Ep.16 - Feminisme - Er alle varianter dårlige?

Kort oppsummering

Vi følger opp historiegjennomgangen av feminismen ved å skille mellom fem retninger: liberal, marxistisk, radikal, svart og postmoderne feminisme. Målet er ikke å putte alle feminister i samme bås, men å spørre hva hver retning sier er problemet med verden, hva den sier er løsningen, og om dette lar seg forene med Bibelen.

Konklusjonen er at det finnes et smalt område der en kristen kan bruke ordet feminist hvis det betyr kamp mot nedverdigende holdninger, reell diskriminering og urett mot kvinner. Men marxistisk, radikal og postmoderne feminisme bygger på virkelighetsforståelser som kolliderer med kristen tro. Svart feminisme har reelle observasjoner om sammensatt urett, men får farlige konsekvenser når identitet og undertrykkelse blir det styrende rammeverket.

Hvorfor vi må skille mellom retningene

Vi starter litt typisk Kulturkrigen: vi forsøkte å lage punkter, men endte ned i stadig nye kaninhull. Det sier egentlig noe om temaet. Feminisme er ikke én avgrenset sak. Den er et helt landskap av bevegelser, teorier, historiske kamper, slagord og indre konflikter.

Derfor går vi gjennom fem retninger. Liberal feminisme handler om rettigheter og reform. Marxistisk feminisme handler om kapitalisme og klasse. Radikal feminisme handler om patriarkat og kjønnskamp. Svart feminisme handler om rase, kjønn og interseksjonalitet. Postmoderne feminisme handler om å oppløse kategoriene selv, særlig kjønn.

Denne sorteringen er nødvendig fordi kristne ofte bruker ordet feminisme uklart. Noen mener bare at kvinner har like stor verdi som menn. Andre mener abort, kjønnskvotering, nedbygging av kjønnsforskjeller, kamp mot patriarkatet, queer-teori og interseksjonalitet. Da må vi spørre: hva mener du faktisk?

Liberal feminisme

Liberal feminisme ligger nærmest noe kristne kan anerkjenne. Den springer ut av liberal politisk tenkning om individets frihet, rettigheter og likebehandling. Den vil ikke nødvendigvis rive ned samfunnet, men reformere det slik at kvinner får rettigheter og muligheter innenfor det eksisterende systemet.

Her finner vi saker som stemmerett, sivile rettigheter, utdanning, arbeidsmuligheter og likebehandling. Det er mye her kristne kan støtte. Kvinner er skapt i Guds bilde. De skal ikke behandles som mindre verdt. Det er ikke kristent å nekte kvinner rettigheter ut fra forakt, kontroll eller nedvurdering.

Men også liberal feminisme kan dras for langt. Hvis likhet blir forstått som likhet på alle områder, begynner forskjell å bli et problem. Da kan ekteskap, morskap, kjønnsroller, ulike kall og menighetsordninger bli tolket som urett bare fordi de ikke er like. Kristen tro sier ja til likeverd, men ikke til en egalitær utvisking av mann og kvinne.

Likelønn, kvotering og misforstått rettferdighet

Likelønn brukes som eksempel på hvordan en sak kan høres enkel ut, men være mer sammensatt. Hvis en mann og en kvinne gjør samme arbeid i samme stilling, er det selvsagt galt å betale kvinnen mindre bare fordi hun er kvinne. Men mye av lønnsforskjellen i samfunnet handler også om ulike yrkesvalg, sektorer, arbeidstid, risiko, marked og prioriteringer.

Det betyr ikke at debatten er irrelevant. Det kan godt diskuteres om kvinnedominerte yrker bør lønnes høyere. Barnehageansatte gjør for eksempel et arbeid som samfunnet er helt avhengig av. Men vi må være presise. Hvis problemet fremstilles som om arbeidsgivere i Norge fritt betaler kvinner mindre for samme jobb, bommer vi på virkeligheten.

Slik blir liberal feminisme på sitt beste reformorientert og konkret, men på sitt svakeste slagordpreget og mistenkelig mot forskjeller som ikke nødvendigvis er urett.

Abort og den aggressive frigjøringen

Abortkampen viser hvor liberal feminisme tydelig krasjer med kristen tro. Den springer ofte ut av språk om individets frihet, kvinnens kropp og selvbestemmelse. Men barnet i mors liv forsvinner da fra regnestykket. Kristen tro kan ikke gjøre menneskeverdet avhengig av fødsel, ønskethet eller mors livssituasjon.

