Ep.60 - Vebjørn Selbekk || Situasjonen i Israel etter 7. oktober

Kort oppsummering

Vi har med Vebjørn Selbekk for å forstå situasjonen i Israel etter terrorangrepet 7. oktober. Samtalen handler ikke bare om nyhetsbildet, men om det historiske sjokket, den geopolitiske bakgrunnen, Hamas' ideologi, Gazas historie, Israels respons og hvordan kristne kan tenke sant uten å miste hjertet for menneskelig lidelse.

Hovedpoenget er at 7. oktober ikke kan forstås som enda en vanlig runde i en gammel konflikt. Selbekk beskriver angrepet som en pogrom på israelsk jord, et angrep som traff selve begrunnelsen for staten Israel: at jødene skulle ha ett sted i verden der de kunne være trygge. Samtidig insisterer vi på at kristen Israel-støtte aldri kan bli ufølsom for palestinske sivile. Vi må holde tankene klare og hjertet varmt samtidig.

Et angrep som traff Israels eksistensgrunn

Selbekk starter med å plassere 7. oktober i en helt annen kategori enn tidligere rakettangrep og militære sammenstøt mellom Israel og Hamas. Israel har lenge levd med en islamistisk terrororganisasjon som nabo på Gazastripen, men man har forsøkt å holde Hamas i sjakk gjennom avskrekking, etterretning, grensekontroll og begrensede militære aksjoner.

Det som skjedde 7. oktober, sprengte den rammen. Jøder ble angrepet i hjemmene sine, drept, bortført og massakrert på en måte som minner om de europeiske pogromene. Det rystende er at dette skjedde i staten som nettopp ble opprettet for at jødene skulle slippe å bolte dørene mens voldelige folkemengder forsøkte å bryte seg inn for å utslette dem.

Derfor må også den israelske reaksjonen forstås i lys av et nasjonalt traume. Israel er et lite land med en befolkning bare litt større enn Norges. Tapstallene, sett i forhold til folketallet, får en voldsom tyngde. Sammenligningen med Utøya og 11. september brukes ikke for å konkurrere i lidelse, men for å hjelpe norske lyttere til å forstå proporsjonene. For Israel er dette et sjokk som vil prege militær, politikk, etterretning, folkesjel og fremtidig sikkerhetstenkning.

Netanyahu, Biden og den politiske etterklangen

Selbekk peker også på at angrepet er et enormt politisk nederlag for Benjamin Netanyahu. Hans styrke har vært sikkerhet. Mange israelere har støttet ham nettopp fordi han har fremstått som hard, realistisk og trygg i møte med trusselen utenfra. Når et slikt angrep skjer på hans vakt, undergraves selve fundamentet for hans politiske posisjon.

På kort sikt samler Israel seg mot fienden. På lengre sikt mener Selbekk at dette trolig peker mot slutten for Netanyahus regjeringstid. Det er ikke bare Hamas som skal konfronteres. Israel vil også måtte stille harde spørsmål til sin egen etterretning, sine sikkerhetssystemer og sine ledere.

Samtidig oppstod det et uventet bilde av amerikansk støtte. Joe Biden, som ikke alltid har blitt oppfattet som den mest tydelige Israel-vennen, holdt en sterk tale og sendte militære signaler gjennom amerikansk tilstedeværelse i regionen. Antony Blinken kom til Israel og talte også som jøde, ikke bare som amerikansk utenriksminister. Hangarskipene i det østlige Middelhavet ble en advarsel til Iran, Hizbollah og andre aktører: Ikke bruk dette øyeblikket til å åpne en større regional krig.

Den moderne staten Israels lange bakteppe

Selbekk gir en komprimert historisk linje fra diasporaen til den moderne staten Israel. Jøder har alltid hatt en historisk og religiøs tilknytning til landet, men etter år 70 ble folket spredt utover Europa, Midtøsten og Nord-Afrika. På slutten av 1800-tallet, i møte med økende antisemittisme, Dreyfus-saken og pogromer i Øst-Europa, vokste den moderne sionistiske bevegelsen frem.

Theodor Herzl og den første sionistkongressen i Basel i 1897 blir viktige markører. Herzls formulering om at verden ville forstå drømmen om en jødisk stat innen femti år, får en nesten profetisk klang når FNs delingsplan vedtas i 1947. Araberne avviser planen fordi de vil ha hele territoriet. Jødene sier motvillig ja. I 1948 utroper David Ben-Gurion staten Israel, og arabiske nabostater angriper umiddelbart.

