Ep.124 - Einar Helgaas || Mannskrise, offerrolle, høyrevridning og mensenfri

Kort oppsummering

Samtalen med Einar Helgaas handler om mannskrise, maskulinitet, høyrebølge, offerrolle, familie og forskjellen mellom likestilling og bibelsk utfylling. Einar har arbeidet i Laget i over tjue år med disippelgjøring, evangelisering og ledertrening, og han er også en av stemmene bak Mannsbunaden. Det gir samtalen en kombinasjon av kristen dannelse, praktisk arbeid med unge mennesker og et sterkt engasjement for menn som mangler kart.

Kjernen er at menn faktisk strever på alvor. Skole, modning, farsfravær, selvmord, seksualitet, abortansvar og kulturell forvirring henger sammen. Samtidig må ikke menn bygge en ny offeridentitet. Det er mulig å navngi urett og skjevheter uten å gjøre bitterhet til motor.

Vi kommer også inn på hvorfor unge menn trekkes mot høyresiden, Jordan Peterson, Andrew Tate, anti-woke-miljøer og sterke mannsstemmer. Noe av dette peker mot reelle savn: ansvar, orden, familie, biologi og sannhet. Men anti-woke er ikke nok. Uten skaperordning, ekteskap, trofasthet, barn og Kristus kan man bare bytte ut én løgn med en annen.

Mannsbunaden og behovet for et kart

Einar Helgaas kommer inn i samtalen med lang erfaring fra Laget, der han har arbeidet med kristent student- og skolearbeid, disippelgjøring, evangelisering og lederutvikling. Han er gift, har fire barn, og har gjennom mange år møtt unge mennesker som forsøker å finne ut hva det betyr å leve sant i vår tid.

Mannsbunaden springer ut av både personlige og samfunnsmessige erfaringer. På den ene siden ligger Einars egen historie, blant annet erfaringen av en far som var fjern. På den andre siden ligger et større bilde: mange menn mangler språk, retning og veiledning. De vet ikke hva slags mann de skal bli, hvilke dyder de skal øve seg i, hvordan de skal elske, hvordan de skal håndtere ansvar, eller hvordan de skal bygge ekteskap, vennskap og farskap.

Bildet av et kart blir viktig. Menn trenger ikke bare slagord. De trenger kart og kompass. De trenger hjelp til å forstå kjærlighet, mot, tålmodighet, selvkontroll, farskap, ekteskap, arbeid, seksualitet og trofasthet. Mannsbunaden forsøker å gi et slikt kart, ikke ved å lage en trang mannsrolle, men ved å hjelpe menn å vokse i karakter.

Biologi, kultur og karakter

Et sentralt spørsmål er hva maskulinitet egentlig er. Einar skiller mellom maskulinitet som noe gitt ved at man er født mann, og mannsidentitet som noe som formes kulturelt. Det biologiske er ikke alt, men det er heller ikke ingenting. Venstresiden har ofte lagt altfor stor vekt på sosial konstruksjon, mens virkeligheten er mer sammensatt.

Einar beskriver forholdet mellom biologi og kultur som omtrent delt. Kjønnsforskjeller finnes, men de må ikke brukes til å lage karikerte eller smale forventninger. Forskjellene innad blant menn og innad blant kvinner kan være større enn gjennomsnittsforskjellene mellom kjønnene. Derfor må vi være varsomme med å si at alle menn må være på én bestemt måte.

Det kristne svaret ligger dypere enn stil, interesser og stereotypier. Det handler om karakter. En mann er ikke først og fremst mann fordi han liker jakt, trening, bil, børs, skjegg eller hard retorikk. Han må formes i dyder: mot, ansvar, kjærlighet, selvbeherskelse, utholdenhet, offer og trofasthet. Det er her kristen mannsdannelse skiller seg fra både progressiv kjønnsoppløsning og hard, sekulær maskulinitet.

Farsfravær, selvmord og mannskrise

Mannskrisen er ikke bare en følelse. Den har harde uttrykk. Menn faller oftere ut i skolen. Gutter modnes senere. Skolesystemet passer ofte dårligere for gutter. Flere menn enn kvinner tar sitt eget liv, og tallene er dramatiske. Når nær tre av fire selvmord er menn, kan vi ikke late som dette bare er sutring.

