Ep. 183 - Hva tenker vi om Torben Søndergaard-saken?

Kort oppsummering

Denne episoden er en grundig forklaring av hvordan vi tenker om Torben Søndergaard-saken, samarbeidet vårt med ham, kritikken som har kommet, og hvorfor vi ikke bare gikk ut og brøt samarbeidet umiddelbart. Vi prøver å gjøre det samme her som i andre saker: søke sannhet, skille mellom hva vi vet og ikke vet, korrigere feil, tåle ubehag og være villige til å endre kurs hvis virkeligheten krever det.

Konklusjonen er ikke at alt er avklart, eller at vi har "full tillit" i betydningen at saken er ferdig. Tvert imot. Vi sier at prosessen nå begynner på alvor. Vi tror per nå på helheten i Torbens historie mer enn vi tror på den mest negative mediefortellingen, men vi ser også konkrete feil, overdrivelser og upresise påstander som må ryddes opp i. Nøkkelen er omvendelse i praksis over tid.

Hvorfor vi må snakke om dette

Torben Søndergaard-saken ligger egentlig litt utenfor Kulturkrigens vanlige mandat. Vi pleier å snakke mer om ideologi, filosofi, samfunn og kultur. Men når kristne aviser skriver mye om vår prosess, vårt samarbeid og våre vurderinger, ville det vært rart å late som ingenting.

Vi har hatt et samarbeid med Torben i noen måneder. Han er en dansk forkynner med en kontroversiell historie, blant annet knyttet til USA, fengsling/varetekt, påstander om forfølgelse, og en lang forhistorie i Danmark. Mange spør hva vi vet, hva vi tror, og hvorfor vi ikke bare trekker oss unna.

Det letteste ville vært å gå ut og si at vi ikke lenger har tillit og bryter samarbeidet. Kommunikativt ville det vært enkelt. Det ville gitt ro på kort sikt. Men vi kunne ikke gjøre det hvis det ikke stemte med vår faktiske vurdering av saken, relasjonen og prosessen.

Mediefortellinger og spissede overskrifter

En stor del av episoden handler om mediedynamikk. Når man snakker med aviser og forsøker å være presis, nyansert og ærlig, blir resultatet likevel en redigert fortelling. Journalisten velger sitater. Desken velger overskrift og bilde. Saken må få en tydelig vinkel.

Vi reagerer særlig på fremstillinger som gir inntrykk av at konklusjonen vår er krystallklar, at vi har full tillit, og at alt dermed er avgjort. Det er ikke riktig. Saken er ikke ferdig. Vi står i en prosess.

Dette betyr ikke at journalister nødvendigvis lyver eller vil oss vondt. Men avisformatet tåler dårlig den typen nyanser som faktisk er nødvendige her. Podkasten gir oss rom til å si det mer presist: Vi har ikke konkludert ferdig. Vi har heller ikke grunnlag for å bryte nå. Vi står midt i et arbeid som må prøves over tid.

Vi tror på helheten, men ikke på alt

Den mest presise formuleringen vår er at vi per nå tror på helheten i Torbens historie, men ikke nødvendigvis på alt som er sagt av noen av sidene. Det betyr at vi kan tro at det finnes reelt press, urett, frykt og forfølgelseslignende erfaringer, samtidig som vi ser at detaljer er feil, overdrevet eller udokumentert.

Dette er en vanskelig posisjon fordi offentligheten gjerne vil ha én enkel dom: enten er han forfulgt helt uskyldig, eller så er alt oppspinn. Vi tror virkeligheten kan være mer sammensatt.

Det er også viktig å skille mellom løgn, feil, overdrivelse, opplevelse og objektiv påstand. Hvis noen opplever en situasjon som truende, kan opplevelsen være sann. Men dersom opplevelsen presenteres som dokumentert faktum uten at dokumentasjonen bærer det, oppstår et problem.

Forfølgelse har grader

Et viktig spørsmål er om Torben ble forfulgt i Danmark. Noen fremstillinger reduserer det til at han rotet med papirer, og at forfølgelsesfortellingen dermed faller. Vi mener det er for enkelt.

Hvis offentlige instanser, barnevern eller myndigheter begynner å undersøke en familie, snakke med barn eller presse på en måte som oppleves truende, kan det være dypt belastende. Det er ikke det samme som at kristne drepes i Nigeria. Men forfølgelse og press kan ha grader.

Samtidig sier vi at Torben og miljøet hans også har ansvar for egen situasjon. De har i mange år hatt konflikt med etablert kristenhet i Danmark og har snakket hardt om andre kristne. Når man har brent mange broer, står man mer alene når presset kommer. Det er en del av bildet, og det er noe vi har konfrontert ham med.

Relasjon, konfrontasjon og respons

Kjernen i vår metode er ikke blind lojalitet, men kristent lederskap: relasjon, konfrontasjon og vurdering av respons. Vi vil møte Torben varmt som en bror, men ikke ukritisk. Vi vil snakke sant til ham, ikke bare om ham.

Fra starten visste vi at han var kontroversiell og sto mye utenfor etablert menighetsliv. Vi mener generelt at det ikke er sunt å stå alene utenfor menighetsfellesskap og samtidig snakke negativt om store deler av kristenheten. Hvis noen vil nærme seg menigheter og samarbeide, må det skje innenfor sunne rammer.

Derfor blir spørsmålet: Når konkrete saker dukker opp, hvordan responderer han? Er det ydmykhet, erkjennelse, vilje til å rette opp og omvende oss? Eller er det bortforklaring, lukkethet og mer av det samme? Det svaret kan ikke alltid fastslås i én samtale. Det må prøves over tid.

