Ep.107 - Ikke vær anti-woke!

Kort oppsummering

Vi advarer oss selv og våre egne lyttere mot å la motstanden mot woke bli selve fundamentet. Det er nødvendig å stå imot radikal kjønnsideologi, abortliberalisme, postmodernisme, antikristne maktstrukturer og alt som river ned Guds gode ordninger. Men kristne kan ikke være definert av hva vi er imot. Vi må være definert av Jesus, evangeliet og Bibelen. Motstanden vår må springe ut av det vi er for, ellers kan vi ende i en grøft på motsatt side.

Samtalen bruker filmen Quislings siste dager og mellomkrigstiden som ubehagelig speil. Quislings antikommunisme var ikke feil fordi kommunismen var ufarlig. Kommunismen var dypt ond. Men når motstanden mot én ondskap blir styrende uten bibelsk fundament, kan man ende med å omfavne en annen ondskap. Derfor sier vi det litt provoserende: Ikke vær anti-woke. Vær for Jesus, for sannhet, for menneskeverd, for evangeliet, for Guds ord. Da vet vi også hva vi må være imot, og hvor grensene går.

Kino, Quisling og et ubehagelig speil

Utgangspunktet er at vi har sett Quislings siste dager. Filmen overrasker oss ved å være en av de mer evangeliske norske filmopplevelsene vi har hatt på lenge, med bibelsitater, prest, skyld, ansvar, dom, nåde og evighet tydelig til stede. Men den åpner også en større refleksjon: Hvordan kan mennesker som ser en reell ondskap, ende med å gå altfor langt i motreaksjonen?

Vi tar ikke Quisling frem som en billig sammenligning med dagens debatt. Poenget er ikke å si at alle som reagerer på woke er på vei mot fascisme. Poenget er å vise en mekanisme som faktisk finnes i historien: Når man blir så definert av motstand mot én side, kan man miste dømmekraften for hva man selv beveger seg mot.

Det er derfor episoden er vendt innover. Vi snakker ikke først til woke-aktivister, medier eller venstresiden. Vi snakker til oss selv og til mennesker som ofte ser verden omtrent slik vi gjør. Det er nettopp vi som trenger advarselen, fordi vi kjenner på mye berettiget frustrasjon.

Anti er ikke et fundament

Vi er tydelige på at det er legitimt å være imot noe. Hvis du er for familien, må du være imot det som ødelegger familien. Hvis du er for barna, må du være imot ideologier som forvirrer barn. Hvis du er for livet, må du være imot abort. Motstand er ikke i seg selv ukristelig.

Men motstanden må være avledet av det vi er for. Den må defineres av Bibelen, ikke av irritasjon, sinne, kulturkrigstemperatur eller algoritmer. Hvis vi bare er anti-woke, anti-media, anti-FN, anti-elite eller anti-venstreside, har vi ikke et solid nok fundament. Da vet vi ikke hvor langt vi kan gå, hvilke metoder som er lov, eller når vi selv har begynt å speile det vi kritiserer.

Derfor må det sies igjen og igjen: Vi er for Jesus. Vi er for evangeliet. Vi er for Guds ord. Vi er for menneskeverd, sannhet, familie, barn, omvendelse, nåde og rettferdighet. Det er dette som gjør oss til motstandere av visse ideologier. Ikke omvendt.

Quisling som advarsel

Quisling blir et historisk eksempel på faren ved å være for definert av motstand. Hans hovedmotivasjon var antikommunisme. Han hadde sett kommunismens brutalitet på nært hold, blant annet gjennom erfaringer i Russland og Ukraina, og han var involvert i hjelpearbeid under sultkatastrofen. Kommunismen var ikke en innbilt fiende. Den var virkelig ond.

Men Quisling lot kampen mot kommunismen føre ham inn i fascisme, antisemittisme og samarbeid med Hitler. Det er tragedien. Han så noe sant om en ondskap, men motstanden ble løsrevet fra et sant fundament og dro ham inn i noe annet ondt.

