Ep.102 - Joakim Tischendorf || Et etterlengtet møte med en postmodernist!

Kort oppsummering

Vi inviterer Joakim Tischendorf inn fordi vi faktisk vil forstå hvordan en kristen som tenker postmoderne, relasjonelt og frihetsorientert, kan se på Pride, regnbueflagget, sannhet, Gud, Bibelen og evangeliet. Samtalen blir ikke en klassisk debatt der vi prøver å vinne raske poeng. Den blir en lang og krevende øvelse i å spørre, speile tilbake, teste premisser og finne ut hvor vi virkelig er uenige.

Kjernen blir tydeligere jo lenger vi snakker: Joakim forstår frihet, sannhet, Gud og evangeliet på en helt annen måte enn klassisk evangelisk kristendom. For ham handler Pride mye om frihet fra at andre mennesker skal bestemme over livet ditt. Gud blir i stor grad noe som trer frem i møtet mellom mennesker etter Jesus. Språket, relasjonen og erfaringen får stor vekt. Vi ender med å si at dette ikke bare er en litt annen vektlegging innenfor samme ramme, men et annet evangelium enn det vi forkynner. Samtidig står samtalen som et viktig eksempel på at dyp uenighet ikke trenger å hindre respekt, varme og reell lytting.

Hvorfor vi inviterte en postmodernist ned i kjelleren

Bakgrunnen er at vi lenge har sagt at vi gjerne skulle snakket med noen som faktisk står i det tankesettet vi kritiserer. Vi kan analysere postmodernisme, Pride og liberal teologi utenfra, men det er noe annet å sitte med et menneske som har tenkt gjennom dette selv, som lytter til oss, og som både kan mene at vi treffer noen ganger og bommer kraftig andre ganger.

Joakim er lærer, kristen, lytter og uenig med oss på viktige punkter. Han reagerer særlig på at vi har sagt at Pride og regnbueflagget er uforenlig med kristen tro. For ham blir dette for stramt, for avvisende og for lite i tråd med den friheten han mener står sentralt i troen.

Samtalen starter derfor ikke med et ferdig foredrag, men med et spørsmål: Hvordan kan Joakim som kristen omfavne Pride? Svaret hans åpner hele episoden. For ham er Pride og regnbueflagget et uttrykk for frihet fra at andre mennesker skal bestemme over livet ditt. Det handler om å stå som seg selv overfor det guddommelige, uten at andre setter rammene for den relasjonen.

Pride som frihet hos Joakim

Joakims første store premiss er frihet. Han leser Paulus som dypt frihetssøkende: Ingen skal ha makt over meg, ingenting skal ha makt over meg, jeg er satt fri. Han spør derfor hvordan vi kan være skeptiske til denne friheten, og hvorfor vi mener Pride-flagg og kristen tro kolliderer.

Vi svarer med å skille mellom kristen frihet og rammeløshet. Evangeliet setter virkelig fri. Jesus setter fri. Paulus taler sterkt om frihet. Men når Paulus skriver til korinterne, taler han samtidig om synd, grenser, menighetstukt og liv som ikke hører hjemme i Guds rike. Første Korinterbrev 5 og 6 blir et viktig eksempel. Friheten Paulus forkynner, kan ikke bety at alle rammer, bud og moralske grenser oppheves.

Dette blir en nøkkel til resten av samtalen. Joakim sier at total frihet ikke er mulig, og at frihet ikke betyr retten til å skade andre. Men han ønsker likevel at rammer skal forhandles i møte med mennesker og fellesskap, ikke bare legges utenfra som autoritative regler. Vi prøver å forstå om rammer for ham først og fremst er et nødvendig onde som beskytter mot skade, mens vi selv forstår Guds rammer som gode gaver.

Hvor henter vi rett og galt fra

Når Joakim sier at rammer må forhandles i frihet og fellesskap, går vi videre til det avgjørende spørsmålet: Hvem avgjør hva som er rett? Hvis fellesskapet blir enig om noe, blir det da rett? Hvis mennesker opplever lidelse i møte med en regel, betyr det at regelen er ond? Hvis det å påføre lidelse blir den store synden, hvor kommer den normen fra?

Her får samtalen tyngde. Joakim legger stor vekt på menneskemøtet, lidelsen, erfaringen og det som skjer når mennesker faktisk rammes av våre prinsipper. Vi anerkjenner at dette ikke er uviktig. Kristne kan aldri snakke sant om mennesker på en måte som glemmer mennesker. Dogmatikk uten konkrete mennesker blir fort hard, abstrakt og ufølsom.

Samtidig presser vi på for å vise at også Joakim har absolutte grenser, selv om han er skeptisk til absolutte sannheter. Hvis samtykke er en grense, hvis det å skade andre er galt, hvis bestemte former for lidelse skal tas som moralsk avgjørende, kommer dette fra et sted. Postmodernismen kan dekonstruere mye, men den kan ikke leve uten noen normer. Spørsmålet er om normene skal hentes fra Guds åpenbaring eller fra skiftende menneskelige erfaringer.

Gud, språk og menneskemøtet

Etter hvert kommer vi dypere inn i Joakims gudsbilde. Han beskriver en måte å forstå Gud på der Gud etter Jesus på en særlig måte oppstår eller trer frem i møtet mellom mennesker. Han knytter dette til språk, til Johannes' ord om at i begynnelsen var Ordet, og til tanken om at vi fødes inn i et språk som allerede er der før oss.

