Ep.114 - Guttajazzing || Livesending fra Kulturkrigens valgvake

Kort oppsummering

Vi har vår første store livesending fra Kulturkrigens valgvake, med nytt studio, chat, gjester, teknikk, nattestemning og over seks timer med amerikansk valg som inngang til kristen kulturkrigstenkning. Dette er ikke valgdagsjournalistikk i vanlig forstand. Vi bruker USA-valget som anledning til å spørre hvorfor amerikansk politikk angår oss i Norge, hvordan kristne skal vekte Trump, Harris, abort, kjønn, ytringsfrihet, demokrati, NATO, Israel, mediemakt og protestfølelse.

Det viktigste i sendingen er ikke at vi "heier på Trump", men at vi forsøker å være ærlige om hvorfor vi heller den veien samtidig som vi kjenner et reelt ubehag. Vi håper Trump vinner, men med vondt i magen. Bjarte Aarøy fyrer opp fra Florida, Tor Hjalmar Selvvik nyanserer fra amerikansk kristen grasrot, og Vebjørn Selbekk gir en nødvendig kald dusj fra Washington. Til slutt står vi igjen med en klassisk Kulturkrigen-konklusjon: Politikken er viktig, kulturkampen er reell, Trump-spørsmålet er vanskelig, men Jesus er Herre uansett valgutfall. Maranata.

En norsk valgvake om USA

Sendingen begynner med både nytt studio, teknisk spenning og følelsen av at dette er en milepæl. Vi har ikke laget en ordinær episode, men en livesending der chatten er med, gjester kobles inn, resultatene begynner å tikke inn og vi holder det gående langt inn i natten. Det er Guttajazzing-formatet i utvidet form: friere, mer umiddelbart, mer sårbart og mer preget av øyeblikket.

Vi presiserer tidlig at dette ikke først og fremst er valgdagsdekning i NRK- eller TV 2-forstand. Vi sitter ikke der for å levere raskest mulig resultatservice. Vi bruker valget som anledning til å tenke høyt om fenomenet Trump, amerikansk politikk og hva kristne i Norge skal gjøre med det. Spørsmålet er ikke bare hvem som vinner, men hva valget viser om kultur, makt, medier, verdier og Vesten.

Allerede i starten kommer det kommentarer fra seere som både gratulerer med studio, melder om lyd, stemmer i avstemninger og spør hvorfor Norge i det hele tatt skal bry seg så mye om USA. Det spørsmålet blir egentlig inngangen til hele sendingen.

USA som kulturelt tyngdepunkt

Vi bruker god tid på å forklare hvorfor det amerikanske valget angår oss. Norge lever i USAs kulturelle, teknologiske, politiske og militære innflytelsessfære. Etter andre verdenskrig ble Vest-Europa tett koblet til USA, ikke minst gjennom NATO, gjenoppbygging, språk, populærkultur, teknologi og medier. Vi går med jeans, bruker amerikanske plattformer, snakker stadig mer engelsk og får mange av våre ideologiske konflikter via USA.

Det gjelder også det Kulturkrigen har handlet om fra starten: nymarxisme, postmodernisme, identitetspolitikk, pride-ideologi, transaktivisme og mange av de progressive strømningene som nå preger Norge. Flere av ideene har europeiske røtter, men vi kommer til oss i amerikansk universitets-, medie- og kulturdrakt. Derfor er det naivt å late som om USA er langt borte.

Vi sier også ærlig at vi heller vil leve under amerikansk hegemoni enn alternativene. USA har store problemer, men sammenlignet med russisk, kinesisk eller islamistisk dominans er den amerikanske innflytelsen likevel noe helt annet. Derfor angår det oss hvem som leder USA, ikke bare fordi USA er mektig, men fordi USA former rommet vi selv lever i.

Sensur, språk og Mímir og Marshall

En av de første store tematiske rundene handler om sensur og regulering av sosiale medier. Vi tar utgangspunkt i en kontrast til Mímir og Marshall, der regulering av plattformene omtales som "folkeregulering" eller "demokratisk regulering". Vi reagerer på at språkbruken bytter ut staten med folket, slik sosialistisk retorikk ofte gjør. Det som for noen høres ut som demokratisk kontroll, ser for oss ut som sensur.

Vi viser til Twitter Files, FBIs direkte tilgang til Twitters systemer, undertrykkelsen av Hunter Biden-laptopsaken, Russia Collusion-narrativet og algoritmisk demping av konservative stemmer. Poenget er ikke at sosiale medier skal være uten problemer, men at samarbeidet mellom stat, medier og plattformer har vært langt mer politisk og ideologisk enn norske medier vanligvis vil innrømme.

