Ep.101 - Media og verdensbilde, OL og undertrykte som undertrykker undertrykte

Kort oppsummering

Vi kommer tilbake etter en sommer med forhåndsinnspilte episoder og må nesten le litt av kontrasten: Mens vi hadde en fokusert serie om viktige tenkere, føltes det som om verden brant rundt oss. Trump ble nesten skutt, Biden falt sammen politisk etter presidentdebatten, mediene snudde på et øyeblikk, OL-åpningen ble en kulturkrigsscene, og boksekonflikten viste hvor fort kvinneidretten ofres når kjønnsideologien får styre.

Det store poenget er ikke å kommentere alt som skjedde i amerikansk politikk eller OL for hendelsenes skyld. Vi prøver å vise hvordan mediebildet, verdensbilder og ideologiske hierarkier former hva folk opplever som åpenbart sant. Når hele kommentariatet går i flokk, kjennes det ut som objektiv sannhet. Når minoritetshierarkiet bryter sammen fordi undertrykte grupper kommer i konflikt med hverandre, finner systemet ofte en felles fiende. Igjen havner konservative kristne, hvite menn eller tradisjonelle normer i rollen som den egentlige undertrykkeren.

Sommeren der verden brant mens vi hadde forhåndsinnspilt

Sommeren hadde vært merkelig for oss som lyttere til vår egen podkast. Episodene var spilt inn på forhånd, og etter hvert som ukene gikk, hørte vi oss selv snakke fokusert om idehistorie mens nyhetsbildet eksploderte. Trump ble nesten skutt. Biden forsvant ut som kandidat etter et dramatisk press. Amerikansk politikk, vestlige medier og kulturkampen raste videre.

Derfor må vi starte med å hente inn noe av det som hadde skjedd. Ikke fordi vi plutselig skal bli en amerikansk dagsnyhetspodkast, men fordi hendelsene avslørte noe som er relevant for kulturkrigen her hjemme: hvordan mediene fungerer, hvordan verdensbilder filtrerer virkeligheten, og hvordan en kollektiv fortelling kan endre seg på et øyeblikk.

Vi hadde fulgt Biden-klippene lenge. Det var ikke nytt for oss at han virket gammel, forvirret og ute av stand til å bære presidentrollen videre. Det fantes mange klipp, og selv om noe alltid kan være tatt ut av sammenheng eller fremstilt ufordelaktig, var mønsteret tydelig nok. Derfor var det så underlig å se hvor sjokkert kommentariatet ble etter debatten. Det som plutselig ble en sannhet alle kunne si høyt, hadde lenge vært synlig.

Medieflokken og følelsen av objektiv sannhet

Det som interesserer oss mest, er medienes kuvending. Før debatten var inntrykket at store deler av mediene beskyttet eller bagatelliserte Bidens svekkelse. Etter debatten kom presset umiddelbart: Han måtte ut. Da blir spørsmålet ikke først om Biden eller Trump er best, men hvordan så mange medier kunne gå fra én fortelling til en annen så raskt og så samlet.

Vi beskriver dette som en flokkbevegelse. Det betyr ikke at vi tror alle journalister sitter i et rom og avtaler hva de skal mene. Det kan være mye mer ubevisst enn det. Når folk i samme bransje deler samme verdensbilde, samme miljø, samme referanser og samme instinktive antipati mot bestemte sider, kan de ende med å se og overse de samme tingene. Da oppleves det som objektiv virkelighet, men er ofte et verdensbilde som snakker.

Dette blir ekstra interessant når konservative miljøer stadig anklages for å leve i bobler. I Biden-saken opplevde vi nesten det motsatte. Vi leste norske medier, hørte anti-Trump-stemningen rundt oss og så samtidig klipp og analyser fra andre kilder. Det gav oss flere bilder. Men da mediene plutselig ble overrasket over noe som hadde vært synlig lenge, virket det som om vi selv hadde levd i en boble.

Israel, Palestina og de usynlige verdensbildene

Vi trekker også linjen til Israel-Palestina-dekningen. Mange i Norge later til å oppleve det som nesten utenkelig at noen kan støtte Israel i den aktuelle situasjonen. Ikke nødvendigvis fordi de har undersøkt alle argumentene og avvist dem, men fordi deres mediebilde og referanseramme gjør et annet syn usynlig.

Det betyr ikke at alle som er kritiske til Israel tar feil, eller at alt konservative kristne mener er rett. Poenget er mer grunnleggende: Hvis man ikke engang vet at det finnes seriøse mennesker med et annet syn, har man ikke forstått hvor mye verdensbildet former hva man ser. Da kan man tro at man bare forholder seg til virkeligheten, mens man i praksis forholder seg til en fortelling.

Vi insisterer på at det finnes objektiv sannhet. Men vi må samtidig være ærlige på at mennesker alltid ser fra et sted. Derfor må kristne være våkne. Vi må ikke ukritisk adoptere medienes prioriteringer, ordvalg og moralske reflekser. Når hele mediebildet går i flokk, må vi ikke automatisk la flokken få definere hva som er sant, godt og rett.

OL-åpningen som kulturkrigsscene

OL-åpningen blir et tydelig bilde på hvordan store fellesarenaer ikke lenger bare er nøytrale markeringer av sport og fellesskap. Vi hadde ikke sett alt i helhet, og vi forsøker å være presise på det. Men de klippene og uttrykkene som skapte reaksjoner, særlig drag-estetikken og det mange oppfattet som en nattverdsparodi, viste hvor ladet arenaen var blitt.

