Ep.28 - Vekkelse og vranglære del 2

Kort oppsummering

Andre del av serien setter vekkelse og vranglære opp som to kolliderende bølger. På den ene siden håper og tror vi at Gud vekker sitt folk. På den andre siden ser vi en konkret bølge av vranglære inn mot frikirkelighet, pinsebevegelse og luthersk lavkirkelighet, særlig i spørsmål om homofilt samliv, ekteskap, seksualitet, identitet og Bibelens autoritet.

Vi bruker Terje Hegertun, Oslo misjonskirke og Filadelfia Stockholm som aktuelle eksempler. Poenget er ikke å vinne en orddebatt om "liberalteologi", men å vise hvorfor dette handler om evangeliet: Hvis man kaller det Bibelen kaller synd for ikke-synd, fjerner man syndserkjennelsen, omvendelsen og dermed selve frelsens logikk. Vekkelse blir da det motsatte: Den hellige ånd overbeviser om synd, rett og dom for å føre oss til Jesus, nåde og frihet.

To bølger som krasjer

Vi plukker opp tråden fra forrige samtale om vekkelse og setter den i kontrast til en annen bølge. Vi har tidligere snakket om bølger av woke ideologi, kulturell revolusjon og ideologisk trykk. Nå ser vi en bølge av vranglære som ikke lenger bare finnes "der ute" i Den norske kirke eller akademia, men som beveger seg inn mot frikirkelige og lavkirkelige sammenhenger.

Dette er alvorlig fordi det treffer miljøer som lenge har tenkt at slike kamper ikke egentlig angår dem. Vi sier at det nå begynner å berøre våre rekker, og at det vil treffe hver menighet, organisasjon, kirkesamfunn og bevegelse i Norge. Alle må etter hvert svare: Står Bibelen over menneskelig erfaring, eller skal erfaringen få omforme Bibelen?

Kontrasten til vekkelse er skarp. Vekkelse handler om at Gud vekker mennesker til omvendelse, frelse og overgivelse. Vranglære handler om at noe annet lokker menigheten bort fra sannhet, omvendelse og evangelium.

De aktuelle eksemplene

Vi peker på tre konkrete saker som gjør dette mer enn en teoretisk bekymring. Terje Hegertun, pinseteolog, har skrevet bok og argumentert for en ny tilnærming til homofilt samliv. Oslo misjonskirke har offentliggjort et dokument der lederskapet ønsker en ny praksis i møte med trofaste homofile forhold. Filadelfia Stockholm, en stor og historisk viktig pinsemenighet i Sverige, har også fått en pastor som har landet på et liberalt syn på homofil praksis.

Vi presiserer at variantene ikke nødvendigvis er identiske. Hegertun og Filadelfia Stockholm kan ha ulike nyanser, og Oslo misjonskirke lager en slags mellomløsning. Men grunnbevegelsen er den samme: Man finner grunner til å gå bort fra Guds ord, og argumentasjonen flytter seg fra Skriftens autoritet til menneskelig erfaring.

Oslo misjonskirke blir særlig konkret fordi de vil fastholde ekteskap mellom mann og kvinne, men samtidig anerkjenne trofaste homofile forhold som forenlige med livet som Jesu disippel, medlemskap og tjeneste. De vil ikke nødvendigvis vie slike par kirkelig, men åpner for at borgerlig inngåtte samliv kan aksepteres i menigheten. Vi mener dette i praksis lager en ny samlivsform ved siden av ekteskap og enslig stand.

Seksualitet, tiltrekning, identitet og praksis

Vi bruker tid på å rydde i begrepene fordi offentlig debatt ofte blander alt sammen. Vi sier ikke at vi er mot mennesker. Vi skiller mellom person, tiltrekning, identitet og praksis.

Vi tror ikke seksualitet er menneskets dypeste identitet. Vi tror mennesker kan ha ulike seksuelle tiltrekninger, og at tiltrekning i seg selv ikke er det samme som synd. Men vi avviser at seksuell legning skal fungere som en fast identitetsmarkør som definerer hvem et menneske er fra skapelsen av. Når seksualitet blir identitet, oppleves enhver etisk grense som et angrep på personen selv.