Dette blir en av hovedgrunnene til at Trump-spørsmålet ikke kan reduseres til personlighet. Dersom den ene siden faktisk har bygd et apparat der statlige og kulturelle institusjoner presser frem akseptable meninger og demper andre, da er det også en demokratisk fare. Vi kommer tilbake til at Trump kan være en fare for demokratiet, men vi nekter å late som om den andre siden bare representerer normalitet.

Trump med vondt i magen

Vi sier ganske tidlig det som preger resten av sendingen: Vi håper Trump vinner, men det er vondt å si. Ubehaget handler ikke om at vi egentlig tror Harris representerer kristne verdier. Det handler om at Trump er en problematisk person, og at støtte til ham lett kan misforstås som blind lojalitet, konspirasjonstenkning eller persondyrkelse.

Vi understreker derfor flere ganger at det ikke er Trump som person vi setter vår lit til. Vi kunne langt heller støttet en kandidat som Ron DeSantis med større frimodighet. Trumps overdrivelser, løgner, personangrep, narsissisme og uforutsigbarhet er ikke bare medieskapte karikaturer. Vi anerkjenner at de finnes.

Likevel lander vi foreløpig på at kulturkrigsakene veier tungt: abort, kjønn, familie, religionsfrihet, ytringsfrihet og motstand mot den progressive institusjonsmakten. Når valget står mellom to kandidater, og ingen av oss er en kristen idealfigur, må vi veie. Den veiingen er ikke behagelig. Den er nettopp vond i magen.

Bjarte Aarøy fra Florida

Bjarte Aarøy kobles inn fra Florida og gir sendingen et løft tidlig. Han har bodd flere år i USA, fulgt amerikansk politikk lenge, besøkt valglokaler og snakket med pastorer. Han bekrefter hvorfor USA er viktig for Norge med en spiss formulering: USA er alfa-hannen i flokken vår. Det handler både om sikkerhet gjennom NATO og om kulturell bjellesau-funksjon for Vesten.

Det mest interessante Bjarte bringer inn, er at kristne velgere i USA ikke nødvendigvis har de klassiske verdisakene som første prioritet i dette valget. Økonomien ligger øverst, innvandring høyt oppe. For norske kristne kan det virke rart, men Bjarte forklarer at dyrtiden rammer annerledes i USA. Folk kjemper mer direkte med regninger, bensin, mat og hverdagsøkonomi. Da blir økonomi ikke bare materialisme, men overlevelse.

Det nyanserer vår egen kulturkrigstenkning. For mange amerikanske kristne er Trump ikke bare et svar på prideflagg og abortlov. Han er også et svar på en opplevelse av at hverdagen har blitt dyrere, grensen mer kaotisk og eliten mer fjern. Vi trenger den innsikten for å forstå hvorfor Trumps appell er sterkere enn norske mediers karikatur.

Tor Hjalmar Selvvik og avstanden til rural-Amerika

Tor Hjalmar Selvvik fra Dagen kommer senere inn med en annen type nyansering. Han har reist mye i USA og møtt kristne Trump-velgere. Han beskriver spennet fra dem som tolker Trump nærmest profetisk som en Kyros-figur, til den mer vanlige pragmatiske holdningen: Vi velger en president, ikke en pastor.

Dette siste er viktig. Mange amerikanske kristne har ingen illusjoner om at Trump er et moralsk forbilde. De stemmer på ham fordi vi mener politikken hans er bedre, og fordi demokratene representerer en retning vi opplever som langt verre. For norske kristne kan Trumps personlighet være mer støtende fordi vi står langt unna den amerikanske virkeligheten.

Selvvik beskriver særlig rural-Amerika og "flyover country": mennesker langt fra Washington D.C., med dyp skepsis til føderale myndigheter, arbeidsplasser som forsvinner og en opplevelse av å bli sett ned på. Han bruker Reagans kjente poeng om at de skumleste ordene er "I'm from the government and I'm here to help" som inngang til en amerikansk selvbergingstanke nordmenn ofte ikke forstår.

Han forteller også om konservative flyttemønstre, som folk som drar fra California til Tennessee på grunn av kriminalitet, skatter og dysfunksjon. Og han nevner et sterkt møte i Uppsala i Minnesota, et lite sted med mange menigheter og en 31 år gammel fembarnsfar som hadde lært seg norsk for å oversette Hans Nielsen Hauge. Slike historier minner oss om at amerikansk konservatisme ikke bare er karikatur. Den er også idealisme, fromhet, lokalsamfunn og et liv under press.

Trump, demokrati og 6. januar

Et av de alvorligste sporene i sendingen er spørsmålet om Trump som demokratisk risiko. Vi erkjenner at Trump ikke vant rettssaker om valgfusk, og at han håndterte tapet i 2020 på en måte som brøt med det man bør kunne forvente av en president. 6. januar var alvorlig. Presset mot Mike Pence var alvorlig. Bildene fra Kongressen var alvorlige.