Vi peker også på drivkraften. Mye feministisk aktivisme, også i liberale former, kan få et preg av sinne, kamp, konflikt og aggresjon. Det betyr ikke at sinne alltid er galt, eller at urett ikke skal vekke moralsk reaksjon. Men når frigjøringen drives av bitterhet mot Guds rammer, mot menn, mot barn eller mot familien, er den på feil spor.

Derfor sier vi at en kristen feminisme, hvis ordet skal brukes, må være smal. Den må være for menneskeverd, for kvinner, for barn, for skaperordningen, for ekteskapets godhet og imot abort. Da er vi allerede et godt stykke unna mye av den moderne feministiske hovedstrømmen.

Marxistisk feminisme

Marxistisk feminisme skiller seg fra liberal feminisme ved at den ikke først og fremst vil reformere systemet. Den vil rive det ned. Kapitalismen blir grunnproblemet. Kvinneundertrykkelse forstås som en del av det kapitalistiske systemets undertrykkelse.

Her kommer den gamle marxistiske diagnosen inn: ondskapen ligger i systemet, særlig i eiendom, klasse og kapitalisme. Løsningen er revolusjon og et nytt samfunn. Kvinnekampen blir da enten underordnet klassekampen eller en del av en bredere nymarxistisk frigjøringskamp.

Dette kan ikke forenes med kristen tro. Bibelen sier ikke at kapitalismen er roten til alt ondt. Den sier at synden er roten. Systemer kan være onde, urettferdige og korrupte, men synden sitter også i hjertet. Derfor kan vi ikke frelse verden ved å bytte system. Mennesket tar synden med seg inn i det nye systemet.

Radikal feminisme

Radikal feminisme gjør patriarkatet til hovedfienden. Her blir ikke kapitalismen det grunnleggende problemet, men mannlig dominans og det mannsstyrte samfunnet. Kjønnskampen blir selve kampen.

Vi anerkjenner at menn har hatt mye makt og at menn har misbrukt makt. Det finnes historiske og nåtidige eksempler på at kvinner er blitt undertrykt av menn. Men radikal feminisme går ofte langt forbi dette. Den kan gjøre mannen til fiende, ekteskapet til undertrykkende struktur og heteroseksuelle relasjoner til mistenkelige i seg selv.

I ekstreme former får dette separatistiske trekk: kvinner bør leve uten menn, menn trengs ikke, relasjonen mellom mann og kvinne er grunnleggende skjev. Vi sammenligner denne typen tankegods med andre farlige ideologier fordi det bygger på gruppekamp, fiendebilder og en moralsk rangering av mennesker. En kristen kan ikke omfavne en ideologi der mannen som kategori blir problemet.

Svart feminisme og interseksjonalitet

Svart feminisme får en egen plass fordi den har hatt enorm innflytelse på dagens kulturkrig, særlig gjennom Angela Davis, Kimberlé Crenshaw, interseksjonalitet, kritisk raseteori og senere Black Lives Matter. Her kobles feminisme, antirasisme, marxisme, nymarxisme og identitetspolitikk.

Vi har mer sympati for noen av de opprinnelige observasjonene her enn for radikalfeminismens mannekamp. Det er sant at en svart kvinne kan oppleve noe som ikke fullt ut fanges opp bare ved å si “svart” eller “kvinne”. Ulike former for urett kan overlappe. Det er ikke vanskelig å se.

Problemet kommer når dette blir et helt system der identitetskategorier rangeres etter undertrykkelse. Da blir det nesten en valuta å være mest mulig undertrykt, for det gir moralsk makt. Galaterne 3,28 peker en annen vei. I Kristus kan vi ikke gjøre kjønn, etnisitet, sosial klasse eller hudfarge til vår første identitet. De finnes, men de kan ikke være herre.

Når høyresiden låner venstresidens offerlogikk

Vi vender også interseksjonalitetskritikken mot oss selv. Konservative kristne kan bli fristet til å si: nå er vi de undertrykte. Vi er hvite, konservative, kristne, heterofile menn, og nå er det vi som blir jaget. Det finnes reelt press og reelle kostnader ved å stå for klassisk kristen tro. Men vi må ikke kjøpe rammeverket vi kritiserer.