Konkrete feil må ryddes opp i

Vi gir konkrete eksempler på ting vi mener Torben har fremstilt feil. Et av de tydeligste gjelder USA-historien og påstanden om at han var klassifisert av amerikanske myndigheter som en nasjonal sikkerhetstrussel.

Når vi gikk inn i hans egen tidslinje og materiale, så det ut til at grunnlaget var at en ICE-agent ikke kunne svare på spørsmål fordi saken gjaldt "national security"-materiale. Det kan bety noe. Men det betyr ikke automatisk at Torben objektivt var klassifisert som en nasjonal sikkerhetstrussel.

Dette tok vi opp direkte med ham. Poenget er ikke å late som formuleringen er ubetydelig. Den gjorde inntrykk på folk, også på oss. Hvis den ikke er presis, må den korrigeres. Torben forstod poenget og erkjente at formuleringen var feil.

Dette mønsteret er viktigere enn enkelteksempelet. Han kan beskrive hva han opplevde, fryktet eller trodde. Men han kan ikke gjøre opplevelsen til dokumentert objektiv sannhet uten grunnlag.

Løgn, overdrivelse og muligheten for manipulasjon

Vi går også inn i det vanskelige spørsmålet om løgn. Løgn handler ikke bare om at en setning er feil. Det handler om intensjon, bevissthet og vilje til å føre andre bak lyset.

Hvis Torben er en notorisk løgner og svært dyktig manipulator som later som han angrer, later som han er ydmyk og lurer både oss og andre, er saken en helt annen. Vi erkjenner at det teoretisk er mulig å bli lurt. Men per nå er ikke det vår vurdering av ham.

Det vi ser, ligner mer på en mann som snakker sterkt ut fra egne opplevelser, bruker store ord, blander erfaring og fakta, og tidvis presenterer indisier som bevis. Det er alvorlig nok. Det må ryddes opp i. Men det er ikke nødvendigvis det samme som bevisst manipulerende løgn.

Hvorfor relasjon gir annen informasjon

Vi mener ikke at andre ikke kan stille kritiske spørsmål utenfra. Det kan de, og det trengs. Men vi har også en type innsikt som man ikke får bare gjennom artikler, dokumenter og klipp. Vi har møtt Torben, familien, relasjonene, undervisningen og responsene i rommet.

Et tidlig nøkkeløyeblikk var da Steinar møtte ham på Gullbotn og så ham i øynene mens han tok opp de tingene han var urolig for. Responsen vi opplevde, var ikke hardhet og forsvar, men tårer, ydmykhet, erkjennelse og vilje til å teste et samarbeid innenfor rammer.

Dette beviser ikke alt. Følelser kan også bedra. Men kristent lederskap skjer ikke bare gjennom dokumentanalyse. Det skjer også gjennom å møte mennesker, konfrontere dem, se responsen og følge med på frukten over tid.

Omvendelse er nøkkelen

Den viktigste setningen i episoden er at omvendelse er nøkkelen. Hvis en person erkjenner synd, feil og skadelige mønstre, og faktisk vender om, kan mye skje. Hvis en person ikke vil omvende oss, må det settes grenser.

Vi sier tydelig at det finnes ting Torben må omvende oss fra. Dette er ikke en ren frikjennelse. Vi har gitt ham en konkret liste med mer enn 20 spørsmål vi trenger svar på. Det viser at prosessen ikke er ferdig, men også at den er reell.

Derfor blir det feil når andre utenfra konkluderer som om alt allerede er avklart. Vi står midt i testen: Vil erkjennelse føre til handling? Vil feil rettes? Vil relasjoner repareres? Vil sterke påstander korrigeres? Det må vise seg.

Det positive må også få plass

Vi reagerer på at dekningen lett blir ensidig negativ. Hvis man sier at man er opptatt av sannhet, må også det positive som faktisk finnes, tas med.

Vi forteller om undervisning Torben hadde hos oss, som vi opplevde som varm, bred og pastoral. Han snakket om ulike tjenestegaver, og anerkjente kristne som ikke har samme evangeliseringsiver som ham selv. Det passet dårlig med bildet av en ensidig ekstrem forkynner.

Vi sier ikke dette for å dekke over det problematiske. Positiv frukt opphever ikke behovet for oppgjør. Mennesker kan ha sett frelse, disippelgjøring og gode ting, og samtidig ha alvorlige mønstre som må korrigeres. Men sannhet krever at begge deler nevnes.

Villige til å korrigere oss offentlig

Mot slutten vender vi tilbake til vår egen forpliktelse: Vi vil gå etter sannheten. Det kan gjøre både konservative og liberale skeptiske til oss, fordi vi ikke alltid lander der de vil. Men det er bedre enn å velge side før vi har sett nok.

Hvis vi tar feil, skal vi si det. Hvis Torben viser seg å ikke ville rydde opp, må vi sette grenser, også offentlig, fordi tjenesten hans er offentlig. Hvis vi ser at vi har vurdert ham feil, må vi ydmyke oss.

Dette er ikke svakhet. Det er kristent lederskap: å holde sammen kjærlighet og sannhet, relasjon og konfrontasjon, nåde og omvendelse.

Hva står igjen

Det som står igjen, er at Torben-saken ikke kan behandles rettferdig med én overskrift. Vi bryter ikke nå fordi vi mener det fortsatt finnes en reell prosess, reell ydmykhet og reell mulighet for opprydding. Men vi later heller ikke som alt er greit.

Vi tror på helheten mer enn på den mest negative fortellingen, men konkrete feil må rettes. Vi har mange ubesvarte spørsmål. Vi følger prosessen videre. Og hvis sannheten viser at vi må endre kurs, skal vi gjøre det åpent.