Vi trekker linjen til mellomkrigstidens kulturkamp i Norge. Det fantes kristne konservative som med rette så kommunismens antikristne og brutale sider, men som i frykt for venstreradikalismen ble sympatiske til fascismen før krigen avslørte dens fulle grusomhet. Det er en historisk advarsel til alle tider med sterk polarisering: Fienden av min fiende er ikke automatisk min venn.

Når høyresiden får sin egen woke-logikk

Vi snakker om tendenser på anti-woke høyreside, særlig i USA, der motstanden mot progressive ideologier kan bli så sterk at man begynner å bruke lignende metoder. Man tar ting ut av sammenheng, misrepresenterer, bruker latterliggjøring, bygger fiendebilder og rettferdiggjør hard retorikk fordi den andre siden gjør det samme.

Begrepet "woke høyreside" blir nyttig her. Det beskriver ikke at høyresiden plutselig har samme politiske innhold som venstresiden, men at den kan adoptere samme grunnstruktur: maktkamp, identitetsgrupper, offerposisjon, dehumanisering og ideen om at urett mot oss legitimerer urett fra oss.

Som kristne kan vi ikke være med på det. Vi har kritisert marxismen for å hevde at undertrykkelse rettferdiggjør hat, revolusjon og løgn. Da kan vi ikke bruke samme logikk fra høyresiden og si at fordi konservative kristne blir misrepresentert, får vi lov til å misrepresentere tilbake.

Bibelen må sette grensene

Vi kommer stadig tilbake til spørsmålet: Hva er det som definerer oss? Hvis det er Bibelen, får vi både frimodighet og grenser. Guds ord forteller oss hva som er sant om kjønn, menneskeverd, familie, synd og frelse. Men Guds ord forteller oss også hvordan vi skal snakke, elske, underordne oss, be for myndigheter og se på fiender.

Dette betyr at ikke alle politiske spørsmål kan få samme tyngde. Abort er et sentralt bibelsk menneskeverdsspørsmål. Kjønn, ekteskap, barn og familie er dypt forankret i skapelsen. Men nasjonalisme, globalisme, EU, FN og overnasjonale strukturer er ikke like sentrale nytestamentlige hovedsaker. Man kan ha sterke meninger om dem, men de kan ikke få samme definisjonsmakt som evangeliet og de tydelige bibelske sannhetene.

Vi peker på Romerriket som eksempel. Evangeliet ble født i en overnasjonal imperial struktur. Jesus gjorde ikke Romerriket til hovedfienden, selv om imperiet var langt fra gudfryktig. De første kristne kunne ikke si "keiseren er herre", fordi Jesus er Herre. Men poenget var ikke først og fremst å være anti-Roma. Poenget var å være tro mot Kristus.

Autoritet og sivil ulydighet

Et viktig korrektiv gjelder forholdet til myndigheter. Fordi mye av det politiske og kulturelle systemet nå fremmer ideologier vi må stå imot, kan kristne gli inn i en generell antiautoritær holdning. Man blir ikke bare imot konkrete lover eller undervisningsopplegg, men imot staten, myndighetene og systemet som sådan.

Her må vi lese Romerne 13 og 1. Peter. Kristne er kalt til å underordne seg myndighetene, be for konger og ledere og anerkjenne at også ugudelige myndigheter kan ha en ordnet funksjon. Samtidig finnes det grenser. Når myndighetene befaler oss å gå imot Guds ord, forkynne løgn eller tie om evangeliet, må vi lyde Gud mer enn mennesker.

Dermed får vi en krevende balanse. Vi kan være villige til sivil ulydighet i konkrete saker, for eksempel dersom konverteringsterapiloven brukes til å hindre bibelsk forkynnelse og sjelesorg. Men vi får ikke gjøre opprør mot myndighetene som prinsipp. Vi kan ikke bare støtte autoritet når vår kandidat vinner og forakte den når den andre vinner.

