Ep.76 - Einar Helgaas fra MANNSpodden || Kristne studenter, mannens ansvar og kjønnsroller

Kort oppsummering

Med Einar Helgaas fra Laget og MANNSpodden går vi inn i to spor som henger tettere sammen enn mange tror: det Gud gjør blant kristne studenter, og hvorfor menn må reises til ansvar igjen. Einar kommer med erfaring fra studentarbeid, mannsarbeid, familieliv og mange år i kristne sammenhenger. Samtalen blir derfor både oppmuntrende og konfronterende: Vi ser tegn til større tydelighet blant unge kristne, men også en kultur og en kirke som har betalt dyrt for menns passivitet.

Hovedpoenget er at kristen tro ikke tåler å være en passelig identitetsmarkør i en tid der trykket utenfra øker. Presset kan enten gjøre troen feigere eller sannere. Blant mange studenter virker det som om den blir sannere. Samtidig trenger menigheter og familier menn som tar ansvar, ikke som herskere, men som tjenende, modige, karakterfaste menn formet av Jesus. Vi trenger verken en feminisert beta-mann eller en rå alfamann. Vi trenger ridderlighet, styrke under Kristus, og menn som bruker makt til å bygge, beskytte og tjene.

Einar, Laget og MANNSpodden

Einar Helgaas kommer inn i samtalen som en mann med mange berøringspunkter mot temaene vi har vært opptatt av lenge. Han arbeider i Laget, er en av stemmene i MANNSpodden og har levd et langt familieliv med barn, svigerbarn, menighet og kristent arbeid. Det gir en tyngde som ikke bare er teoretisk. Han snakker ikke om unge mennesker, menn og familier på avstand, men fra innsiden av et liv der disse spørsmålene har kostet og båret frukt.

Laget beskrives gjennom sitt kall: å inspirere og utruste elever og studenter til å gjøre Jesus kjent, elsket og etterfulgt. Det er en enkel formulering, men den sier mye. Det handler ikke bare om aktiviteter på campus, men om disipler midt i skole- og studentverdenen. Troen skal ikke gjemmes i skapet. Den skal leves, bekjennes og få form.

Einar står også i et mannsarbeid som ikke først og fremst handler om kulturkrig som temperament, men om å hjelpe menn til å bli sanne, ansvarlige og frimodige. Det preger hele samtalen. Vi snakker om menn med humor og brodd, men alvoret er dypt: Når menn ikke tar ansvar, rammes kvinner, barn, menigheter og samfunn.

Studentene som blir tydeligere

En av de mest oppmuntrende delene av samtalen handler om kristne studenter. Einar forteller at det er tegn til en tydeligere disippelholdning blant unge kristne i dag enn tidligere. Det betyr ikke at alt er enkelt, eller at presset er borte. Tvert imot er presset ofte sterkere. Men nettopp derfor blir det vanskeligere å leve på en vag, kulturell kristendom.

Der troen tidligere kanskje kunne ligge mer skjult, må unge kristne i dag i større grad ta stilling. De må vite hva vi tror, hvorfor vi tror det, og om de faktisk vil følge Jesus når det koster sosialt. Einar beskriver miljøer der troen virker mer synlig, mer alvorlig og mer levende. Lagshuset i Bergen og andre studentmiljøer blir tegn på at Gud gjør noe blant unge mennesker.

Dette er viktig fordi studentverdenen ofte ligger tidlig i kulturelle skifter. Det som skjer blant studenter, kan varsle noe som senere brer seg. Derfor er det både alvorlig og håpefullt å ta pulsen der. Når unge kristne blir mer bevisste, kan det bety at kirken ikke bare mister terreng, men også får en generasjon som er mer herdet og klarere.

Når sannhetssøk leder mot Jesus

Samtalen peker også på en interessant åpning blant unge ikke-kristne. Mange har ikke nødvendigvis den samme negative bagasjen mot kristen tro som tidligere generasjoner kunne ha. Noen har ikke lært å avvise kristendommen instinktivt. Når de møter ord som Jesus, Bibelen, sannhet, mann, kvinne og skaperordning, kan de reagere med nysgjerrighet heller enn ren fiendtlighet.

Det betyr ikke at kulturen plutselig er kristenvennlig. Men det betyr at sannhetssøk kan åpne dører. Noen kommer til kristen tro nettopp fordi de begynner å lete etter hva som er sant i en verden som oppleves mer og mer forvirret. Vi ser at de progressive fortellingene om kjønn, identitet, kropp, makt og mening ikke holder. Da kan kristen tro fremstå mindre som et gammelt system og mer som et sammenhengende svar.

Her ligger også en oppmuntring til oss som arbeider med apologetikk, forkynnelse, podkast, undervisning og kulturkritikk. Kulturkrigen er ikke bare forsvar. Den kan bli en vei inn til evangeliet dersom sannhetssøket får følge helt til Jesus. Hvis mennesker oppdager at Bibelen beskriver virkeligheten bedre enn ideologiene, må vi være klare til å vise dem Kristus, ikke bare bedre argumenter.

