Ep.56 - Cecilie Marie Røinås || Det kristne håpet i møtet med abort og en bedre historie om hva det vil si å være en kvinne

Kort oppsummering

Vi har med Cecilie Marie Røinås for å snakke om abort, Velg Livet, Sara-podden og hvorfor kristne faktisk har en bedre historie å fortelle om kvinnen, kroppen, barnet og håpet. Samtalen er ikke bare en ny runde med argumenter mot abort. Den handler om hvordan sannhet og praktisk hjelp må høre sammen, og om hvorfor evangeliet er det eneste som kan holde både alvoret og håpet oppe samtidig.

Cecilie forteller om hvordan Gud vekket et kall i henne gjennom møte med abortspørsmålet, menighetens forbønn, et intervju hun gruet seg til, og den dype sorgen over de tause barneskrikene som aldri blir hørt. Vi snakker om kvinner som presses inn i abort som om det var frihet, om sorgen som ikke får språk, om menigheter som må bli steder der gravide kvinner vet at de får hjelp, og om en kristen visjon for kvinner som ikke er undertrykkende, men livgivende.

Cecilie, Sara-podden og behovet for en bedre historie

Cecilie Marie Røinås er 22 år, fra Iveland ved Vennesla, student ved HTI i Oslo, aktiv i Filadelfia Vennesla og leder for hjelpearbeidet Velg Livet. Hun driver også Sara-podden, en podkast av kvinner for kvinner, der temaene ikke begrenses til det som ofte karikeres som "jenteting". Der snakkes det om evangeliet, bønn, misjon, Pride, feminisme, liberal teologi og kristent liv.

Navnet Sara er ikke tilfeldig. Cecilie forteller at Sara i jødisk tradisjon blir sett som en kvinne som formidlet kunnskap om Gud til andre kvinner. Det gir retning til hele prosjektet: Kvinner trenger ikke bare samfunnets fortelling om frihet, selvrealisering og frigjøring. De trenger en kristen fortelling om hvem Gud er, hva det vil si å følge ham, og hva det vil si å være kvinne slik Gud har skapt kvinnen.

Vi sier at dette er viktig nettopp fordi menn ofte blir avskrevet når de taler om kvinneroller, feminisme og kvinneperspektiv. Når Cecilie og andre kvinner taler inn i dette, blir det vanskeligere å avfeie budskapet som kvinneundertrykkelse. Det kristne budskapet om kjønn, kropp, ekteskap og barn er ikke en dårlig nyhet for kvinner. Det er en god nyhet, fordi Guds rammer er gode.

Aborttalen som skar gjennom tåken

Utgangspunktet for abortdelen av samtalen er blant annet en tale Cecilie hadde holdt om abort. Vi beskriver den som uvanlig klar. Ofte når abort blir tema, kan det kjennes som om en tåke legger seg i rommet. Begrepene blir uklare, alvoret pakkes inn, og vi blir mer forvirret etterpå enn før. Cecilie gjorde det motsatte: Hun talte klart om barnet, kroppen, sorgen og håpet.

Et av de sterke bildene i talen var forbindelsen til barneofring. Gjennom historien har mennesker ofret barn på altere de senere ser tilbake på med gru. Cecilie peker på at vår tid også ofrer ufødte barn, bare med andre ord, andre institusjoner og andre begrunnelser. Det er ikke en retorisk overdrivelse for å vinne en debatt, men et forsøk på å rive bort den moralske tåken som gjør at vi ikke ser hva abort faktisk er.

Samtalen blir også personlig. Cecilie forteller om hvordan hun som student skulle møte en journalist for å snakke om abort og samliv, og hvordan hun først ble fylt av frykt. Men i stedet for å gå inn i intervjuet som en kamp mot en fiende, kjente hun at situasjonen ble snudd: Hun begynte å håpe at journalisten skulle møte Jesus. Menigheten ba. Opplevelsen ble et vendepunkt som gjorde at hun våget å snakke tydeligere om abort, samliv og det ufødte livet.

