør å si noe som ikke alle andre sier, og som ikke trekker seg tilbake så snart mediene reagerer.

Tydelighet handler også om sakseierskap. Hvis KrF hadde vært tydelig hele veien i abortspørsmålet, kunne partiet hatt et rom ingen andre eier. Nå er mye av rommet mistet fordi partiet har virket usikkert. Men det betyr ikke nødvendigvis at alt er tapt. Det betyr at signalene fremover blir avgjørende.

Vi sier også at det finnes mange lyttere og velgere som følger med. Hva KrF gjør nå, kan faktisk påvirke stemmer. Ikke fordi Kulturkrigen er et partiapparat, men fordi mange klassiske KrF-velgere stiller de samme spørsmålene. De vil gjerne håpe, men de trenger grunn til det.

En miniserie om KrF

Episoden blir starten på et ønske om flere samtaler. Vi vil snakke med Joel Ystebø, Dag-Inge Ulstein og gjerne flere KrF-stemmer for å finne ut om det finnes reelt håp. Vi vil ikke bare sitte utenfra og kritisere. Vi vil høre dem som faktisk står i partiet, og vi vil spørre konkret hva KrF skal være.

Det er også en erkjennelse av at KrF-spørsmålet ikke er enkelt. Dersom KrF og Konservativt begge ligger under sperregrensen, kan begge ende uten innflytelse. Dersom KrF blir tydeligere, kan det fortsatt være det mest realistiske redskapet for kristen verdipolitikk på Stortinget. Men dersom partiet ikke blir tydeligere, er det vanskelig å be kristne velgere om mer tålmodighet.

Vi prøver derfor å holde døren åpen uten å late som om alt er greit. Det finnes håp, men håp må ha innhold. Det må være mer enn partilogo, historie og gamle minner.

Hva står igjen

Det som står igjen, er et alvorlig, men ikke håpløst spørsmål. KrF kan fortsatt ha en rolle hvis partiet finner tilbake til en tydelig kristen verdipolitisk identitet. Men det krever mer enn intern enighet og trygge formuleringer. Det krever offentlig mot.

Vi trenger et parti som kan si at abort er alvorlig, barn trenger vern, familien er grunnleggende, kristne verdier hører hjemme i politikken, og at menneskeverdet ikke kan gradbøyes etter tidsånden. Hvis KrF vil være det partiet, finnes det håp.

For oss lander samtalen i en betinget åpenhet: Vi vil gjerne se KrF reise seg. Men vi kan ikke følge partiet uansett hvor det går. Lojaliteten vår ligger hos Jesus, ikke hos et partinavn. Derfor må KrF vise, i handling og tydelig tale, at det fortsatt er verdt å kjempe for.