Mennene som nøkkel i menighet og familie

Et stort spor i samtalen handler om menn. Einar peker på noe vi har vært inne på mange ganger: Hvis du får mennene, får du ofte resten. Det kan sies provoserende, men erfaringen fra menighet, familie og statistikk peker i samme retning. Når far tar troen på alvor, får det enorm betydning for hjemmet. Når far er passiv, fraværende eller likegyldig, merkes det i hele familien.

Dette handler ikke om å nedvurdere kvinner. Tvert imot er mye av poenget at kvinner altfor lenge har båret for mye alene. I mange menigheter er det kvinnene som holder hjulene i gang, tar initiativ, stiller opp og forsøker å få familien med. Men hvis mennene forsvinner, blir menighetene svakere. Familiene blir mer sårbare. Barna mister et avgjørende vitne.

Einar viser også til boken Why Men Hate Going to Church av David Murrow, og til eksempler på menigheter som ble forandret da menn ble tatt på alvor. Det handler ikke om å lage kirke som maskulin gimmick, men om å slutte å forme menigheten slik at menn passiviseres eller ikke kjenner at deres ansvar, styrke og kall har en plass.

Menns passivitet som kulturproblem

Den store mannlige sykdommen er ikke først og fremst at menn er for sterke. Det er at menn ikke tar ansvar. Vi må si begge deler samtidig. Menn kan misbruke styrke, posisjon og autoritet, og det må korrigeres hardt. Men i vår tid er det minst like ødeleggende at menn trekker seg unna, lar kvinner bære, lar barna drive, lar menigheten svekkes og selv blir sittende i hjørnet som tilskuere.

Mye av kulturkrigen kan forstås som frukten av menn som ikke tok ansvar over lang tid. Fedre som ikke ledet hjemmet åndelig. Pastorer og lærere som ikke voktet læren. Menn som lot kvinner stå alene. Menn som ikke ville betale prisen for å bygge, beskytte og gå foran.

Passivitet kan se fredelig ut, men den er ikke uskyldig. Den overlater rommet til andre krefter. Den lar ideologi overta barnehage, skole, menighet og familie uten motstand. Den kan til og med kle seg i mildhet og ydmykhet, mens den egentlig handler om frykt, komfort og unnvikelse.

Jaktmarker, innvielse og rollen menn mister

Einar bruker språk om jaktmarker, fare, reise, innvielse og overgangen fra gutt til mann. Moderne mennesker kan reagere på slike bilder, men vi peker på noe sant. Menn trenger oppgaver som krever noe av dem. De trenger å bli kalt ut av gutteaktig komfort og inn i ansvar. De trenger eldre menn som viser vei, gir tillit, korrigerer og forventer mer.

Når menn mister slike rom, mister de ofte også energi. Hvis de ikke lenger vet hva de skal kjempe for, bygge, beskytte eller lede, blir de passive. Kvinner vil ofte fortsatt kjenne ansvar for barna og hjemmet. Menn kan i større grad miste retning dersom de ikke får et overordnet kall eller en rolle som gir dem ansvar.

Dette betyr ikke at alle menn skal inn i samme form. Det betyr heller ikke at alle kvinner er like eller at personlighet ikke finnes. Men det betyr at skaperordning, kropp, biologi, hormoner, historie og erfaring faktisk sier noe om oss. Kjønn er ikke bare kostyme. Mannlighet trenger ikke å bli primitiv for å være virkelig, men den må få være virkelig.

Biologi, rolle og virkelighet

Samtalen går også inn i spørsmålet om kjønnsforskjeller er biologiske eller kulturelle. Svaret blir ikke en forenkling. Kultur former oss, men biologi er ikke pynt. Genetikk, hormoner, kropp, temperament og interesser betyr noe. Erfaringen fra barn og familieliv bekrefter også at personlighet og kjønn ikke bare kan forklares med oppdragelse.

Dette gjør oss friere til å snakke sant. Det er ikke galt at menn og kvinner i gjennomsnitt trekkes mot ulike ting. Det er ikke et problem at menn oftere tar farlige jobber, eller at kvinner i større grad vektlegger relasjon, hjem og barn. Det er heller ikke nødvendigvis et problem at kvinner ikke er representert likt i alle topposisjoner, hvis forskjellen delvis skyldes ulike prioriteringer og livskall.

Det moderne likestillingsprosjektet blir ofte selektivt. Det er svært opptatt av representasjon i styrer, prestisjeyrker og maktposisjoner, men mindre opptatt av hvem som tar vi farligste og tyngste jobbene. Det sier noe. Hvis målet bare er likhet i statusrommene, men ikke i kostnadene, er vi ikke egentlig ute etter sannhet, men etter en ideologisk fortelling.