Sorgen som ikke får lov til å finnes

Et av de viktigste poengene i samtalen er at abortkulturen gjør sorgen vanskelig å erkjenne. Hvis samfunnet insisterer på at abort først og fremst er frihet, rettighet og helsehjelp, blir det nesten umulig å gi rom for kvinner som opplever dyp sorg etter abort. For i det øyeblikket sorgen får språk, peker den også på at noe virkelig gikk tapt.

Vi snakker om kvinner som kommer og sier at aborten er det verste de har gjort i livet. Cecilie forteller om historier der kvinner har vært deprimert i måneder etterpå. Vi peker på at dette ikke er merkelig hvis det faktisk er et barn. Kvinnekroppen er skapt til å bære frem barn og nære dem. Når et barn dør i mors liv, er det ikke rart at kroppen og sjelen reagerer.

Dermed oppstår en dobbel belastning: Kvinner bærer sorg, men får ikke alltid lov til å forstå den som sorg. De får høre at dette skulle være frihet, men opplever at friheten ikke kom. Hvis vi snakker ærlig om smerten, kan de samtidig føle at de må innrømme at abort ikke var godt. Da blir sorgen forbudt, eller i det minste hjemløs. Dette er en av de store tragediene i abortdebatten.

Alvoret og håpet må ikke skilles

Vi bruker mye tid på evangeliets plass i abortsaken. Mange kan argumentere mot abort uten å være kristne. Man kan bruke biologi, filosofi, menneskerettstenkning og argumenter om menneskeverd. Men bare evangeliet kan gi håp til mennesker som allerede har vært involvert i abort, enten som mor, far, helsepersonell eller pårørende.

Her må vi holde to ting sammen. Vi kan ikke male et penere bilde av abort for at folk skal slippe dårlig samvittighet. Abort er alvorlig. Abort tar liv. Samtidig kan vi ikke forkynne alvoret uten håp. Evangeliet sier at synd faktisk er synd, men også at synd kan bekjennes, legges frem for Jesus og møtes med nåde, tilgivelse, gjenopprettelse og fred.

Vi reagerer derfor på den moderne misforståelsen av evangeliet der man tror nåde betyr at alvoret må tones ned. Det motsatte er sant. Hvis synden ikke var så alvorlig, blir heller ikke tilgivelsen så stor. Når vi kjenner tyngden av det vi har gjort, blir nåden virkelig frihet. Det er derfor kristne har noe helt unikt å bringe inn i abortsaken: Ikke bare et nei til urett, men et ja til tilgivelse, helbredelse og et nytt liv.

Velg Livet som konkret misjon

Velg Livet beskrives som et hjelpearbeid for jenter og kvinner som er uønsket eller uventet gravide, og for kvinner som bærer ettervirkninger etter abort. Arbeidet tilbyr samtaler, praktisk hjelp, støtte før og etter fødsel, og kontakt med mennesker som kan være en mor, en god venninne eller en trygg voksen i en sårbar situasjon.

Vi sier at dette er nettopp slik abortkampen må se ut. Det må være klinkende klart hvor kristne står i abortspørsmålet. Ingen utenfra bør være i tvil om at vi mener det ufødte livet skal beskyttes. Samtidig bør det være like klart hvor en kvinne kan gå for å få hjelp. Hun skal ikke bare møte et standpunkt. Hun skal møte mennesker som er villige til å flytte møbler, gi bort bilstoler, stille opp etter fødselen, følge til avtaler, åpne hjem og bære byrder.

Dette gjør abortspørsmålet til misjon i praksis. Når mennesker er i en krisegraviditet, er de ofte svært sårbare og åpne. Hvis menigheten bare har meninger, men ikke hjelp, svikter vi. Hvis menigheten både sier sant og hjelper konkret, blir evangeliet synlig. Det er slik vi viser at mor og barn begge har verdi.

Menigheten må bli et sted gravide kan gå

En sterk del av samtalen handler om menighetens ansvar. Vi ser for oss at kristne fellesskap burde ha mennesker som kan hjelpe gravide kvinner praktisk: noen som kan gi babyutstyr, noen som kan være støttepersoner, noen som kan følge opp etter fødsel, noen som kan adoptere, noen som kan være fosterforeldre, noen som kan ta telefonen når panikken kommer.

