Ep.27 - Vekkelse og vranglære del 1

Kort oppsummering

Vi åpner en ny serie med to bølger som står mot hverandre: vekkelse og vranglære. Etter mange episoder om ideologier, avkristning og kulturell revolusjon, må vi si like tydelig at Gud ikke er passiv. Vesten har hatt en lang nedgang for kristen tro, men globalt har evangeliet vokst voldsomt, og gjennom historien har Gud igjen og igjen grepet inn når det så mørkt ut.

Asbury-vekkelsen blir inngangen til å snakke om vekkelse som Guds suverene inngripen, ikke som kristen hype. Samtidig advarer vi mot en kald skepsis som møter enhver rapport om Guds nærvær med mistanke. Vi skal ikke være naive, men vi må ha større tro på at Gud virker enn at djevelen forfører. Frukten må vurderes: omvendelse, syndsbekjennelse, frelse, fornyet kjærlighet til Jesus og bønn.

Avkristning i Vesten, vekst i resten av verden

Vi starter med det store bildet. De siste 50-60 årene har Vesten opplevd kraftig avkristning. Vi har beskrevet dette som en kulturell revolusjon: ideologier som har dekonstruert kristen tenkning, angrepet verdier, familie, moral og etter hvert også deler av opplysningstidens egne grunnlag.

Men det er avgjørende å presisere at dette først og fremst gjelder vår del av verden. Det er ikke sant at kristendommen bare går tilbake globalt. Kina har hatt en av historiens største vekkelser. Sør-Amerika, Afrika og Midtøsten har sett sterk vekst. Iran blir nevnt som et sted der kirken vokser raskt. Evangeliets innflytelse på jorden er derfor ikke i global nedgang, selv om Vesten har opplevd et massivt frafall.

Det gir oss et annet blikk på situasjonen. Kulturkrigen er ikke bare en kamp mellom ideer, men en åndelig virkelighet. Vi tror på en levende Gud, en åndelig verden og en historie der Gud faktisk handler.

Frafall og vekkelse gjennom historien

Vi trekker linjer til Israels historie. Gang på gang kommer det tider med frafall, ofte når folket har fred, velstand og trygghet. Så kommer kriser, krig, nød eller dom, og folket søker Gud igjen. Da følger tider med fornyelse, reformasjon og vekkelse.

Det samme mønsteret kan ses i kirkehistorien. Når det ser mørkt ut, griper Gud ofte inn. Hele byer, samfunn og land har blitt forandret av vekkelse. Derfor nekter vi å beskrive framtiden som en ren statistisk nedadgående linje der kristendommen bare forsvinner fra Vesten. Hvis vekkelse bryter inn, endrer alt seg.

Dette er ikke et passivt håp. Det er en del av hvordan vi lever. Vi ber, bygger menighet, forkynner evangeliet, elsker Jesus, elsker naboer og venner, og gjør det Gud har kalt oss til. Samtidig vet vi at det ikke er våre teknikker som forandrer verden. Gud må gripe inn.

Vekkelseskristne, ikke bare fundamentalister

Vi sier at noen gjerne vil kalle oss fundamentalister. Vi vil heller kalle oss vekkelseskristne. Det betyr at vi tror på en aktiv Gud som handler i historien, og at vi lengter etter hans inngripen i vår verden.

Jo mørkere det blir, desto mer lengter vi etter vekkelse. I våre egne samtaler er det nesten blitt en regel: Når vi beskriver hva som vil skje hvis utviklingen fortsetter, må vi legge til "hvis ikke vekkelse bryter inn". Ikke som en from parentes, men fordi Gud faktisk forandrer historien.

Samtidig avviser vi et stresset vekkelsesjag. Vekkelse er ikke noe vi produserer. Vi skal leve trofast i hverdagen, lese Bibelen, be, forkynne og bygge. Men bønn og hunger hører med. Alle vekkelser har en historie av mennesker som ber om at Gud skal gripe inn.

Derfor nevner vi at Jesusfellesskapet har bønnemøter hver dag. Det handler ikke om å prestere vekkelse, men om å leve vendt mot Gud, tilbe ham og be ham forandre landet.

Asbury som tegn og spørsmål

Asbury-vekkelsen blir den konkrete saken. Jordan Peterson hadde tvitret om Asbury og spurt om den neste store vekkelsen hadde begynt der. At en som Peterson løfter dette fram, gjør saken interessant også i Kulturkrigen-sammenheng. Det er ikke bare en intern kristen nyhet, men noe som treffer en større kulturell lengsel.

Vi forklarer kort hva som skjedde. På Asbury University i Kentucky hadde de en vanlig chapel-samling. Etterpå ville studentene bli igjen, be, synge, dele vitnesbyrd og søke Gud. Møtet stoppet ikke. Flere kom til. Rommet ble fullt. Det fortsatte i døgn etter døgn, med bønn, lovsang, bekjennelse, omvendelse, mennesker som bøyde kne, gav livet til Jesus og fornyet overgivelsen sin.

Det var lite show. Ofte bare et piano eller en gitar, enkel lovsang, vitnesbyrd og bønn. Nettopp det enkle gjorde rapportene sterke. Det virket ikke produsert. Det virket som mennesker som ikke ville gå fordi Guds nærvær var sterkt.

Hvorfor Asbury betyr noe i kulturkrigen

Asbury skjedde på et universitet. Det er ikke tilfeldig som symbol. Mye av den kulturelle revolusjonen vi har snakket om, har vokst fram fra universiteter, særlig i USA. At en mulig vekkelse begynner på et kristent universitet, midt i en tid der unge mennesker formes av identitetspolitikk, seksualisering, sekularisering og ideologisk press, blir derfor et kraftig tegn.

