Ep.47 - Abort - Hvorfor må vi snakke om det?

Kort oppsummering

Vi åpner abortserien med spørsmålet om hvorfor saken fortsatt må tas opp. Svaret er at abort ikke er en avsluttet debatt, verken politisk, kulturelt eller teologisk. I Norge er det lite realistisk med en innskrenkning av abortloven akkurat nå, men det er svært realistisk med utvidelser. Derfor må kristne forstå både lovverket, argumentasjonen, historien og de dype verdiene som gjør abort til et av vår tids mest avgjørende spørsmål.

Hovedpoenget er at abort ikke kan løsrives fra seksualitet, ekteskap, familie, feminisme, den seksuelle revolusjonen, menneskeverd og synet på barn. Fri abort forutsetter ofte en kultur der sex er tatt ut av ekteskapets ramme, der barn kan oppleves som hinder for selvrealisering, og der familien forstås som undertrykkende snarere enn livgivende. Vi er ikke først og fremst mot abort. Vi er for livet, barnet, familien og Guds gode rammer.

To menn som ikke har lov til å snakke

Vi begynner med den ironiske erkjennelsen av at to hvite heteroseksuelle menn snakker om et tema mange mener menn ikke har lov til å mene noe om. Vi avviser det premisset. Hvis sannhet finnes, kan ikke kjønn, hudfarge eller alder diskvalifisere noen fra å tale sant. Samtidig vil vi ikke bruke identitetspolitikkens våpen tilbake. Vi vil ikke forkle oss, manipulere eller spille samme spill. Vi vil si det vi mener på grunnlag av objektiv sannhet.

Det gjør abortsaken krevende. Den er ekstremt sensitiv. Den berører kvinner, menn, barn, seksualitet, kropp, skyld, frihet, politikk og tro. Men nettopp derfor må den ikke overlates til slagord. Vi vil ned i bakteppet først, før vi i neste episode går dypere i menneskeverdet og forholdet mellom kropp og person.

Vi sier også at vi er glade for å være ferdige med Pride-serien og gå videre, bare for å oppdage at abort er minst like følelsesladet. Det er et annet felt, men de samme grunnspørsmålene ligger under: Hva er mennesket? Hva er kroppen? Hva er frihet? Hva er familie? Hvem har rett til å definere liv?

Abortloven er ikke politisk fredet

Vi begynner med det politiske landskapet i Norge. En innskrenkning av abortloven virker urealistisk i dagens situasjon. Men en utvidelse virker realistisk. Det diskuteres grenser på 18 eller 22 uker. Formelt er selvbestemt abort til uke 12, men i praksis får nesten alle som søker i nemnd mellom uke 12 og 18, innvilget abort. Dermed fungerer grensen allerede langt på vei som uke 18.

Vi peker på at selve argumentasjonen for utvidelse er nesten like viktig som utvidelsen. Argumentene avslører hvordan samfunnet tenker om menneskeverd, frihet, barn, kvinner, kropp og ansvar. Hvis logikken er at kvinnens selvbestemmelse alltid må trumfe barnet helt til stadig senere i svangerskapet, har vi et menneskesynsproblem, ikke bare et juridisk problem.

Samtidig snakker vi om debatten i KrF og KrFU: Er abortsaken tapt? Bør man slutte å kjempe mot abortloven som sådan og heller bruke all kraft på å hindre utvidelser? Vi forstår den politiske pragmatismen. I politikk må man ofte søke realistisk gjennomslag. Men vi sier også at kristne ikke kan la realisme avgjøre hva som er rett. Det finnes standpunkter vi må holde fast på selv når de er politisk usannsynlige.

Tvillingabort og den falske roen rundt abortloven

Tvillingabort-saken viser hvor lite ro det egentlig er rundt abortloven. I forhandlingene der KrF fikk gjennomslag for å fjerne adgangen til å abortere bort den ene av tvillingene, oppstod en voldsom reaksjon. Plutselig var abortspørsmålet tilbake i offentligheten, og mange snakket som om selve samfunnsfreden var truet.

Vi ser at KrFs gjennomslag faktisk var en innskrenkning. Det ble ikke lenger lov å fjerne ett barn i en tvillinggraviditet på samme måte. For oss, som mener barnet er et barn, er det selvsagt godt. Men reaksjonen viste at argumentet om "ro rundt abortloven" er skjørt. Når noen rører ved loven, kommer kravet om å utvide grensene raskt tilbake.

Vi anerkjenner at politiske valg kan ha utilsiktede konsekvenser. Noen vil mene at kampen mot tvillingabort ga abortliberale krefter mer energi til å presse for 18 eller 22 uker. Slike vurderinger må tas på alvor politisk. Men de kan ikke gjøre det galt å si sant om et barn som fjernes.

Roe v. Wade, USA og smitteeffekten til Norge

Vi snakker også om USA etter at Roe v. Wade ble opphevet. Teknisk sett ble ikke en abortlov opphevet; Høyesterett fjernet den nasjonale rettslige beskyttelsen som hadde sikret tilgang til abort i alle stater. Det førte til at statene igjen fikk større myndighet. Noen stater strammet inn kraftig. Andre åpnet for svært liberale ordninger.

Vi peker på hvor polariserende dette er. I noen stater er abort sterkt begrenset. I California og andre steder går lovgivningen svært langt. Hillary Clinton og andre har åpnet for abort helt opp mot fødsel i debatten. Demokratene har profilert seg som partiet for fri abort nasjonalt. Dermed blir abort en stor skillelinje.