Mor, far og barns behov

En av de skarpeste selvmotsigelsene i samtiden er at vi sier representasjon betyr enormt mye i nesten alle sammenhenger, bortsett fra i familien. Vi får høre at kjønn betyr noe i styrerom, ledelse, politikk og institusjoner. Men når det gjelder barn, skal det plutselig ikke bety noe om de har mor og far.

Det henger ikke sammen. Hvis menn og kvinner bringer ulike perspektiver, styrker og måter å være menneske på, gjelder det ikke minst i hjemmet. Barn trenger både mor og far. De trenger ikke bare to voksne, men den konkrete rikdommen som ligger i en mann og en kvinne som sammen bærer foreldreansvaret.

Dette betyr ikke at alle familier får ideelle vilkår. Mange står i brutte hjem, tap, smerte og vanskelige situasjoner, og Gud møter mennesker der de er. Men unntak og sår kan ikke få definere idealet. Vi må fortsatt tørre å si at mor og far er godt, ikke som sosial konstruksjon, men som del av Guds gode skaperordning.

Makt brukt til tjeneste

Når vi snakker om menn, makt og ansvar, må Jesus være målestokken. Menns styrke kan misbrukes. Historien er full av eksempler på menn som har brukt fysisk, sosial, økonomisk eller åndelig makt til å dominere. Men løsningen er ikke å gjøre menn svake eller late som om styrke er farlig i seg selv. Løsningen er at styrken legges under Kristus.

Jesus har all makt, men bruker den til å tjene, bære, helbrede, konfrontere ondskap, vaske føtter og gi sitt liv. Han er ikke myk fordi han mangler styrke. Han er mild fordi styrken er ren. Han kan ta barn på fanget og refse fariseere. Han kan gråte og sette kursen mot korset. Han er både autoritet og offer.

Dette er det kristne mannsidealet. Ikke en mann som dominerer familien, og ikke en mann som trekker seg unna. En mann som leder ved å gi seg selv. En mann som bruker sin styrke til å løfte andre. En mann som ikke er redd for husarbeid, barn, tårer eller tjeneste, men heller ikke redd for å sette retning, ta ansvar og stå i kamp.

Fra alfa og beta til ridderlighet

Samtiden gir oss ofte to dårlige alternativer. På den ene siden står den myke, ufarlige, nesten kastrerte mannen som ikke skal ta plass, ikke ha retning og ikke utøve autoritet. På den andre siden står den reaksjonære alfamannen som gjør dominans, status, penger og seksuell makt til ideal.

Begge bommer på Jesus. Den første mangler ryggrad. Den andre mangler kors. Derfor bruker vi heller et ord som ridderlighet. Det kan høres gammeldags ut, men det peker mot noe bibelsk: styrke bundet til ære, tjeneste, beskyttelse og selvoppofrelse. En ridderlig mann er ikke svak, men styrken hans har et moralsk sentrum.

Hvis en mann oppfører seg som Jesus, blir han ridderlig. Ikke teatralsk, ikke pompøs, men sann. Han kan ta ansvar uten å herske. Han kan tjene uten å miste ryggrad. Han kan elske sin kone, lede sin familie, arbeide hardt, vaske opp, be, bygge, beskytte og bøye kne.

Karakter før ekteskap og familie

Mot slutten blir samtalen praktisk, særlig for unge menn. Poenget er enkelt: Bygg karakter før livet krever mer av deg. Hvis du er student og voksen, må du spørre om du lever på en måte som gjør deg mer moden eller mer komfortabel. Einar utfordrer blant annet unge menn som bor hjemme lenge bare for å spare penger. Det kan være økonomisk smart, men ikke nødvendigvis formende.

En mann må lære ansvar før han får kone og barn. Han må lære å styre penger, holde hjem, ta initiativ, stå i plikt, tjene andre og bygge et liv. Karakter blir ikke magisk produsert på bryllupsdagen. Den bygges i det skjulte, i vaner, valg, arbeid, menighet og vennskap.

Dette er også attraktivt. God karakter er ikke kjedelig. En mann som tar ansvar, blir tryggere å følge, elske og bygge familie med. Han trenger ikke være perfekt, men han må være på vei. Det kristne mannskallet er ikke prestasjon for prestasjonens skyld. Det er disippelskap som får kropp.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en dobbel oppmuntring og utfordring. Blant studenter ser vi tegn til at troen blir tydeligere, mer synlig og mer disippelformet. Det gir håp. Men det samme håpet krever menn som tar sin plass på rett måte, i hjemmet, menigheten og samfunnet.

Vi trenger ikke flere menn som unnskylder passiviteten sin med mildhet, og vi trenger ikke menn som forveksler bibelsk autoritet med dominans. Vi trenger menn som er grepet av Jesus. Menn som vet at styrke er til for tjeneste. Menn som lar Gud gjøre gutter til fedre, til hyrder, til arbeidere og til menn som går foran.