Vi trekker også linjen til Jesusbevegelsen på slutten av 1960- og 1970-tallet. Midt i hippiekultur, venstreradikalisme, seksuell revolusjon og motkultur kom en vekkelse der mange unge mennesker møtte Jesus. Historisk ser vi ofte at når kulturen drar langt i én retning, kan Gud sende et motsvar.

Asbury kan være et blaff. Vi sier ikke skråsikkert at dette er begynnelsen på en verdensomspennende vekkelse. Men det kan også være en gnist. Og hvis det er en gnist, må vi ikke være så redde for å håpe at vi slukker den med skepsis.

Responsen er en del av vekkelsen

Et viktig poeng er at vekkelse ikke bare er det som skjer på ett sted. Responsen på det som skjer, er en del av hvordan vekkelse sprer seg. Folk reiser dit, blir berørt, drar hjem, forteller, ber og bærer noe videre.

Vi nevner hvordan mennesker strømmet til Asbury, med rapporter om titusener av besøkende, trafikkproblemer i en liten by, storskjermer på campus og mennesker fra hele USA og andre land. Det ble også snakket om direktesendinger til hundrevis av universiteter.

Vi trekker inn de store vekkelsene i USA, The Great Awakening og The Second Great Awakening. De spredte seg ofte gjennom mennesker som hadde vært til stede, opplevd Guds nærvær og deretter vitnet hjemme. Når de fortalte, brøt det løs på nye steder. Det er ikke bare imitasjon. Det er en åndelig smitte av hunger, tro og forventning.

Steinar reiser og lengselen blir konkret

Steinar forteller at han har kjøpt flybilletter og skal reise til Asbury. Det gjør samtalen mer enn analyse. Han skal ikke bare lese om det, men dra dit for å se, be og være i det Gud kanskje gjør. Vi antyder at det kan komme et reisebrev eller en egen rapport når han er tilbake.

Dette knyttes også til responsen i kristne medier. Alf Kåre hadde skrevet om lengsel etter vekkelse og advart mot å være for skeptisk. Korsets Seier og Dagen hadde plukket det opp, og Radio 3,16 ønsket en telefonrapport. Det sier noe om at forventningen om Guds inngripen ligger latent i kristenheten.

Når Jesus kom, kom han også inn i en åndelig tørketid. Johannes døperen trådte fram, Jesus kom, og noe brøt løs. Vekkelse er ikke et ubibelsk fenomen. Det er en gjennomgående bibelsk og kirkehistorisk virkelighet.

Skepsis, vranglærejegere og faren ved å tale mot Gud

Så kommer den tydelige advarselen: Hver gang det kommer rapporter om vekkelse, kommer også skeptikerne. Noen advarer mot alt. Noen leter etter vranglære, rare manifestasjoner, menneskelige feil og tegn på forførelse.

Vi sier ikke at alt som skjer i en vekkelse er perfekt. Tvert imot: Når Gud beveger seg, kommer det nesten alltid en blanding av Den hellige ånds verk, menneskelige uttrykk, rare ting, feilvurderinger og umodne reaksjoner. Man må lære å skille. "Spis kjøttet, spytt ut beina" blir prinsippet. At mennesker gjør noe rart, betyr ikke at Gud ikke er i det.

Men vi advarer sterkt mot å kalle Guds verk demonisk. Jesus ble selv anklaget for å gjøre Guds gjerninger ved Beelsebul, og Bibelen knytter dette til det alvorligste man kan gjøre: å tilskrive Den hellige ånds verk til Satan. Derfor må kristne ha gudsfrykt i møte med rapporter om at Gud virker.

Frukten må vurderes

Hvordan skal vi da vurdere Asbury og lignende ting? Vi peker på frukten. Når mennesker bekjenner synd, omvender seg, blir frelst, gir livet til Jesus, får fornyet kjærlighet til ham og søker Gud i bønn, er det vanskelig å si at dette ikke er fra Gud.

Det betyr ikke at alt er perfekt. Det betyr heller ikke at vi må kalle alt en historisk vekkelse med en gang. Men det betyr at vi bør møte det med glede, håp og varsomhet, ikke mistenksomhet som grunnmodus.

Vi bruker Gamaliels råd fra Apostlenes gjerninger. Hvis dette ikke er fra Gud, vil det dø ut. Hvis det er fra Gud, bør vi være forsiktige så vi ikke kjemper mot Gud. For den som er usikker, er ikke første bud å bestille flybillett. Men første bud er å være forsiktig med bastante angrep.

Større tro på Gud enn på forførelsen

En av de viktigste setningene i samtalen er at vi må ha større tro på at Gud virker enn at djevelen forfører. Mange kristne kan nesten virke som om vi tror djevelen er mer effektiv til å lure mennesker enn Gud er til å frelse, fornye og holde sitt folk.

Vi trenger å gjenkjenne Jesus der han går. Vi skal ikke være naive, men heller ikke kyniske. Vår grunnrespons når vi hører at mennesker møter Jesus, bør være glede og håp. Så kan vi vurdere, prøve, se på frukt og være bibelske.

Det er et hjertespørsmål. Hvordan vi responderer på rapporter om Guds verk, avslører noe om vår egen hunger, frykt og tillit.

Hva står igjen

Første del av serien setter vekkelse inn i Kulturkrigen som mer enn et fromt sideprosjekt. Vekkelse er ikke flukt fra virkeligheten. Det er Guds måte å bryte inn i virkeligheten på.

Det som står igjen, er en dobbel holdning: Vi skal se mørket klart, men ikke miste troen på at Gud er større. Vi skal være bibelske og edruelige, men ikke kalde og mistenksomme. Vi skal advare mot vranglære når den kommer, men vi skal også lengte etter at Gud vekker sitt folk, frelser mennesker og forandrer Norge, Europa og Vesten igjen.