Noen vil si at kristne bare blir krenket. Men reaksjonen vår handler ikke først om såret følelse. Den handler om at OL, som skal samle verden, brukes til å fremføre bestemte kulturelle og ideologiske signaler. Når drag, transbudskap og religiøse referanser kobles sammen på en global scene, er det ikke tilfeldig at dette oppleves som kulturkrig. Verdensbilder som er gjensidig utelukkende, møtes i offentligheten.

Vi tror ikke den beste responsen alltid er boikott eller raseri. Men vi mener kristne bør slutte å være naive. Kulturkrig betyr ikke at vi ønsker konflikt for konfliktens skyld. Det betyr at ulike forståelser av mennesket, kroppen, sannheten og Gud faktisk kolliderer.

Når kjønnskampen kommer inn i ringen

Boksekonflikten under OL blir et enda mer konkret uttrykk for hva som skjer når kjønnsideologien møter kroppen. Samtalen dreier seg om en kvinnelig bokser med biologiske forhold som skapte strid, blant annet spørsmål om kromosomer, mannlige kjønnshormoner, testosteron og mulig mannlig pubertet. Vi er forsiktige med å slå fast alt vi ikke vet, men vi peker på det prinsipielle: Hvis en utøver har mannlige fysiske fordeler, blir det urettferdig og farlig i kvinneklassen.

Den italienske bokseren som gav seg etter 46 sekunder, blir et sterkt øyeblikk. Når en profesjonell utøver sier at hun aldri har opplevd slike slag, forteller det noe om at dette ikke bare er teori. Kjønn er ikke en idé som kan omdefineres uten konsekvenser. Kroppen dukker opp. Slagene lander. Forskjellen mellom menn og kvinner blir konkret.

Vi sier ikke dette for å håne enkeltmennesker. Vi sier det fordi kvinneidretten trenger grenser som beskytter kvinner. Det må være mulig å si at menn er menn og kvinner er kvinner, og at fysisk fordel betyr noe i idrett. Når systemene blir redde for å sette rammer, er det ofte kvinner som betaler prisen.

Undertrykte som undertrykker undertrykte

Derfra går samtalen inn i det større mønsteret: Hva skjer når grupper som er definert som undertrykte, kommer i konflikt med andre grupper som også er definert som undertrykte? Den interseksjonelle modellen lover at man kan samle alle minoriteter i én frigjøringskamp. Men virkeligheten passer ikke alltid inn.

Kvinners rettigheter og transrettigheter kolliderer i idretten. Feminister som forsvarer kvinnerom og kvinneklasser, blir plutselig fiender i sin egen leir. Muslimer og innvandrere kan forstås som minoriteter som skal beskyttes, samtidig som konservative muslimske miljøer kan mene ting om seksualitet og kjønn som kolliderer direkte med skeiv ideologi. Da rakner det enkle kartet.

Men ideologien trenger fortsatt en undertrykker. Hvis to undertrykte grupper står mot hverandre, må noen andre få skylden. Ofte blir løsningen å peke på konservative kristne, hvite menn, tradisjonell moral eller et diffust majoritetssamfunn. Da slipper man å innrømme at minoritetshierarkiet selv ikke går opp.

Et kristent menneskesyn uten offerimmunitet

Kristen tro gir en annen måte å se mennesker på. Vi kategoriserer ikke mennesker som rettferdige eller skyldige ut fra minoritetsstatus, majoritetsstatus, hudfarge, kjønn eller politisk posisjon. Alle mennesker er skapt i Guds bilde. Alle mennesker har uendelig verdi. Og alle mennesker er syndere som trenger nåde.

Det betyr at ingen gruppe får moralsk immunitet. Undertrykte mennesker kan også gjøre urett. Mennesker med makt kan også si sant. Minoriteter kan trenge beskyttelse, men de trenger også ansvar. Majoriteter kan misbruke makt, men de er ikke automatisk onde. Evangeliet gjør oss fri fra det enkle oppgjøret mellom rene offergrupper og rene overgripere.

Dette er viktig også for oss som kristne. Ja, konservative kristne blir mer marginalisert i Norge. Ja, vi kan oppleve at vi blir latterliggjort og gjort til syndebukker. Men vi skal ikke bygge identiteten vår på offerrollen. Lidelse, motstand og urettferdig behandling er ikke fremmed for kristne. Jesus forberedte oss på det.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en advarsel mot å la mediene og tidens ideologier få være vårt sanseapparat. Når mediene går i flokk, kan flokken føles som sannhet. Når OL blir en liturgi for moderne ideologi, kan underholdning bli forkynnelse. Når minoritetshierarkiet kollapser, kan konservative kristne bli den praktiske fellesfienden som får systemet til å henge sammen litt til.

Vårt kall er ikke å bli paranoide eller sutrete. Vi skal være våkne, sannhetssøkende og mindre lettlurte. Vi skal våge å si at kjønn, kropp, rettferdighet og sannhet ikke kan bygges på stemningen i mediene. Og vi skal holde fast på et kristent menneskesyn som både beskytter mennesker og holder alle ansvarlige for Gud.