Dette vil påvirke Norge. Amerikanske kulturdebatter smitter alltid. Derfor kommer abort til å bli diskutert igjen og igjen, også her. Uke 12, 18 og 22 vil ikke forsvinne som spørsmål. Hvis kristne ikke har tenkt gjennom saken, vil vi stå svakt når debatten kommer.

Den seksuelle revolusjonen som bakteppe

Vi går så inn i det historiske bakteppet. Abort kan ikke forstås løsrevet fra den seksuelle revolusjonen. Den første kristne "seksuelle revolusjonen" i oldtiden gikk på mange måter motsatt vei: fra en mer utsvevende seksualmoral til at sex ble samlet innenfor ekteskapet mellom mann og kvinne, knyttet til familie, ansvar og vern av barn. Kristendommen løftet kvinner, barn og slaver og gjorde det uakseptabelt å sette jentebarn ut for å dø.

Den moderne seksuelle revolusjonen på 1960-tallet gjorde det motsatte. Den løsrev sex fra ekteskap, familie og fruktbarhet. Den gjorde sex mer uforpliktende, risikofylt og løsrevet fra kroppens konsekvenser. Selv med prevensjon fører mer sex utenfor ekteskapet til flere uønskede graviditeter. Da oppstår behovet for abort som en del av systemet.

Vi sier det enkelt: Når sex tas ut av Guds ramme, får det konsekvenser. Et barn som blir til utenfor en forpliktet familie, kan oppleves som et problem fordi mor og far ikke ønsker å bli familie. Abort blir løsningen som gjør det mulig å fortsette å ha sex uten at barnets krav på liv og ansvar får stoppe kulturen.

Feminisme, selvstendighet og abort som nødvendig verktøy

Abort henger også tett sammen med feminismen. Gjennom historien har kvinner ofte vært økonomisk og sosialt avhengige av mann, ekteskap og familie. Feminismen så ofte familien som en undertrykkende institusjon og ønsket at kvinner skulle kunne stå på egne bein. Utdannelse, jobb, økonomi og selvstendighet ble sentrale mål.

I den rammen blir abort viktig. Hvis kvinner skal kunne ha sex på samme premisser som menn, ta utdannelse, bygge karriere og være uavhengige av mann og familie, blir graviditet og barn en dramatisk avbrytelse. Abort blir en forutsetning for at den seksuelle revolusjonen og den moderne likestillingsfortellingen skal fungere.

Vi er tydelige på at vi ikke er imot at kvinner har jobb, utdannelse, gaver og samfunnsbidrag. Våre egne koner arbeider og bærer familien sammen med oss. Men vi avviser premisset om at graviditet, fødsel, morskap og småbarnsliv først og fremst er hinder for et godt liv. Fra kristent ståsted er barn en velsignelse. Det betyr ikke at alt er lett, men det betyr at vi ikke lar karriere og økonomi bli høyere verdier enn liv.

Barn er en velsignelse

Vi vender stadig tilbake til setningen: Barn er en velsignelse. Ikke bare når vi kommer beleilig. Ikke bare når økonomien er perfekt. Ikke bare når foreldrene er gift. Barn er en velsignelse fordi de er mennesker skapt av Gud.

Dette utfordrer hele samtidskulturen. Fødselsratene faller. Mange utsetter barn på grunn av utdannelse, karriere, bolig, økonomi og selvrealisering. Kristne får i gjennomsnitt ofte flere barn enn sekulære, men også vi er påvirket av kulturen. Når snittet ligger under to barn per kvinne, er det et tegn på at samfunnet verdsetter barn lavere enn før.

Vi sier ikke at alle må få mange barn, eller at alle familier har samme kall og kapasitet. Men vi sier at et samfunns syn på barn avsløres i fødselstall, familiepolitikk og abortdebatt. Hvis barn stadig forstås som kostnad, hindring og risiko, blir abort lettere å forsvare.

Hvis vi er for livet, forplikter det

Mot slutten gjør vi et avgjørende poeng: Å være imot abort forplikter. Vi er først og fremst for livet, for det ufødte barnet, for barnet som blir født, for moren og for familien. Hvis vi vil endre lovverket, må vi også være villige til å bære konsekvensene.

Det betyr at kristne må adoptere, stille opp for alenemødre, inkludere barn og mødre i familier og menigheter, hjelpe praktisk, støtte økonomisk og bygge fellesskap som faktisk kan bære liv. Vi kan ikke bare si at abort er galt og så ikke gjøre noe for barna som fødes eller mødrene som står alene.

Vi må også passe oss for en kultur der skammen over barn utenfor ekteskapet blir så stor at noen heller tar abort. Kjernefamilien er Guds gode ramme, men når barn blir til utenfor den rammen, er barnet fortsatt godt, verdifullt og verdt å verne. Menigheten må heie på familie og barn, ikke bare på de situasjonene som ser perfekte ut.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at abortsaken ikke er tapt bare fordi den er politisk vanskelig. Vi vet ikke hvordan politisk vær kan snu. Roe v. Wade viser at ting som virker fastlåst, kan endres. Men uansett politisk realisme må kristne holde fast på sannheten om barnet og familien.

Abort handler om mer enn lovparagrafer. Det handler om hele kulturen rundt sex, ansvar, kvinne, mann, barn, familie og frihet. Derfor må vi snakke om det. Ikke fordi det er behagelig, men fordi barnets verdi og samfunnets sjel står på spill.