Dette ligger ikke utenfor kristen historie. Gjennom kirkehistorien har kristne hjulpet enker, farløse, fattige og mennesker som sto uten vern. I Norge i dag finnes det fortsatt fattigdom og nød, men en av de store sårbare gruppene er nettopp kvinner i krisegraviditet og barn som står i fare for å bli abortert. Her må menighetene våkne.

Vi sier at det ikke nødvendigvis skal så mye til før en menighet kan gjøre en forskjell. Har man flere familier, voksne kvinner, besteforeldre, småbarnsforeldre og mennesker med praktiske ressurser, kan man hjelpe mange. Bare det å gi bort utstyr, følge noen gjennom graviditeten eller være en trygg voksen kan bli forskjellen mellom abort og liv.

Kvinnen, kroppen og det kristne kvinnebildet

Samtalen om abort henger tett sammen med spørsmålet om hva det vil si å være kvinne. Cecilie utfordrer den moderne fortellingen der frihet ofte betyr løsrivelse fra kropp, barn, relasjoner og avhengighet. I den fortellingen kan graviditet bli et hinder for selvrealisering, og abort blir fremstilt som verktøyet som gjør kvinnen fri.

Vi mener den fortellingen er falsk. Kvinnekroppen er ikke en fiende som må overvinnes. Kroppen er skapt med mening. Den kan bære frem liv. Den kan nære barn. Det betyr ikke at alle kvinner reduseres til morsrollen, eller at infertilitet, enslighet eller ulike livskall gjør kvinner mindre verdifulle. Men det betyr at vi ikke kan snakke om kvinnen som om hennes kroppslige evne til å bære frem barn er irrelevant eller undertrykkende.

Den kristne historien er bedre fordi den ikke trenger å sette kvinne mot barn. Den sier at kvinnen har uendelig verdi som Guds bilde, og at barnet har uendelig verdi som Guds bilde. Den sier at frihet ikke er å slippe unna alle bånd, men å leve i sannheten om hvem vi er skapt til å være.

Abortkampen kan snu

Cecilie sier mot slutten at mange kan tenke at abortkampen er tapt. Etter over 600 000 barn har mistet livet siden abortloven kom til Norge, kan det virke umulig å se for seg endring. Men kristne er ikke mennesker som tror at historien bare går én vei. Vi tror at evangeliet kan forandre mennesker, menigheter, samfunn og lover.

Vi trekker parallellen til slaveriet. Kampen mot slaveriet var også en kamp om menneskeverd, og kristne vekkelser spilte en avgjørende rolle i å vekke samvittigheten. Når mennesker møter Jesus, begynner de å se urett som tidligere var normalisert. På samme måte må aborten avsløres som det den er. Det kan skje politisk. Det kan skje kulturelt. Det kan skje gjennom menigheter som begynner å leve annerledes.

Dette gir frimodighet. Ikke en naiv frimodighet, men en evangelisk frimodighet. Vi tror ikke kampen er over fordi kulturen sier den er over. Vi tror ikke at døden får siste ord. Vi tror at ting kan snu, og at Gud kan reise opp mennesker som taler sant, hjelper praktisk og bærer håp inn i det mørkeste rommet.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at abortsaken ikke kan vinnes med argumenter alene. Vi må tale sant om barnet, kroppen, døden og sorgen. Men vi må samtidig bygge steder der kvinner faktisk får hjelp, og der de som bærer skyld og sorg etter abort, møter evangeliet i hele sin kraft.

Cecilies bidrag er nettopp at hun holder dette samlet. Hun vil ikke pynte på abort, og hun vil ikke gi opp kvinner som har tatt abort. Hun vil ikke la samfunnet fortelle unge kvinner at frihet betyr å fjerne barnet, og hun vil ikke la menigheten slippe unna med bare å ha riktige meninger. En kristen abortkamp må være sann, praktisk, barmhjertig og full av håp.