Samtidig skiller vi mellom teknisk valgfusk og valgpåvirkning. Vi mener det er legitimt å snakke om hvordan mediedekning, FBI, sosiale medier, Hunter Biden-saken og algoritmer påvirket valgrommet før stemmene ble avgitt. Det betyr ikke at Trump vant valget. Det betyr at den demokratiske offentligheten allerede var preget av maktbruk fra institusjoner som hevder å være nøytrale.

Det er her avveiningen blir vanskelig. Trump viste for liten respekt for demokratiske spilleregler. Det kan vi ikke bagatellisere. Men hvis den andre siden bruker stat, medier og plattformer til å styre meningsrommet, er heller ikke det et friskt demokrati. Vi sitter derfor ikke med et enkelt valg mellom demokrati og antidemokrati, men med en reell veiing av ulike farer.

Handel, Harris og saker som bryter karikaturen

Vi prøver også å gjøre noe som ofte mangler i norske samtaler om USA: finne positive eller nyanserende sider ved Harris og diskutere Trump-saker uten de vanlige refleksene. Harris fremstilles ikke som bare inkompetent eller ond. Vi peker på at hun har juristbakgrunn, erfaring som district attorney og en periode med "hard on crime"-profil som ikke passer helt inn i den vanlige høyrekarikaturen av henne. Samtidig mener vi at grensepolitikken under Biden/Harris har vært svak.

Trumps handelspolitikk får også en norsk parallell. Når Trump snakker om toll og "America first", reagerer mange nordmenn negativt. Men Norge driver selv med sterk beskyttelse av nasjonalt landbruk og næringsliv, for eksempel gjennom ordninger som verner produsenter som Tine mot utenlandsk konkurranse. Da bør vi i det minste forstå logikken bedre enn vi ofte gjør.

Poenget er ikke at Trump alltid har rett i handelspolitikken. Poenget er at norsk offentlighet ofte moraliserer over amerikansk nasjonal beskyttelse mens vi selv praktiserer varianter av det samme. Det avslører at mye av Trump-kritikken handler like mye om stil, klasse og symbolikk som om sak.

NATO, Iran og Midtøsten

Utenrikspolitikken gir oss mer ambivalens. Vi sier tydelig at vi er NATO-fans og ikke har noe behov for russlandssympati. Samtidig erkjenner vi at Trump faktisk presset NATO-land til å betale mer, og at det på noen måter styrket alliansen. Men vi er også bekymret for retorikken hans mot internasjonale forpliktelser og hans uforutsigbarhet.

Vi diskuterer Trumps uforutsigbarhet som både styrke og fare. Eksemplene spenner fra Nord-Korea og "Little Rocket Man" til bombingen av Syria etter Obamas tomme røde linje og likvideringen av den iranske generalen Soleimani. Trump kan skape frykt og respekt som virker stabiliserende, men samme trekk kan også eskalere feil situasjon.

I Midtøsten heller vi mer positivt mot Trumps linje. Vi trekker frem Abraham Accords, presset mot Iran og argumentet om at Biden-administrasjonens Iran-politikk bidro til å gi mer rom for Hamas, Hezbollah og Houthiene. Den norske refleksen om å snakke med alle og være litt grei med alle virker svakere enn en strategi som faktisk legger press på aktørene som finansierer og driver terror.

Vebjørn Selbekk som kald dusj

Når Vebjørn Selbekk kobles inn fra Washington, endrer sendingen temperatur. Han fungerer som en nødvendig kald dusj og reality check. Der Bjarte tidlig fyrte oss opp, og Selvvik ga sindige nyanser, bringer Selbekk alvoret rundt Trump tilbake med tyngde.

Vi oppfatter ham ikke som en politisk motstander i de grunnleggende verdispørsmålene. Tvert imot står han nær oss i mye av det klassiske kristne og konservative. Nettopp derfor blir innvendingene hans sterke. Han ønsker i praksis en fremtid der republikanerne kan stå for kristne verdier uten Trump. Han vurderer faren Trump utgjør som større enn skaden fire nye år med demokratene vil gjøre.

Det tvinger oss til å ta 6. januar og Trumps karakter mer alvorlig igjen. Vi erkjenner at Selbekk har et kronargument. Trump presset på, nølte, sa stopp for sent og viste ikke den respekten for maktoverføring som en president bør ha. Samtidig spør vi om han faktisk ville gått hele veien dersom institusjonene hadde sviktet, eller om han hadde en grense. Vi vet ikke. Og nettopp det er ubehagelig.

