Ep.35 - Vi trenger evangeliet!

Kort oppsummering

Evangeliet er ikke en sidegren av Kulturkrigen, men selve grunnen til at vi bryr oss om sannhet, samfunn, ideologi og mennesker. Hvis kulturkampen ikke fører oss tilbake til Jesus, bønn, omvendelse, åndelig sult og mennesker som faktisk møter Gud, blir den hul.

Vi snakker om vekkelse, åndelig sult, mennesker som kommer til tro, og hvorfor evangeliet må forkynnes annerledes i en rik vestlig kultur enn i en situasjon der nød og sårbarhet gjør behovet tydelig. Poenget er likevel det samme overalt: mennesket trenger en frelser, fordi problemet vårt er synd, og løsningen er Jesus.

Sult som bilde på åndelig behov

Samtalen starter overraskende jordnært med mat, lunsj og sult. Alf Kåre forteller om en nesten komisk sterk motvilje mot å være fysisk sulten, og hvordan han har måttet lære seg at det ikke er farlig å kjenne på sult. Det blir et bilde på noe dypere: Vi mennesker flykter ofte fra behovsfølelse. Vi vil være mette, trygge, kontrollert og uten mangel.

Men i Guds rike er sult ikke bare et problem. Det kan være en gave. Å kjenne sin mangel er ofte begynnelsen på å rope til Gud. Fysisk sult blir derfor en inngang til å snakke om åndelig sult: den gode fattigdommen i ånden der mennesket forstår at det faktisk trenger Gud.

Vekkelse og økt frukt

Vi reflekterer over at Kulturkrigen i denne perioden nesten har blitt både kulturkrig- og vekkelsespodkast. Det er ikke en avsporing. Vi lengter etter vekkelse fordi vi tror mennesker først og fremst trenger å møte Jesus, og fordi samfunnsforandring begynner i hjerter som blir forandret.

I Jesusfellesskapet har vi sett en økning av mennesker som tar imot Jesus, mennesker som blir berørt av Gud, mer bønn, mer faste, mer gudsnærvær og mer frukt. Vi snakker om konkrete vitnesbyrd: en datter som vokser opp i troen, mennesker som møter Jesus, og en person som opplever at Jesus kommer inn i rommet som lys. Det er ikke bare teori eller strategi. Det skjer noe.

Dette kobles til bønn og Den hellige ånds arbeid. Vi kan legge til rette, forkynne, be og være trofaste, men det er Gud som møter mennesker. Det er derfor folk blir værende. Ikke fordi formen er kul nok, eller fordi menigheten er relevant nok, men fordi vi opplever at Gud er nær.

Kulturkrig og vekkelse hører sammen

Vi sier tydelig at vekkelse er svaret på det vi snakker om i Kulturkrigen. Det betyr ikke at ideologisk analyse er uviktig. Det betyr at analysen aldri kan bli endestasjonen. Hvis vi ser hva som er galt i kulturen, men ikke tror at mennesker trenger Jesus, har vi bommet.

Kulturkrig og vekkelse henger sammen fordi menneskesyn, seksualitet, politikk, skole og samfunn alltid til slutt handler om hva som er sant om Gud og mennesket. Når mennesker møter Jesus, får de et nytt sentrum. Da forandres familier, menigheter og etter hvert samfunn. Derfor er det ingen motsetning mellom å snakke tydelig om samtiden og å be om at mennesker skal bli frelst.

Hvorfor nød åpner mennesker

Vi snakker om Ukraina og andre situasjoner der mennesker blir mer åpne for evangeliet når livet blir skjørt. Når basale behov blir truet, når krig, fattigdom eller nød rammer, forstår mennesker lettere at de er sårbare. Det betyr ikke at rike og vellykkede mennesker trenger Jesus mindre. Behovet er like stort. Men følelsen av behov kan være mye svakere.

I vår del av verden har materiell velstand dempet åndelig sult. Mange kjenner ikke behovet for en frelser fordi de ikke opplever seg fortapt, fattige eller hjelpeløse. De har produkter, terapi, velstand, underholdning, frihet og valgmuligheter. Da kan Jesus lett bli presentert som enda et tillegg til et allerede komfortabelt liv.

