Ep.39 - Jordan Peterson i Bergen og en refleksjon rundt nasjonalisme i krig

Kort oppsummering

Jordan Peterson og Ukraina-turen blir to innganger til samme spørsmål: Hvordan tenker vi kristent om sterke ideologiske og kulturelle strømninger, også når de ikke kommer fra den vanlige venstresiden? Peterson peker mange i riktig retning med ansvar, familie, sannhet og mening, men mangler evangeliets sentrum. Nasjonalisme kan være samlende og forståelig, særlig i krig, men kan også bli en avgud som skyver Jesus ut.

Vi reflekterer over ansvar, konservatisme, familie, patriotisme, Ukraina, krig, flagg, høyreekstreme undertoner og faren for at kjærlighet til eget folk blir hat mot andre. Poenget er ikke å fordømme ukrainere i en umulig situasjon, men å minne oss selv om at kristne alltid må spørre hva som står i sentrum. Verken individet, nasjonen, byen, flagget eller kulturen kan få Jesu plass.

Jordan Peterson som kulturell inngang

Vi har vært på Jordan Peterson-arrangement i Bergen og bruker det som inngang til å snakke om hvorfor han treffer mange i vår kultur. Peterson snakker om ting folk nesten ikke hører andre steder: gift deg tidlig, få barn, vær trofast, ta ansvar, rydd rommet ditt, bygg noe, bær en byrde, slutt å plassere all skyld utenfor deg selv.

Vi ser at mange av konklusjonene hans ligger nær bibelske konklusjoner, selv om han ikke alltid bruker klassisk bibelsk språk. Han snakker tidvis fint om Jesus, Bibelen og kristne verdier, men teologien er ikke alltid tydelig kristen. Derfor kan vi anerkjenne mye av det han ser, samtidig som vi ikke forveksler Petersons filosofi med evangeliet.

Peterson er nyttig fordi han setter ord på ansvar og ondskap i hjertet. Der mange moderne ideologier sier at problemet først og fremst ligger i strukturer, systemer eller andre mennesker, minner han om at mennesket må ta ansvar for eget hjerte, egne handlinger og eget liv.

Ansvar, mening og konservative institusjoner

Vi trekker frem Petersons budskap om at mening finnes ved å ta på seg så mye ansvar man kan bære, og kanskje litt til. Det treffer fordi kulturen vår ofte forteller mennesker at de skal slippe byrder, følge følelser og realisere seg selv. Peterson sier noe mer voksent: Du finner mening ved å bære ansvar.

Dette kobles til konservativ tenkning om institusjoner, familie, lokalsamfunn og tradisjon. Peterson har høy respekt for familien, storfamilien, lokale fellesskap, nabolag, frivillighet, idrettslag og samfunnsbærende strukturer. Her ligger han nær en kristen og konservativ forståelse av at mennesket ikke bare er individ, men en del av ordninger og fellesskap.

Vi sammenligner også konservatisme og sosialisme. Sosialismen har ofte nedtonet familien til fordel for individet på den ene siden og storsamfunnet eller staten på den andre. En bibelsk måte å tenke på legger større vekt på kjernefamilien, storfamilien, lokale fellesskap og konkrete forpliktelser.

Peterson er ikke evangeliet

Samtidig er det viktig å ikke gjøre Peterson til frelser. Han kan hjelpe mennesker å se at vi må ta ansvar, at verden ikke blir bedre av bitterhet, og at de trenger orden, mening og sannhet. Men evangeliet sier mer. Problemet er ikke bare uansvarlighet. Det er synd. Løsningen er ikke bare å bære mer ansvar. Det er Jesus, korset, oppstandelsen, omvendelse og nytt liv.

Peterson kan derfor fungere som en bro. Han får mennesker til å stille riktige spørsmål og bli åpne for en mer seriøs virkelighetsforståelse. Men kristne må føre samtalen videre. Den bibelske konklusjonen er dypere enn ansvar: Jesus er Herre.

Ukraina, misjonstur og krigens virkelighet

Etter Peterson går samtalen over i Ukraina. Alf Kåre har vært på misjonstur, blant annet til byer på vestsiden av landet, relativt langt fra fronten, men likevel i et land i krig. Det var rakettangrep i perioden, og krigen var synlig overalt gjennom soldater, flyktninger, historier og mennesker som kjente noen ved fronten.

Den største konsekvensen i Vest-Ukraina er den enorme mengden flyktninger. Folk fra øst har kommet vestover, og belastningen på økonomi, boliger, arbeid og lokalsamfunn er enorm. Vi sammenligner med Norge og sier at om Bergen plutselig skulle ta imot hundretusener av interne flyktninger, ville systemene våre raskt bryte sammen.

Vi nevner også Halvard Hasseløy og langvarig hjelpearbeid og misjon i Ukraina. Det er ikke en turistfortelling, men et møte med et folk i krig og med kristne som forsøker å tjene midt i det.

Krig skaper nasjonalisme

Hovedrefleksjonen fra Ukraina handler om nasjonalisme. Når et land angripes, skapes indre samhold. En ytre fiende styrker følelsen av oss. Det er menneskelig, naturlig og forståelig. Vi kjenner det fra Norge under andre verdenskrig, da det norske flagget og kong Haakon fikk enorm symbolsk kraft.

Derfor har vi stor forståelse for at ukrainske flagg er overalt. Når landet er invadert, når familier har sønner, fedre og venner i krigen, og når folk lever med eksistensiell trussel, blir nasjonale symboler viktige.