Det er nettopp derfor dette blir så vanskelig. Hvis et menneske hører "denne handlingen er utenfor Guds vilje" som "du som menneske er feil", blir samtalen nesten umulig. Men kristen etikk har alltid sagt at ikke alle lyster, følelser og tiltrekninger skal følges. Det gjelder ikke bare seksualitet. Ingen lever konsekvent som om enhver impuls definerer identiteten.

Det Bibelen kaller synd, er ikke fristelse eller tiltrekning i seg selv, men å omfavne og leve ut en praksis som bryter med Guds ramme. I denne sammenhengen handler det om seksuelt samliv mellom personer av samme kjønn og en livsstil som setter dette fram som godt og rett.

Hvorfor dette ikke er et sidespørsmål

Noen vil si at dette bare handler om seksualitet og derfor ikke bør være kirkesplittende. Vi avviser det. Seksualitet, ekteskap, familie og identitet er ikke perifere temaer i Bibelen. Hele Skriften bærer en rød tråd om mann, kvinne, ekteskap, fruktbarhet, brudgom og brud, Kristus og menigheten.

Jesus bekrefter ekteskapet med utgangspunkt i skapelsen: mann og kvinne, de to skal bli ett. Seksualiteten hører hjemme i den rammen. Når man skaper en annen ramme, bryter man ikke bare med noen få vers. Man bryter med en bibelsk helhetsfortelling.

Det blir enda mer alvorlig fordi synd er sentralt i evangeliet. Jesus døde for våre synder. Hvis synd ikke er reelt, var korset unødvendig. Hvis vi ikke erkjenner synd, ber vi heller ikke om tilgivelse. Og hvis vi forkynner at man kan leve i det Bibelen kaller synd uten å vende om, forkynner vi et annet evangelium.

Evangeliet uten dårlige nyheter finnes ikke

En av hovedlinjene er at evangeliet ikke er gode nyheter hvis det ikke finnes dårlige nyheter. De gode nyhetene er at Jesus døde for syndere og gir nåde, tilgivelse og nytt liv. Men da må synden erkjennes.

Når noen sier at homofilt samliv ikke er synd, der Bibelen etter vårt syn er tydelig, skjer det ikke bare en etisk justering. Man fjerner et punkt der mennesker trenger omvendelse og tilgivelse. Da rokkes frelsens struktur.

Vi sier også at vi ikke snakker om synd fordi vi liker å snakke om synd. Vi vil helst forkynne Jesus, nåde, tilgivelse, frihet og nytt liv. Men når kristne ledere sier at det Bibelen kaller synd ikke er synd, må vi si imot. Ellers svikter vi evangeliet.

Evangeliet krasjer alltid med kulturen

Vi setter seksualitet inn i et større historisk perspektiv. Evangeliet har alltid krasjet med kulturen et eller annet sted. Da kristendommen kom til Norge, var det støtende at man ikke skulle sette ut barn, ta blodhevn eller hate fiender. Et mer "spiselig" evangelium kunne sagt at litt blodhevn var greit, men det ville ikke vært evangeliet.

Vi trekker også inn Marie Monsen og vekkelsen i Kina. Der var det en kulturelt akseptert praksis å sette ut barn, og Den hellige ånd overbeviste kvinner om synd slik at de kom gråtende, bekjente og fikk erfare Guds nåde. Det smertefulle punktet i kulturen ble stedet der evangeliet konfronterte, ikke for å knuse, men for å frelse.

I vår tid er seksualitet og identitet blitt et av de store kollisjonspunktene. Derfor må vi ikke gjøre evangeliet spiselig ved å fjerne nettopp det som kulturen reagerer på.

