Ep.103 - Hvordan snakker vi med våre meningsmotstandere?

Kort oppsummering

Vi tar en debrief etter samtalen med Joakim Tischendorf og spør hvordan vi faktisk skal snakke med meningsmotstandere. Poenget er ikke å lage en mykere Kulturkrigen der uenighet pakkes bort. Poenget er å skille mellom ulike rom: offentlig kritikk, konfrontasjon, debatt, samtale, sjelesorg, vennskap og ekte forsøk på å forstå. Samtalen med Joakim var aldri ment som en debatt der vi skulle ta ham på flest mulig punkter. Den var ment som et forsøk på å forstå hvordan verden ser ut fra hans side av sofaen.

Vi lander på at kristne trenger både tydelighet og tålmodighet. Vi må kunne konfrontere ideer, lære, makt og offentlige påstander. Men når et menneske sitter foran oss, særlig en som faktisk ønsker samtale, må vi ikke først og fremst snakke til vår egen flokk. Vi må lytte, speile tilbake, stille gode spørsmål, bygge en stålmann og våge å møte de beste argumentene fra den andre siden. Hvis vi ikke tåler sannhet kommunisert gjennom et annet menneske, har vi et alvorlig problem.

Etter samtalen med Joakim

Utgangspunktet er at forrige episode var annerledes. Vi hadde en gjest som var uenig med oss på grunnleggende punkter, og ingen av oss visste nøyaktig hvor samtalen ville gå. Det var uvant, interessant og krevende. Derfor må vi rydde litt i hva slags samtale det faktisk var.

Premisset var å forstå. Mer konkret begynte det med Pride, regnbueflagget og spørsmålet om man kan stå for det vi står for og likevel mene at regnbueflagget kan brukes. Men vi gikk ikke inn for å lage en hard debatt om Pride. Vi gikk inn for å forstå tankegangen bak.

Det betyr ikke at vi mener alle samtaler skal være slik. Noen ganger er konfrontasjon nødvendig. Noen ganger må offentlige personer, bøker, institusjoner eller ideologier møtes tydelig og skarpt. Men det finnes også en annen type samtale, der målet ikke er å kaste retoriske poenger frem og tilbake, men å finne ut hva den andre faktisk mener.

Samtale er ikke det samme som debatt

Vi har begrenset tro på debattformatet som vei til overbevisning. Folk skifter sjelden side fordi de hører en debatt. I politiske debatter snakker man ofte ikke til personen man står overfor, men til sin egen flokk. Man posisjonerer seg, leverer poenger, unngår svakhet og viser tilhørerne at man er på rett lag.

Samtalen med Joakim var noe annet. Hvis målet hadde vært debatt, måtte premisset vært annerledes. Da kunne vi gått hardere inn i konkrete påstander, presset ham raskere og gjort det mer konfronterende. Men da hadde vi sannsynligvis forstått mindre.

Vi ønsket i stedet å modellere en type samtale med meningsmotstandere. Ikke med fiender. Ikke med fæle folk. Men med mennesker som faktisk mener noe annet enn oss, og som vi mener tar feil på viktige og farlige punkter. Det må gå an å vise både at vi mener uenigheten er alvorlig, og at personen foran oss skal behandles med varme.

Å snakke til personen foran oss

En stor fristelse når samtaler blir offentlige, er å glemme personen i rommet. Når mikrofonene står på, kan man begynne å snakke til lytterne, til støttespillerne, til kritikerne eller til den neste klippbare situasjonen. Da mister man mennesket foran seg.

Vi prøvde å unngå det. Vi ville forstå hvordan verden ser ut for Joakim. Derfor stilte vi oppfølgingsspørsmål, forsøkte å speile tilbake, og spurte flere ganger om vi hadde forstått ham riktig. Det kan fra utsiden oppleves som at vi blir for snille, for forsiktige eller at vi jekker oss ned. Men i en ekte samtale er dette ikke taktikk. Det er nødvendig.

Det betyr heller ikke at vi ikke kan snakke sant. Vi er ikke redde for å si at noe er feil, farlig eller et annet evangelium. Men det er forskjell på å uttale seg om en idé i en analyse og å møte et menneske ansikt til ansikt. Begge deler kan være sant. Begge deler kan være nødvendig. Men de krever ulik klokskap.

Tydelig i brevene, mild i person

Vi reflekterer også over spenningen mellom skriftlig eller offentlig tydelighet og personlig mildhet. Paulus blir et slags bakteppe: Han kunne være svært tydelig i brevene, men mild i person. Det finnes en lignende spenning i vår egen måte å arbeide på. Kulturkrigen er en setting der vi går inn i vanskelige ting og er tydelige. Det skal vi fortsette med.

Samtidig har vi lært, også personlig, at én-til-én-samtaler ikke bør behandles som slagmarker. Når vi var yngre, kunne vi komme altfor hardt inn i direkte samtaler. Det er ikke nødvendigvis et tegn på større sannhet. Det kan bare være umodenhet.