Men nettopp derfor må kristne også spørre hvordan nasjonalisme kan bli farlig. Når vi-et blir sterkt nok, kan det bli anti-de-andre. Kjærlighet til eget folk kan gli over i hat mot et annet folk.

Høyreekstreme undertoner og russisk propaganda

Vi prøver å holde flere tanker samtidig. Russlands påstand om at Ukraina er nazistisk brukes propagandistisk og kobles til den store fedrelandskrigen, der Russland ser seg selv som den som sto imot nazismen. På den måten blir alle som truer Russland, lett kalt nazister.

Samtidig skal vi ikke late som at det ikke finnes høyreekstreme miljøer i Ukraina. Det gjør det, som det også finnes i Russland og i mange europeiske land. Alf Kåre forteller om en restaurant med militært motstandstema, passord, uniformer, krigssymbolikk og enkelte elementer som kunne kjennes nær høyreekstreme strømninger. Poenget er ikke å gjøre Ukraina til skurken, men å erkjenne at krig og sterk nasjonalisme kan gjøre slike miljøer mer akseptable eller mindre problematisert.

Vi peker også på Øst-Europas historie. Mange steder fikk aldri et egentlig oppgjør med høyreekstrem ideologi etter andre verdenskrig, fordi nazismen gikk rett over i sovjetisk okkupasjon og kommunistisk undertrykkelse. Historien er komplisert, og krigen gjør den ikke mindre komplisert.

Når flagget kommer inn i gudstjenesten

Et sterkt øyeblikk er refleksjonen rundt ukrainske flagg i menighetssammenheng. På en gudstjeneste eller samling er flagget synlig overalt. Koret er kledd i blått og gult. Det er ett minutts stillhet og bønn for Ukraina. Det ukrainske flagget vaier under lovsang.

Alt dette er forståelig. Vi ville trolig kjent det samme i Norge om vi var angrepet. Men Alf Kåre beskriver likevel en uro: Det kunne oppleves som om Ukraina, ikke Jesus, ble satt i sentrum. Igjen handler ikke poenget om å anklage mennesker i en ekstrem situasjon. Poenget er å kjenne på grensen. Når blir kjærlighet til landet så sterk at Jesus fortrenges?

Vi bruker Bergen og Brann som en lettere parallell. Bergenspatriotisme kan være morsomt og samlende, men hvis menighetens første signaler var Brann-drakter, Brann-flagg, Nystemten og takkebønn for cupgull, ville noe vært galt. Problemet er ikke gleden i seg selv. Problemet er hva som havner i sentrum.

Oss kan bli anti de andre

Den mest alvorlige delen handler om hvordan nasjonalisme kan gjøre at man tilskriver ondskap til et folk, et språk eller en kultur. Alf Kåre forteller om samtaler der negative erfaringer med enkelte ukrainske flyktninger ble forklart med at de var påvirket av Russland, russisk språk eller østlige områder. Vi forstår følelsene når folk har barn i krig, men kristne kan ikke gå med på at ondskap plasseres i en etnisitet.

Ondskapen ligger i menneskets syndige hjerte. Den finnes på alle sider. Den går ikke langs nasjonale, språklige eller kulturelle linjer på en enkel måte. Derfor er det aldri akseptabelt å hate et folkeslag eller tilregne ondskap til en hel kultur.

Dette er kjernen i vår kritikk av usunn nasjonalisme: Det kan bli så mye oss at de andre blir mindre menneskelige.

Sunn patriotisme og farlig avgudsdyrkelse

Vi sier samtidig at kjærlighet til land, folk og kultur kan være godt. 17. mai er i hovedsak en positiv feiring i Norge. Det kan være samlende, takknemlig og sunt å kjenne tilhørighet til et folk og et sted. En form for patriotisme eller mild nasjonalisme kan være en gave.

Men kristne må være forsiktige så vi ikke tilber eget flagg, eget land eller egen kultur. Nasjonal identitet må aldri bli øverste identitet. Vi er borgere av Guds rike først. Jesus er konge. Alle andre lojaliteter må underordnes ham.

Dette gjelder ikke bare nasjonalisme. Det gjelder også individet, egne følelser, Brann, Bergen, politiske ideologier og til og med forkynnelse som gjør kristendommen til et prosjekt for å få et enklere og bedre liv. Alt som skyver Jesus ut av sentrum, blir en fare.

Bibelen er verken høyrevridd eller venstrevridd

Vi avslutter med å minne om at Bibelen ikke lar seg fange av høyre eller venstre. Kulturkrigen vår har ofte gått mot venstresidens ideologier fordi de preger vår tid sterkt, men høyresidens fristelser finnes også: usunn nasjonalisme, militarisering, etnisk stolthet, flaggdyrkelse, hardhet og fiendebilder.

Derfor må kristne lære å tenke bibelsk, ikke bare reagere politisk. Vi kan verdsette familie, ansvar, lokalsamfunn, nasjon og kultur, men alt må bøyes for Jesus. Vi kan kritisere venstreideologier uten å bli fanget av høyreideologier.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at Jesus må være sentrum. Jordan Peterson kan hjelpe mennesker å se ansvar, mening og orden, men han er ikke evangeliet. Ukraina kan lære oss noe om offer, samhold og patriotisme, men nasjonen er ikke Gud.

Kristne må kunne elske landet sitt uten å hate andre folk, bære ansvar uten å tro at ansvar frelser, og være takknemlige for kultur uten å tilbe den. Kulturkrigen handler ikke om å bytte én avgud med en annen. Den handler om å la Jesus være Herre over alt.