Liberal teologi som woke teologi

Vi foreslår at det som ofte kalles liberalteologi, på mange måter kan kalles woke teologi. Det er ikke bare en løsere teologisk stil. Det er kristen teologi lest gjennom ideologier vi har gått gjennom i Kulturkrigen: en annen forståelse av identitet, en annen forståelse av sannhet, og et marxistisk undertrykker-undertrykt-filter.

Når disse brillene tas på, endres ikke bare konklusjonene. Hele måten man leser Bibelen på endres. Menneskelig erfaring, opplevelse, identitet og maktanalyse begynner å få autoritet over Skriften.

Derfor handler dette om kulturkrigen i menigheten. Ideologien har beveget seg fra samfunnet inn i kristenheten, og nå inn i frikirkeligheten. Det gjør kampen teologisk, ikke bare politisk.

Vekkelse er det motsatte

Vekkelse står som kontrast til vranglæren. Når Den hellige ånd kommer, overbeviser han om synd, rett og dom. Han bringer mennesker til Jesus, bekjennelse, omvendelse, nåde, tilgivelse, gjenopprettelse og frihet.

Der vranglæren sier at man ikke trenger å omvende seg fra det Bibelen kaller synd, sier vekkelsen: Kom til Jesus med alt, legg det ned, ta imot nåde og bli fri. Vekkelse er derfor ikke bare mer varme, lovsang og åndelige opplevelser. Den innebærer hellighet og overgivelse.

Vi sier at Norge trenger begge deler: tydelighet om evangeliet og Bibelens autoritet, og en ny bølge av Guds kraft og nærvær. Vi tror det kommer til å bli et skille i kristenfolket mellom dem som vil stå fast på Guds ord og søke vekkelse, og dem som slipper verdens filosofi inn i menigheten.

To syn og den falske samtalen

Et viktig poeng er at "to syn" ikke fungerer når det gjelder det Bibelen kaller synd og frelse. Den norske kirke blir brukt som advarende eksempel: Der man åpnet for to syn, vant det liberale synet fram, og det klassiske synet ble etter hvert stadig mindre akseptert.

Vi sier ikke at man aldri skal snakke med mennesker som er uenige. Men vi avviser premisset om at dette er to likeverdige kristne syn som bare trenger en rolig samtale. Hvis Bibelen er krystallklar på noe, kan vi ikke late som om det finnes et nøytralt midtpunkt.

Vi bruker et spisset eksempel: Hvis noen mente at drap ikke var synd, ville vi ikke gått inn i en "fin samtale" med to likeverdige syn om saken. Vi ville sagt at dette bryter med Guds ord. På samme måte mener vi at når noe Gud kaller synd blir kalt godt, er ikke premisset lenger en åpen dialog mellom to bibelske alternativer.

Hva gjør vi når grensen er krysset?

Mot slutten peker vi fram mot neste samtale. Vi trenger å definere når en uenighet blir vranglære, og hva Bibelen sier vi skal gjøre når den grensen krysses. Ikke alle teologiske uenigheter er vranglære. Kristne kan være uenige om mange ting uten å bryte fellesskapet.

Men når det går inn på frelsen, synden, omvendelsen, Jesu herredømme og evangeliets kjerne, er situasjonen en annen. Da handler det ikke bare om ulike tradisjoner eller vektlegginger. Da handler det om rett og falskt evangelium.

Vi varsler at vi må grave fram igjen de bibelske ordene "vranglære", "falskt evangelium" og "forførelse", ikke for å misbruke dem, men for å forstå dem og handle rett når de faktisk gjelder.

Hva står igjen

Denne delen gjør vranglære konkret. Det handler ikke om at vi liker harde ord eller vil mistenkeliggjøre alle som er uenige. Det handler om at synd, omvendelse og nåde er frelsens vei.

Det som står igjen, er at vekkelse og vranglære ikke er tilfeldige nabotemaer. De er motsetninger. Vekkelse fører mennesker til Jesus gjennom sannhet, syndserkjennelse og nåde. Vranglære beroliger mennesker i det Gud kaller synd og gjør dem fremmede for omvendelse. Derfor må vi stå fast på Guds ord og samtidig be om at Gud vekker sitt folk.