Risiko, protest og personlighet

Etter mange timer med saklig veiing merker vi at spørsmålet også handler om personlighet, risikovillighet og protest. Når alle fakta ligger på bordet, er det fortsatt noe i oss som reagerer på norske mediers ensidighet, hykleriet rundt Biden, merkelappene mot Trump-velgere, "deplorables"-holdningen og det kulturelle maktapparatet som fremstiller vanlige konservative som dumme, farlige eller moralsk defekte.

Vi sier dette ærlig fordi det faktisk betyr noe. Protestfølelsen er ikke nødvendigvis den edleste politiske drivkraften, men den er reell. Det finnes en dragning mot noen som ryster institusjonene når institusjonene har blitt arrogante. Vi sammenligner det med protestfenomener i norsk politikk: Man kan være uenig med et protestparti og likevel forstå den demokratiske verdien av at eliten får seg en rystelse.

Samtidig innrømmer vi at dette ikke er et vanntett argument. Risikovillighet kan være farlig. "Action" er ikke et kristent kriterium for god politikk. Derfor lander vi ikke i triumf, men i en slags urolig erkjennelse: Vi heller fortsatt mot Trump, men vi gjør det ikke med lett hjerte. Etter Selbekks innlegg er det enda mer vondt i magen, og kanskje mer gudsfrykt.

Livesendingens egen dramaturgi

Mot slutten reflekterer vi også over selve formatet. Det er mer intenst å sende live enn å spille inn vanlig podcast. Man må holde samtalen i gang, følge chatten, håndtere teknikk, slippe inn gjester og samtidig tenke høyt uten den vanlige redigeringsavstanden. Det gir energi, men også trøtthet, særlig når klokken nærmer seg to om natten.

Vi ser at gjestene fungerte godt dramaturgisk. Bjarte Aarøy ga energi og tydelighet fra Florida. Tor Hjalmar Selvvik ga ro, erfaring og innsikt i amerikansk kristen grasrot. Vebjørn Selbekk kom sent med alvoret som rystet oss akkurat når sendingen kunne blitt for ensidig. Samlet gjorde det valgvaken mer balansert enn den ellers ville vært.

Chatten blir også en del av opplevelsen. Folk følger med lenge, skriver kommentarer, ber om shoutouts og kjenner på FOMO når det nærmer seg avslutning akkurat idet resultatene begynner å bli interessante. Det gjør sendingen mindre som et ferdig produkt og mer som et felles nattlig rom der Kulturkrigen-fellesskapet tenker høyt sammen.

Maranata etter seks timer

Til slutt må vi lande. Vi har ikke løst alle spørsmålene. Vi har ikke snakket ferdig om Musk, RFK Jr., Kongressen, Senatet, innvandring eller alle nyansene i amerikansk politikk. Men vi har gjort det viktigste: Vi har forsøkt å tenke kristent og ærlig i en vanskelig politisk situasjon.

Vi ender med en påminnelse om at uansett hvem som vinner, må kristne forholde seg til den kandidaten som faktisk blir president. Da går samtalen videre fra "hvem bør vinne?" til "hvordan skal vi tenke og handle kristent nå?" Politikken blir ikke mindre viktig av den grunn, men den blir satt på rett plass.

Avslutningen med Maranata er ikke bare en intern hilsen. Den er en teologisk korreksjon til hele valgnatten. Trump er ikke frelser. Harris er ikke endetiden. USA er mektig, men ikke Gud. Kulturkrigen er reell, men Jesus er Herre. Det er derfor vi kan snakke alvorlig om politikk i seks timer og likevel avslutte med å peke høyere enn valget.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en livesending som fanger Kulturkrigen på sitt mest uredigerte: tydelig, selvransakende, engasjert, trøtt, morsom, alvorlig og villig til å la motargumentene få faktisk vekt. Vi heller mot Trump fordi kulturkrigsakene, ytringsfriheten, abortspørsmålet, kjønnsideologien og motstanden mot institusjonell sensur veier tungt. Men vi gjør det med åpent ubehag fordi karakter, demokrati og 6. januar ikke kan skyves bort.

Bjarte, Selvvik og Selbekk hjelper oss å se flere sider: USA som kulturell supermakt, kristne velgere som lever i en annen økonomisk og sosial virkelighet, rural-Amerika som mer enn en karikatur, og Trump som både mulig korrektiv og reell risiko. Det er nettopp den spenningen som gjør sendingen verdt å bevare.

For oss lander valgvaken i dette: Kristne må våge å vekte saker, ikke late som om alt er likt. Vi må våge å være skeptiske til mediemakt og progressiv sensur, men også skeptiske til våre egne protestimpulser. Vi må kunne si at vi foretrekker en politisk retning uten å gjøre kandidaten til helt. Og vi må alltid slutte der vi begynner: Jesus er Herre, og det er bare hans rike som ikke rokkes.