Retorikk som nedgraderer mennesker

Vi advarer også mot retorikk som gjør mennesker mindre. Når vi bare kategoriserer folk som woke, liberale, globalister, sosialister eller forrædere, og dermed tillater oss å snakke om dem med forakt, har vi krysset en kristen grense. Det er ikke bare venstresiden som driver identitetspolitikk. Høyresiden kan også gruppere mennesker, dehumanisere og hate.

Dette er særlig synlig i sosiale medier. Vi kan se klipp, overskrifter og utsagn som er skåret til for å få mest mulig raseri. Motstandere blir ikke forstått på sitt sterkeste, men redusert til det dummeste eller verste man kan få dem til å representere. Det er synd, også når saken vår er rett.

Vi trekker også inn Trump og Harris som aktuelle eksempler. Uansett hva man mener politisk, må kristne passe seg for å snakke dehumaniserende om mennesker. Gud har skapt alle mennesker i sitt bilde og ønsker at alle skal bli frelst. Da kan vi ikke omtale politiske motstandere som om de ikke lenger er mennesker.

Antisemittisme som varsellampe

En siste tydelig advarsel gjelder antisemittisme. Når det begynner å komme antydninger om at jødene står bak alt, at Hitler kanskje er misforstått, at vi må revurdere andre verdenskrig på måter som lukter holocaustfornektelse eller nazisympati, må varsellampene blinke umiddelbart.

Vi ser antisemittisme både på venstresiden, særlig i deler av Palestina-aktivismen, og i enkelte høyreorienterte miljøer. På venstresiden kan den komme gjennom slagord og kart som i praksis visker ut Israel. På høyresiden kan den komme gjennom konspirasjoner, historisk revisjonisme og flørt med ideer som burde vært døde og begravet etter Holocaust.

Vi er ikke imot nazismen fordi det er politisk korrekt å være det. Vi er imot den fordi Bibelen lærer oss menneskeverd, fordi Gud skapte mennesket i sitt bilde, og fordi dehumanisering er en vei mot grusomhet. Det samme gjelder kommunismens forbrytelser. Mao, Stalin og Hitler må ikke vurderes etter hvem som er mest nyttig for vår side, men etter sannhet og menneskeverd.

Ydmykhet som vern

Mot slutten snakker vi om ydmykhet. Det betyr ikke at vi skal være vage eller aldri si kraftig fra. Bibelsk ydmykhet er å bøye seg under Jesus Kristus og hans herredømme. Det er å innrømme at vi ikke selv definerer virkeligheten, og at vi er i stand til å ta feil, bli dratt med, bli stolte og gjøre dårlige valg.

Ydmykhet gjør det vanskeligere å havne i grøftene. Hvis vi leser Bibelen, lever i kristent fellesskap og lar andre korrigere oss, blir det vanskeligere å gli inn i hat, konspirasjoner, fiendebilder og revolusjonær retorikk. Ikke umulig, men vanskeligere.

Derfor er dette ikke en episode mot tydelighet. Det er en episode for dypere tydelighet. Vi trenger ikke mindre motstand mot løgn. Vi trenger mer sannhet, bedre forankring og klarere kjærlighet. Vi trenger å være våkne, men ikke våkne på verdens premisser.

Hva står igjen

Det som står igjen, er et ord til oss selv: Ikke la anti-woke bli religionen din. Ikke la venstresidens galskap definere hvem du er. Ikke la medienes løgner, statens overtramp eller aktivistenes ideologi gi deg tillatelse til å bli hard, urettferdig eller usann.

Vi skal stå imot. Vi skal være tydelige om abort, kjønn, familie, skole og evangelium. Men vi skal gjøre det fordi Jesus er Herre, fordi Bibelen er sann, og fordi mennesker er skapt i Guds bilde.

For oss lander episoden i en enkel, men nødvendig justering: Vær ikke først og fremst anti-woke. Vær kristen. Da blir du motstander av mye som kalles woke, men du blir også beskyttet mot å bli dratt inn i en like mørk motreaksjon.