Ep. 155 - Partiprøven: Fremskrittspartiet

Kort oppsummering

Fremskrittspartiet er mer komplisert for kristne velgere enn mange tror. Partiet har elementer som kan tiltrekke konservative kristne: motstand mot politisk korrekthet, strengere innvandringspolitikk, skepsis til overstyring, en folkelig anti-elitisme og enkelte gode instinkter i verdispørsmål. FrP stemte imot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven sammen med KrF, og partiet fristiller representantene i abortspørsmålet.

Likevel lander vurderingen tydelig kritisk. FrP er ikke et kristent verdikonservativt parti, men et liberalistisk og individualistisk parti med nasjonalkonservative innslag. Når individuell frihet blir viktigere enn menneskeverd, familie og skaperordning, får vi utslag som surrogati, verdiliberal seksualpolitikk og en politisk logikk der skatt, avgifter og anti-elitefølelse kan komme for høyt opp. Kristne må ha et bibelsk verdihierarki, og da kan ikke FrP bli et trygt førstevalg.

Partiet som begynte som et skatteopprør

Gjennomgangen begynner historisk. FrP starter i 1973 som Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Allerede samme år får partiet fire mandater på Stortinget, en nesten usannsynlig brakstart i norsk politikk.

Etter Anders Langes død overtar Carl I. Hagen og bygger partiet videre. Da skjer det noe viktig: Partiet blir ikke bare et liberalistisk skatteopprør. Det får også en nasjonalkonservativ og populistisk dimensjon. EU-motstand, innvandring, grensekontroll, lov og orden og folkelig protest mot eliten blir en del av partiets identitet.

Dette gjør FrP ideologisk sammensatt. Det er ikke bare et norsk Venstre med røffere språk. Det er liberalisme blandet med nasjonalkonservatisme, protestparti, populisme og en sterk frihetstradisjon.

Carl I. Hagen, Siv Jensen og Sylvi Listhaug

Carl I. Hagen gjorde FrP til en varig kraft i norsk politikk. Han forsto folkets frustrasjon, snakket enkelt, satte ord på saker andre partier vegret seg for, og bygget en bevegelse av mennesker som ikke følte seg sett av den politiske eliten.

Siv Jensen forsøkte senere å gjøre partiet mer styringsdyktig. FrP skulle kunne sitte i regjering, tåle ansvar og fremstå mer moderat. Samtidig ble de skarpere populistiske utspillene ikke borte, men ofte lagt til profiler som Sylvi Listhaug.

Med Listhaug som partileder har partiet beholdt mye av protestenergien, men også vist at det er blitt "domestisert" av norsk parlamentarisme. FrP er både opprørsparti og maktparti. Det er en av grunnene til at kristne må lese partiet nøye, ikke bare reagere på retorikken.

Populisme som verktøy og fristelse

Vi forsøker å behandle populisme nøkternt. Populisme kan bety å kommunisere tydelig til vanlige folk og ta alvorlig at eliter kan bli arrogante, isolerte og ideologiske. Det er ikke automatisk galt.

Men populisme kan også bli forenkling, følelsesstyring og det å vende kappen etter vinden. Den kan selge kompliserte moralske spørsmål som enkle slagord. Det er særlig farlig når den appellerer til frustrasjon mer enn til sannhet.

Kristne bør derfor verken forakte vanlige folks reaksjoner eller la seg styre av politisk temperament. Vi må spørre hva som er sant, rett og godt, også når en populistisk formulering treffer følelsene våre.

Hvorfor FrP appellerer til kristne

FrP har hatt mer appell blant kristne velgere enn andre verdiliberale partier, særlig Venstre. Det handler delvis om kultur. FrP oppleves mer folkelig, mindre akademisk, mindre urbant og mindre preget av progressiv elitekultur. Partiet snakker ofte på en måte som mange vanlige folk kjenner seg igjen i.

Det handler også om enkelte politiske saker. Ved innføringen av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven i 2008 var FrP sammen med KrF i mot. I abortspørsmålet fristiller partiet sine representanter, og det viser i det minste at saken har en samvittighetsdimensjon. Det er bedre enn partier som programfester liberal abortpolitikk som en selvsagt rettighet.

Likevel må vi ikke forveksle slike punkter med et helhetlig kristent verdigrunnlag. FrP kan i enkelte saker ha bedre instinkter enn andre liberale partier, men fundamentet er ikke kristent.

Venstre med rølp og nasjonalkonservatisme

Et av poengene er at FrP og Venstre ofte står nærmere hverandre i verdi- og frihetsspørsmål enn mange kristne oppfatter. Forskjellen ligger mye i kultur, retorikk og velgergrunnlag. Venstre er mer urbant, akademisk og progressivt. FrP er mer folkelig, rølpete og anti-elitistisk.

Men i spørsmål som rus, alkoholpolitikk, surrogati og seksualetikk kommer den liberalistiske frihetsforståelsen tydelig frem. Når individets valg blir målestokken, svekkes de moralske rammene som beskytter barn, kropp, familie og samfunn.