Vi sier at dette er farlig. Hvis Jesus bare blir et produkt på toppen av alle de andre produktene vi bruker for å gjøre livet bedre, har vi ikke forkynt evangeliet.

De gode nyhetene trenger de dårlige nyhetene

Et hovedpoeng er at evangeliet må forkynnes slik at mennesker forstår hvorfor det er godt nytt. Man må forstå de dårlige nyhetene for å forstå de gode. Problemet vårt er ikke først og fremst at vi mangler mening, fellesskap eller selvfølelse, selv om alt dette kan være reelt. Problemet vårt er synd, adskillelse fra Gud, dom, evig fortapelse og behovet for forsoning.

Derfor må evangeliet forkynnes helt. Gud elsker oss, men kjærligheten blir sentimental hvis vi ikke forstår at vi trenger tilgivelse. Jesus døde for oss, men korset mister tyngde hvis vi ikke forkynner syndens alvor. Vi trenger fred med Gud, ikke bare litt mer indre ro.

Dette er særlig viktig i en vestlig kultur der folk har det materielt godt. Vi må, ved Guds nåde, hjelpe mennesker til å se at de likevel ikke har det bra innerst inne hvis de er uten Gud. De kan være rike, vellykkede og mette, men åndelig fattige.

Fattige i ånden

Vi løfter frem Jesu ord om de fattige i ånden. Det er salig å skjønne at man trenger Gud. I en kultur som hele tiden forteller oss at vi er sterke, frie, selvskapende og nok i oss selv, er dette dypt motkulturelt.

Vi kobler også til Jesu advarsel om hvor vanskelig det er for en rik å komme inn i Guds rike, og til bildet av menigheten som tror den er rik, men egentlig er fattig og naken. Velstand kan skape blindhet. Når behovene våre fylles på overflaten, mister vi kontakten med vår egentlige nød.

Evangeliet vekker oss fra denne blindheten. Det sier ikke bare at Jesus kan gjøre livet litt bedre. Det sier at uten Jesus er vi fortapt, men med ham får vi tilgivelse, nytt liv og evig håp.

Å bevare første kjærlighet

Samtalen blir også personlig. Alf Kåre forteller om en trinitarisk bønnerytme der han begynner med å takke Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Han takker Jesus for det han har gjort, og merker at hjertet blir grepet på nytt. Da blir evangeliet ikke bare noe man vet, men noe som vekker kjærlighet og tilbedelse.

Dette blir en advarsel mot å bli profesjonelle kristne. Man kan forkynne, lede, analysere, organisere og mene mye rett, men miste hjertets kontakt med det Jesus har gjort. Derfor trenger vi stadig å vende tilbake til den første kjærligheten.

Når hjertet igjen gripes av evangeliet, begynner man å forkynne det. Ikke fordi man må produsere religiøst innhold, men fordi Jesus er verdt å snakke om.

Responsen til Jesus

Mot slutten blir samtalen nærmest en invitasjon. Vi kjenner at Den hellige ånd trykker på at noen som hører, trenger å respondere på Jesus. Det er ikke nok å være nysgjerrig på kulturkritikk eller interessert i kristen tenkning. Jesus lever. Han døde for våre synder. For å bli frelst må vi erkjenne behovet for tilgivelse og fred med Gud.

Vi sier til den som ikke kaller seg kristen, men kjenner at noe drar: Be Jesus møte deg. Si at hvis dette er sant, vil du kjenne ham. Ta kontakt. Ikke vær som den rike unge mannen som ikke ville overgi alt. Erkjenn din åndelige fattigdom og si: Jesus, jeg trenger deg.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at evangeliet må være sentrum. Ikke kulturkampen, ikke analysen, ikke reaksjonen på ideologier, ikke ønsket om å vinne debatten. Evangeliet.

Vi trenger Jesus like mye når vi er rike som når vi er fattige, men rike samfunn kjenner ofte behovet mindre. Derfor må vi forkynne hele evangeliet, slik at mennesker skjønner både alvoret og håpet. Og vi må selv holde første kjærlighet levende, så vi ikke bare snakker om sannhet, men brenner for ham som er sannheten.