Denne historien er viktig fordi den utfordrer en forenklet fortelling om Israel som en vanlig kolonimakt. Staten ble født i en situasjon der det jødiske folket nylig hadde vært utsatt for Holocaust, og der den nye staten fra første stund måtte kjempe for å overleve.

Gaza, 2005 og Hamas' maktovertakelse

En stor del av samtalen brukes på Gazas historie, nettopp fordi Gaza står i sentrum for krigen etter 7. oktober. Selbekk minner om at Gaza var under egyptisk kontroll før 1967, og at området kom under israelsk kontroll etter seksdagerskrigen. Poenget er ikke å late som om palestinernes lidelseshistorie ikke finnes, men å rydde i begreper som ofte brukes upresist.

I 2005 trakk Israel seg ut av Gazastripen. Israelske bosetninger ble demontert, og israelske borgere som ikke ville flytte, ble fjernet av israelsk militær. Etter dette var det ikke israelske bosettere eller soldater fast stasjonert inne på Gazastripen. Når Gaza likevel omtales som okkupert i samme betydning som før 2005, mener Selbekk at noe vesentlig forsvinner.

Fra 2005 til 2007 var Gaza under palestinske selvstyremyndigheter. Så tok Hamas makten etter en intern palestinsk konflikt med Fatah, Arafats gamle parti. Hamas sa opp avtaler med Israel og begynte å bruke Gaza som rakettplattform. Fra da av ble blokaden forståelig som en sikkerhetsrespons på et islamistisk terrorstyre som importerte våpen, skjøt raketter og plasserte våpensystemer blant sivile.

Egypt, blokaden og det som ofte utelates

Et viktig poeng er at Gaza ikke bare grenser til Israel. Gaza grenser også til Egypt. Likevel snakkes det ofte som om Israel alene kontrollerer alle utganger. Selbekk understreker at Egypt også har holdt grensen stengt og vært del av blokaden, sammen med flere internasjonale aktører, nettopp fordi heller ikke Egypt ønsker Hamas' islamistiske tankegods, våpenstrømmer og terrorproblematikk inn på eget territorium.

Dette er en av de store utelatelsene i mye norsk debatt. Man kan snakke sant om palestinsk lidelse og samtidig spørre hvorfor de arabiske nabostatene ikke i større grad har tatt ansvar for palestinerne. Selbekk sier at palestinerne ofte er blitt sviktet mest av sine egne brødre i den arabiske verden.

Det betyr ikke at Israel har null ansvar. Det betyr at bildet er mer komplekst enn fortellingen om ett fengsel og én fangevokter. Hvis Hamas over år har klart å få inn tusenvis av raketter, er det også grunn til å spørre om blokaden faktisk har vært for svak til å hindre det den skulle hindre.

Hamas, sivile og den mørke logikken

Selbekk tegner Hamas som en menneskefiendtlig, antisemittisk og islamistisk organisasjon. De hater jøder og bruker sin egen befolkning som skjold. Dette er ikke bare et retorisk angrep. Poenget er at Hamas' militære strategi forutsetter sivile lidelser. Når våpen plasseres i boligområder, når tunneler og rakettutskyting integreres i tett befolkede områder, og når evakuering motarbeides, blir sivile tap en del av krigens informasjonsstrategi.

Det mest ubehagelige poenget er at høyere palestinske tapstall kan tjene Hamas politisk. Jo mer lidelse, jo mer internasjonalt press på Israel. Derfor kan vi ikke analysere sivile tap som om Hamas bare er en vanlig regjering som forsøker å beskytte sin egen befolkning. Vi ønsker konfrontasjonen, og de er villige til å ofre både israelske og palestinske sivile for å fremstå som den egentlige palestinske motstandskraften.

Samtidig må vi aldri bruke denne analysen til å bli kalde for palestinsk lidelse. Palestinske sivile lider virkelig. Mange er uskyldige. Mange lever under et regime de ikke har noen reell mulighet til å opponere mot. Denne dobbeltheten må kristne tåle: Hamas bærer et enormt ansvar, og palestinske menneskeliv er hellige fordi de er skapt i Guds bilde.