Farsfravær er en del av bildet. Når menn mangler fedre som ser dem, veileder dem, utfordrer dem og bekrefter dem, leter de etter andre stemmer. Noen finner gode mentorer. Andre finner destruktive miljøer. Mange menn går inn i voksenlivet uten å ha sett ansvarlig manndom levd nært nok til å kunne imitere den.

Skolen blir også en arena der mannskrisen kommer til syne. Hvis gutter modnes senere, trenger vi å spørre om skolestart, skoleform, forventninger og pedagogikk treffer dem rett. Det betyr ikke at jenter skal nedprioriteres. Det betyr at vi må våge å se reelle forskjeller og lage ordninger som tar mennesket slik det faktisk er.

Abortens mannlige bakside

Abort trekkes frem som et område der menn ofte slipper for lett. Offentligheten fremstiller abort nesten utelukkende som kvinnens sak. Men bak mange aborter finnes menn som ikke tok ansvar, menn som presset, menn som forsvant, menn som gjorde barnet til kvinnens problem, eller menn som skapte utryggheten som gjorde abort til den tilsynelatende eneste utveien.

Dette må sies tydeligere. Menn kan ikke mene noe om abort bare på avstand. Hvis en mann gjør en kvinne gravid, har han ansvar. Han har ansvar for barnet. Han har ansvar for kvinnen. Han har ansvar for å stå, ikke flykte. Når samfunnet gir menn mulighet til seksuell frihet uten forpliktelse, blir abortkulturen også en mannskrise.

Her avsløres også svakheten i mye moderne frigjøring. Den har lovet kvinner frihet, men ofte gitt menn mindre grunn til å binde seg. Resultatet er at kvinner står igjen med konsekvensene av menns uansvarlighet. Et kristent syn på mann og kvinne må derfor kalle menn tilbake til pakt, trofasthet og farskap.

Høyrebølgen og de unge mennene

Samtalen går videre til høyrebølgen blant unge menn. Valg, meningsmålinger, Trump, Jordan Peterson, Andrew Tate og norske guttemiljøer viser at mange menn trekkes mot stemmer som protesterer mot feminisme, woke og progressiv elitekultur. Dette er ikke tilfeldig. Når menn opplever at deres problemer avfeies, søker de mot dem som i det minste sier at problemet finnes.

Noe av denne bevegelsen peker mot sannhet. Jordan Petersons vekt på ansvar, mening, orden og familie har hjulpet mange. Andre konservative stemmer, som Ben Shapiro, peker også på religion, familie og tradisjon. Det finnes reelle kristne kontaktpunkter i dette.

Men det finnes også farlige blindveier. Andrew Tate og lignende stemmer kan gi menn en følelse av styrke, men de bygger ofte på dominans, penger, sex, selvhevdelse og forakt. Det er ikke kristen manndom. Det er bare en annen form for kjødelighet. En mann kan være anti-woke og likevel være langt fra Guds ordning.

Familie foran selvrealisering

Et sterkt øyeblikk i samtalen er historien om Thomas Dybdahl, som kunne forfulgt større suksess i USA, men valgte nærhet til sønnen Albert og familielivet. Den historien blir et bilde på et annet verdihierarki. Hva er et liv verdt hvis karriere, berømmelse og muligheter vinnes på bekostning av barna?

Dette utfordrer både venstre- og høyresiden. En marxistisk eller statssentrert forståelse kan gjøre arbeid, samfunnsnytte og strukturer større enn familien. En rå kapitalistisk eller Hollywood-preget selvrealiseringskultur kan gjøre individuell suksess større enn trofasthet. Begge deler bommer.

Kristen tro setter familien høyt, ikke som avgud, men som skaperordning og kall. Barn er ikke hindringer for det egentlige livet. Ekteskap er ikke et midlertidig prosjekt som står i veien for selvrealisering. Farskap er ikke et tilleggsvalg etter at karrieren er på plass. Det er i slike valg mannens karakter blir synlig.