Dette handler ikke om å bli feige. Det handler om å vite hva slags rom man er i. Hvis vi snakker om ideologi, politikk, teologi og offentlige påstander, kan det kreve kraftig språk. Hvis vi snakker med et konkret menneske som prøver å forklare seg, trenger vi ofte mer tid, flere spørsmål og mer tålmodighet.

Stråmann, stålmann og de beste motargumentene

Et av de viktigste poengene er at vi må forstå det beste argumentet fra motstanderen. Alle tankesystemer, ideologier og filosofier har poenger. Hvis ikke de hadde hatt noe sant, godt eller tiltrekkende i seg, ville de ikke hatt kraft.

Derfor er stråmannsargumentasjon så ødeleggende. Når vi angriper en karikert versjon av det den andre mener, kan vi vinne poeng hos våre egne, men vi treffer ikke saken. Vi vil ikke tillegge mennesker meninger de ikke har. Vi vil grave langt nok til å se hvor den fundamentale uenigheten faktisk ligger.

Det betyr ikke at vi skal bli imponert av alt. Det betyr at vi ikke trenger å være redde for den andre sidens beste argumenter. Hvis sannheten er sann, tåler den å bli prøvd. Og hvis vi blir utfordret av noe sant fra en meningsmotstander, må vi være villige til å lære.

Sannhetssøking krever risiko

Vi sier det ganske skarpt: Hvis vi ikke er åpne for å endre mening i møte med sannheten kommunisert gjennom et annet menneske, har vi et problem. Da driver vi ikke sannhetssøking. Da driver vi bare posisjonsforsvar.

Dette betyr ikke at alt er åpent hver gang. Det finnes grunnsannheter vi står fast på. Vi kommer ikke til å reforhandle evangeliet hver gang noen er uenige med oss. Men sannhetssøking betyr at vi lytter, vurderer, lar oss korrigere der vi har vært upresise, og forsøker å forstå før vi avviser.

Det er også en del av kristen ydmykhet. Vi tror på objektiv sannhet, men vi er ikke objektive mennesker. Vi trenger andre mennesker, også kritikere, for å se hvor vi har karikert, forenklet eller oversett noe.

Når toleranse blir hersketeknikk

Vi knytter dette til vår egen erfaring av debatten om mangfold, kjærlighet og toleranse. Ofte brukes slike begreper som en slags moralsk tvang: Hvis dere tror på kjærlighet, mangfold og toleranse, må dere akseptere dette. Hvis dere ikke gjør det, er dere imot kjærlighet og menneskeverd.

Vi opplever dette som en hersketeknikk. Den nekter å forstå hva vi faktisk mener. Den gjør vår posisjon til noe moralsk suspekt før samtalen starter. Nettopp derfor må vi ikke gjøre det samme tilbake. Hvis vi ønsker at andre skal forstå oss skikkelig, er vi forpliktet til å forstå dem skikkelig.

Dette er ikke svakhet i kulturkrigen. Det er en del av selve kampen for sannhet. Vi kan ikke kjempe mot karikaturer ved å produsere nye karikaturer. Vi må vise en bedre måte.

Samtaler som går helt på grensen

Vi forteller også litt om hvordan våre egne beste samtaler ofte har vært. Noen ganger har vi trengt "bomberom-prater" der vi kan trykke skikkelig på hverandres argumenter, gå langt, kanskje for langt, og så justere oss. I gode relasjoner finnes det rom til å pushe, feile, beklage og komme ut med større forståelse.

Det er noe av dette vi ønsker mer av også offentlig. Ikke kaotisk krangling, men ekte rom der mennesker kan tenke høyt, bli utfordret, kjenne motstand og likevel bli behandlet skikkelig. Det er krevende, og vi kommer ikke alltid til å treffe perfekt. Men det er verdt å øve på.

Mot slutten lufter vi også tanken om flere slike samtaler, mer respons på lytterspørsmål, kanskje en slags ekstraarena eller klubb der vi kan gå mer bak scenen og svare grundigere. Poenget er at det finnes et behov for mer enn korte reaksjoner. Det finnes et behov for å arbeide seg gjennom vanskelige spørsmål sammen.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en samtale om selve måten vi driver kulturkrig på. Vi skal fortsatt være tydelige. Vi skal fortsatt si sannhet. Vi skal fortsatt advare mot ideer vi mener er farlige. Men vi må også kunne møte meningsmotstandere som mennesker, ikke bare som posisjoner.

Hvis vi skal kritisere andre for å misbruke mangfold, toleranse og kjærlighet, må vi selv vise en bedre sannhetskultur. Det betyr å forstå før vi svarer, bygge stålmann før vi angriper, tåle de beste motargumentene og våge ekte samtaler. Ikke fordi sannheten er svak, men fordi sannheten er sterk nok til å møte mennesker ansikt til ansikt.