Hvorfor Israel må respondere

Samtalen lander tydelig på at Israel må gjøre noe. Hvilken ansvarlig regjering ville latt en terrororganisasjon bli stående ved grensen etter et slikt angrep? Sammenligningen med USAs krig mot terror etter 11. september brukes for å vise at ingen stat kan la en organisasjon bruke et nærliggende territorium som oppmarsjområde for massedrap.

Det betyr ikke at alt Israel gjør automatisk er rett. Det betyr heller ikke at sivile tap blir mindre tragiske. Men utgangspunktet er at et land har plikt til å beskytte sine borgere. For jødene har dette en særlig dyp klang. I Warszawa-ghettoen, Babi Jar og Europas massakrer var jødene ofte prisgitt andres vold. Nå har jødene et eget land, en hær og mulighet til å forsvare seg.

Israel kan ikke leve med en terrororganisasjon ved grensen som vil gjenta 7. oktober hvis den får mulighet. Det er dette som gjør situasjonen så dypt alvorlig: Israel må inn i et område der Hamas er innvevd i sivile strukturer, og nettopp derfor vil uskyldige lide.

Saudi-Arabia, Abraham-avtalene og Iran

Selbekk løfter også blikket mot den større regionale situasjonen. De siste årene før 7. oktober hadde det skjedd en viktig tilnærming mellom Israel og flere arabiske land gjennom Abraham-avtalene. Forhandlingene med Saudi-Arabia var særlig betydningsfulle. En fredsavtale mellom Israel og Saudi-Arabia ville hatt enorm signaleffekt: en åpning mellom landet knyttet til Jesus og landet knyttet til Muhammed, midt i regionens religiøse og politiske nerve.

Dette var det mange som ønsket å torpedere. Iran er en av dem. Selv om Hamas er sunnimuslimsk og Iran er sjiaislamistisk, finner de hverandre i hatet mot Israel og ønsket om å destabilisere regionen. Iran har støttet Hamas med våpen og penger over lang tid. Hizbollah i Sør-Libanon er en annen iranskstøttet trussel på Israels grenser.

Angrepet kan derfor også forstås som et forsøk på å ødelegge normalisering mellom Israel og arabiske stater. Etter 7. oktober blir det politisk vanskeligere for Saudi-Arabia å fortsette en åpen fredsprosess, fordi mange arabiske folkemengder reagerer med feiring eller sympati for angrep mot Israel. Hamas har dermed ikke bare angrepet Israel militært. De har også forsøkt å bryte en mulig diplomatisk utvikling.

Et kristent hjerte i møte med krigen

Mot slutten vender vi tilbake til det kristne ansvaret. Det er lett for kristne Israel-venner å forsvare Israel så hardt at andre oppfatter oss som ufølsomme for palestinsk lidelse. Den fellen må vi unngå. Vi kan støtte Israels rett og plikt til å respondere, og samtidig gråte over sivile liv som går tapt.

Vi reagerer også på demonstrasjoner og ytringer der terroren bagatelliseres, fornektes eller feires. Når folk roper antisemittiske slagord, deler bilder av paraglidere etter massakren på festivaldeltakere, eller avviser israelske lidelser som propaganda, krysser de en grense som kristne aldri kan krysse. Men den samme advarselen må vendes mot oss selv: Vi må ikke bli så bitre mot den palestinske saken at vi dehumaniserer palestinere.

Kristen tenkning krever både klarhet og medlidenhet. Vi må si sant om Hamas. Vi må si sant om Israels situasjon. Vi må si sant om palestinsk lidelse. Og vi må be om at sivile tap blir så få som mulig, at ondskap stoppes, og at mennesker på begge sider møter sannheten.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en episode som forsøker å gi både historisk dybde og åndelig kompass. 7. oktober var ikke bare en politisk hendelse. Det var et angrep på jødenes trygghet, Israels eksistensgrunn og enhver forestilling om at Hamas kan håndteres som en vanlig politisk aktør.

Vi lander i at Israel må respondere, og at verden blir et tryggere sted uten Hamas som terrortrussel. Men vi lander også i at kristne må være de siste som lukker øynene for sivile lidelser. Et varmt hjerte og klare tanker må holdes sammen. Mister vi ett av dem, svikter vi enten sannheten eller kjærligheten.