Derfor må kristne passe seg for å la kulturell gjenkjennelse overskygge ideologisk vurdering. At et parti snakker mer folkelig, betyr ikke at det tenker mer bibelsk.

Surrogati som liberalismens avsløring

Surrogati blir et særlig viktig eksempel. Hvis politikkens mål er å maksimere voksnes valgfrihet, blir det fristende å åpne for at mennesker kan skaffe seg barn gjennom andres kropper. Men kristent menneskesyn begynner ikke med voksnes ønsker. Det begynner med menneskeverd, kropp, morskap, farskap og barnets rett til ikke å gjøres til bestillingsvare.

Surrogati avslører derfor liberalismens problem. Den ser ofte individet, men mister relasjonene. Den ser ønsket, men ikke ordningen. Den ser friheten, men ikke hva friheten gjør med de svakeste.

Her kommer FrP i direkte konflikt med klassisk kristen tenkning. Et parti som åpner for surrogati, kan ikke forstås som trygt verdikonservativt, selv om det har enkelte konservative instinkter andre steder.

Skatt, Romerne 13 og kristen frihet

FrPs historiske kamp mot skatter og avgifter må også prøves teologisk. Bibelen er tydelig på at kristne skal betale skatt. Romerne 13 og andre nytestamentlige tekster gir ikke rom for en generell skattefiendtlighet som moralsk prinsipp.

Det betyr ikke at alle skattenivåer er gode, eller at staten kan kreve hva som helst. Det er fullt legitimt å diskutere skattenivå, byråkrati, sløsing og statens grenser. Men hvis skattehat blir en slags politisk grunnfølelse, er det dårlig kristen dannelse.

Kristne kan ikke la lommeboken bli øverste moralske kompass. Skatt, avgifter og næringsliv betyr noe, men de kan ikke veie tyngre enn livsvern, familie, ekteskap og menneskeverd.

Innvandring, grenser og nestekjærlighet

Vi anerkjenner at FrP på mange måter har vunnet innvandringsdebatten i Norge. Flere partier har beveget seg i retning av strengere politikk, og mange av spørsmålene FrP tidligere løftet frem, er nå allmenne politiske vurderinger.

Kristne trenger ikke mene at åpne grenser er det eneste barmhjertige. Et land har ansvar for orden, grenser, sikkerhet og bærekraft. Men retorikken må være forenlig med kristent menneskesyn. Mennesker på flukt, innvandrere og minoriteter er ikke problemer før de er mennesker skapt i Guds bilde.

Det er mulig å føre en stram innvandringspolitikk på en verdig måte. Men når språket blir foraktfullt, kynisk eller nasjonalistisk på en usunn måte, må kristne si nei, også om vi deler noen av de politiske bekymringene.

Nasjonalkonservatisme og kristen skepsis

Vi er også skeptiske til for sterk nasjonalisme. Nasjonalstaten er historisk sett en relativt ny størrelse. Bibelen gir oss folk, land, styresmakter, Israel, menighet og Guds rike, men den gir oss ikke moderne nasjonalstater som ultimate lojalitetsobjekter.

Patriotisme kan være sunt. Det er godt å elske landet sitt, historien sin og menneskene man lever blant. Men når nasjonen blir identitetens sentrum, blir det farlig. Kristne tilhører først Guds rike.

Derfor må FrPs nasjonalkonservative elementer vurderes kritisk. De kan gi bedre intuisjoner enn grenseløs globalisme, men de kan også bli en fristelse hvis nasjon, flagg og folkelig identitet får større plass enn Kristus, kirken og evangeliet.

Simen Velle og den unge frihetsappellen

Simen Velle trekkes frem som en dyktig og folkelig FpU-profil. Han treffer særlig mange unge menn, snakker direkte og forstår noe av energien i en generasjon som er lei av moraliserende progressive eliter.

Men den retoriske styrken må ikke forveksles med kristen verdimessig trygghet. Velle representerer en tydelig liberal frihetstenkning, og i mange sentrale verdispørsmål er det ikke naturlig å se ham som en alliert for kristne.

Dette er et mønster kristne må være våkne for: En politiker kan være morsom, modig, anti-woke og god i media, men likevel ha et grunnsyn som bryter med kristen tro.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en nøktern advarsel. FrP har sider kristne kan forstå og i enkelte saker støtte, men partiet hviler ikke på et kristent verdigrunnlag. Liberal individualisme, surrogati, verdiliberal seksualpolitikk og en for sterk vekt på skatt og frihet gjør partiet utrygt som kristent førstevalg.

Kristne kan ikke stemme etter irritasjon, anti-elitefølelse eller skattepolitikk alene. Vi må ha et bibelsk hierarki: liv, familie, ekteskap, kjønn, seksualitet og menneskeverd må veie tyngst. Målt mot dette kommer FrP til kort.