Dette blir et av de mest interessante øyeblikkene i samtalen. Joakim leser oppstandelsesfortellingene på en måte der Maria møter en mann hun tror er gartneren, og hvor spørsmålet blir om hun ser Jesus i gartneren. Disiplene møter en mann ved stranden, og blikket deres åpnes. Menneskene rundt oss blir på en måte utgaver av Kristus. Jesus lever videre i møtene, i språket, i relasjonen og i det nye blikket.

Vi ser at det finnes berøringspunkter. Også vi kan si at vi ønsker at mennesker skal møte Jesus når de møter oss. Også vi tror Den hellige ånd tar bolig i mennesker, og at Kristus skal synliggjøres i sitt folk. Men forskjellen er avgjørende: For oss er ikke Jesus bare en relasjonell erfaring som oppstår i møtet. Han er den oppstandne Herren. Han er bildet av den evige Gud. Han åpenbarer Gud, men Gud forandrer ikke karakter ved å dø i fortellingen.

Gud som forandres eller Gud som åpenbares

Joakim beskriver Det gamle testamentet som et forsøk på å gripe en slags objektiv totalitet, mens Jesus-fortellingen blir dramatisk fordi Gud dør og dermed endrer alt. Han er skeptisk til den stabile, evige og universelle gudsforståelsen vi holder fast ved. For ham ligger noe av det provoserende i evangeliet nettopp i at Gud kan dø, at alt er mer ustabilt, mer relasjonelt, mer i bevegelse.

Vi svarer med klassisk kristen teologi: Jesus er ikke et brudd der Gud blir en annen. Jesus viser hvem Gud alltid har vært. Han er bildet av Faderen. Han og Faderen er ett. Korset åpenbarer Guds kjærlighet, hellighet, nåde og dom, men det betyr ikke at Gud opphever sin egen natur eller at sannheten blir flytende.

Oppstandelsen blir også et skille. Joakims språk peker mer mot at Jesus reises i andre mennesker og i forandrede blikk. Vi holder fast ved at Jesus faktisk stod opp. Den kroppslige oppstandelsen er ikke en valgfri detalj, men selve pulsslaget i kristen tro. Uten den blir evangeliet noe annet.

To evangelier i samme rom

Mot slutten forsøker vi å legge frem evangeliet slik vi forstår at Bibelen forkynner det. Gud skaper mennesket til relasjon med seg. Syndefallet bryter denne relasjonen fordi mennesket gjør opprør mot Gud. Loven viser Guds vilje og menneskets synd. Jesus åpenbarer Faderen, møter syndere med nåde og kjærlighet, men opphever ikke rett og galt. Alle har syndet og står uten ære for Gud. Jesus dør for våre synder og står opp igjen. Veien til frelse er å bøye seg for Jesus, ta imot tilgivelse og bli forvandlet ved Den hellige ånd.

Dette evangeliet forutsetter at synd finnes, at fortapelse er virkelig, at nåde er nødvendig, og at korset faktisk soner skyld. Når Joakim formidler sin forståelse, opplever vi at den krasjer radikalt med dette. Den har kristent språk, Jesus-språk og gudsspråk, men den lander et annet sted. Derfor sier vi at dette er et annet evangelium.

Det er et sterkt øyeblikk, men også et nyttig et. For hvis alt bare kalles kristendom uansett innhold, mister ordet kristendom mening. Samtidig sier vi klart at dette ikke hindrer respekt, kjærlighet, lytting og dialog. Vår forståelse av toleranse er ikke at alle syn blir like sanne. Den er at mennesker som mener dypt forskjellige ting, likevel kan leve sammen, snakke sant og behandle hverandre skikkelig.

Mennesket må være med når premissene avklares

Joakim utfordrer oss på om all denne dype praten om premisser, sannhet og dogmatikk kan bli en måte å slippe unna det konkrete spørsmålet om hvordan vi møter mennesker. Det er en viktig innvending. Vi er enige i at det går an å snakke om teologi på en måte som mister mennesket av syne. Det vil vi ikke.

Samtidig mener vi at premissene ikke kan hoppes over. Hvordan vi møter mennesker, avhenger av hvem vi tror Gud er, hva vi tror synd er, hva vi tror frihet er, og hva vi tror evangeliet er. Hvis konklusjonen er at Gud bare finnes i relasjonen, blir etikken annerledes enn hvis Gud har åpenbart sin vilje i Skriften. Hvis frihet betyr selvutfoldelse, blir Pride noe annet enn hvis frihet betyr å bli satt fri fra synd til å følge Jesus.

Derfor må vi gjøre begge deler. Vi må ha mennesker med i rommet, ikke bare prinsipper. Men vi må også våge å spørre hvilke sannheter som skal bære rommet. Hvis ikke blir samtalen varm, men grunnløs.

Hva står igjen

Dette er en av de viktigste samtalene fordi den viser forskjellen mellom å karikere postmodernisme utenfra og å møte et menneske som faktisk prøver å leve og tro innenfor en slik ramme. Vi forstår Joakim bedre etterpå. Vi ser hvorfor frihet, menneskemøtet, lidelse og språk er så avgjørende for ham. Vi ser også tydeligere hvorfor vi er uenige.

Det som står igjen, er at kristne må kunne ha slike samtaler uten å miste verken varme eller alvor. Vi skal ikke være redde for å lytte lenge. Vi skal heller ikke være redde for å si at et annet evangelium er et annet evangelium. Sannhet og kjærlighet hører sammen. Hvis vi mister sannheten, mister vi evangeliet. Hvis vi mister kjærligheten, motsier vi den Herren vi sier at vi følger.