Anti-woke er ikke nok

En av de viktigste presiseringene er at anti-woke ikke er nok. Mange unge menn ser at kjønnsoppløsning, radikal feminisme og progressiv seksualpolitikk ikke henger sammen. De kan le av det absurde, si at det finnes to kjønn, kritisere feminismen og forsvare biologisk virkelighet. Alt dette kan være riktig.

Men hvis alternativet bare er seksuell liberalisme, seriedating, pornokultur, kynisme, penger, status og en kvinne i hver havn, har vi ikke kommet tilbake til sannheten. Vi har bare valgt en annen synd. Skaperordningen handler ikke bare om to kjønn. Den handler om mann og kvinne, ekteskap, fruktbarhet, barn, familie og trofasthet.

Derfor må kristne være tydelige også overfor høyresidens unge mannskultur. Vi kan finne overlapp i kritikken av woke og feminisme, men vi kan ikke la overlappet skjule avstanden. Kristus kaller menn til å dø fra seg selv, elske sin hustru, bære ansvar, vende seg bort fra seksuell utnyttelse og bygge hjem. Det er langt mer radikalt enn å være anti-woke.

Offerrollen kan ikke bli ny identitet

Einar og Mannsbunaden har fått kritikk for å gjøre menn til ofre. Den innvendingen må tas alvorlig. Offeridentitet kan bli ødeleggende. Hvis menn bygger selvforståelsen rundt bitterhet, hevn, klage og fiendebilder, gjentar de noe av det verste i identitetspolitikken vi kritiserer.

Samtidig kan ikke frykten for offerrolle gjøre oss ute av stand til å beskrive reelle problemer. Feminismen har i lang tid brukt kvinners erfaringer av urett til å skape politisk og kulturell endring. Da kan det ikke være forbudt å si at menn også møter urett, for eksempel i skolesystemet, i farsrollen, etter samlivsbrudd eller i møte med selvmord og ensomhet.

Poenget er ikke å sette menn opp mot kvinner. Poenget er å fortelle sant om virkeligheten. Menn må få språk for smerte uten å dyrke den. De må få hjelp til å reise seg, ikke hjelp til å bli sittende i bitterhet. En kristen respons på mannskrisen må derfor både navngi urett og kalle menn til ansvar.

Likestilling eller utfylling

Mot slutten blir likestilling som begrep utfordret. Noe likestilling er selvsagt nødvendig: menn og kvinner har samme menneskeverd, samme grunnleggende rettigheter og samme verdi for Gud. Men hvis likestilling betyr at alt skal være likt, mister vi virkeligheten av syne. Menn og kvinner er ikke like på alle måter, og et samfunn som nekter å erkjenne forskjell, blir både urettferdig og dumt.

Et eksempel er hvilke jobber og områder vi krever 50/50-fordeling i. Det ropes ofte om kjønnsbalanse i makt, prestisje og høy lønn, men ikke like høyt om farlige, tunge og skitne jobber der menn dominerer. Det avslører at mye likestillingsretorikk er selektiv.

Et annet eksempel er kroppen. Hvis kvinner har menstruasjonssmerter, kan det være rimelig å tenke annerledes om fravær eller tilrettelegging enn for menn. Det er ikke diskriminering å ta kroppen på alvor. Det er nettopp forskjellen som gjør rettferdighet konkret.

Den kristne rammen er derfor ikke kjønnsnøytral likhet, men utfylling. Mann og kvinne er skapt med samme verdi, men ikke som kopier. De er gitt til hverandre. Samfunnet blir bedre når forskjellen ikke brukes til undertrykkelse, men heller ikke fornektes.

Hva står igjen

Det som står igjen, er at mannskrisen må tas på alvor uten at menn lærer å gjøre offerrollen til identitet. Menn trenger fedre, kart, ansvar, karakter, trofasthet og et større kall enn selvhevdelse. De trenger ikke bare å høre at feminismen tok feil. De trenger å høre hva Gud skapte dem til.

Samtalen med Einar viser at veien videre ikke går gjennom progressiv kjønnsoppløsning eller sekulær machokultur. Den går gjennom skapelse, Kristus, familie, dyder, ansvar og nåde. Menn må kalles opp, ikke dyrkes som ofre eller slippes løs som egoister.