Hvis høyresiden bare overtar venstreradikal offerlogikk og bytter ut hvem som er offeret, har vi ikke tenkt kristent. Da har vi bare skiftet farge på samme ideologi. Bitterhet, gruppeidentitet, elitehat og kamp som grunnfortelling blir ikke mer bibelsk fordi det kommer fra høyre.

Vi må forkaste hele rammen og gå tilbake til Bibelen. Vår første identitet er ikke undertrykt konservativ, hvit mann, kvinne, arbeider, minoritet eller majoritet. Vår første identitet er i Kristus.

Postmoderne feminisme

Postmoderne feminisme er den retningen som i dag har fått enorm gjennomslagskraft gjennom queer-teori og transaktivisme. Judith Butler er et nøkkelnavn. Her blir kjønn forstått som sosialt konstruert, performativt og flytende. Det biologiske mister autoritet.

Dette skaper en indre krig i feminismen. Radikalfeminister kan være dypt problematiske i sitt syn på menn, men vi holder i det minste fast på at kvinner finnes som biologisk kategori. Postmoderne feminisme oppløser selve kategorien kvinne. Dermed kan menn som identifiserer seg som kvinner, kreve plass i kvinnekamp, kvinneidrett, kvinnefengsler og kvinnemarsjer.

Vi kan havne i en merkelig allianse med radikalfeminister i akkurat dette spørsmålet: det finnes menn og kvinner. Men vi er ikke enige med radikalfeminismen om at mannen er fienden eller at patriarkatet er roten til alt ondt. Vi er enige i biologien fordi Bibelen sier at Gud skapte mennesket som mann og kvinne.

Revolusjonen spiser sine egne barn

Et gjennomgående bilde er at revolusjonen spiser sine egne barn. Den franske revolusjonen startet med kongen og dronningen, men fant stadig nye fiender. Slik fungerer også ideologiske revolusjoner. Når normene først skal rives ned, er det alltid noen som ikke er radikale nok.

Dette ser vi i feminismen. Bevegelsen som skulle frigjøre kvinner, kan ende med å oppløse kvinnen som kategori. Radikalfeminister som selv var revolusjonære, kan plutselig bli kalt transfober og utestengt. J.K. Rowling nevnes som eksempel på hvordan en person kan bli kastet ut av gode kulturkretser fordi hun insisterer på biologisk kjønn.

Alliansene skifter. Gamle fiender blir midlertidige venner når en ny ideologi kommer. Derfor kan vi ikke basere oss på bevegelsene. Vi må holde fast på det som er sant i alle tider: skaperordningen, Guds ord og Jesus som Herre.

En smal mulig kristen feminisme

Vi lander i at det kanskje finnes en liten flik der en kristen kan bruke feminist-begrepet. Den handler om at kvinner er like mye verdt som menn, at nedverdigende holdninger mot kvinner er synd, at kvinner ikke skal diskrimineres urett, og at kvinner i andre kulturer ofte trenger vern, rettigheter og hjelp.

Men en slik kristen feminisme må være forankret i Bibelen. Den må tro at Gud skapte mann og kvinne. Den må være imot abort. Den må ære morskap og barn. Den må tro at mann og kvinne er forskjellige. Den må akseptere at Bibelen sier noe om ekteskap, familie og menighet som moderne egalitær kultur ikke liker. Den må underordne seg Guds ord, ikke en ideologi.

Da blir spørsmålet om ordet feminisme i det hele tatt er nyttig. Kanskje er det bedre å si rett ut at vi er for kvinner fordi vi er kristne. Vi trenger ikke låne en ideologisk merkelapp for å forsvare skaperverkets godhet.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at hver feministisk retning har sin egen diagnose. Liberal feminisme sier manglende rettigheter. Marxistisk feminisme sier kapitalismen. Radikal feminisme sier patriarkatet. Svart feminisme sier overlappende identitetsundertrykkelse. Postmoderne feminisme sier kategorier, normer og rammer.

Bibelen sier at roten er synden, og at løsningen er Jesus, forsoning, forvandling og gjenopprettelse av Guds gode skaperordning. Derfor kan kristne støtte rettferdighet for kvinner uten å kjøpe feministiske ideologier. Vi kan ære kvinner bedre enn feminismen gjør, nettopp fordi vi ikke trenger å rive ned mann, barn, kropp, morskap, ekteskap eller Gud for å løfte kvinnen opp.