Ep.12 - Kulturkrigen LIVE: Bjarte og Joel Ystebø om hvorfor kristne skal engasjere seg i samfunnet

Kort oppsummering

Første livekveld i Kulturkrigen samler Bjarte og Joel Ystebø til en samtale om hvorfor kristne må engasjere seg i politikk, samfunnsdebatt og kulturkamp. Vi snakker om sannhetsvakuumet i kristne miljøer, behovet for frimodige stemmer, kampen for det ufødte livet, pride-ideologi, pastorenes ansvar og hvorfor tydelighet ikke står i motsetning til evangeliet.

Kjernen er at kristne ikke kan la være å tale om det vi har sett og hørt. Hvis vi tier, fylles rommet av andre virkelighetsforståelser. Samtidig må sannheten tales i kjærlighet. Det er ikke nok å ha rett. Måten vi står frem på, forteller også hva vi tror om Jesus.

Hvorfor Kulturkrigen måtte finnes

Vi åpner med bakgrunnen for Kulturkrigen. Vesten står i en kulturell revolusjon, og de siste 15-20 årene har kristne ofte blitt overrasket av én enkeltsak etter den andre. Vår respons har ofte vært defensiv og fragmentert. Derfor ville vi grave dypere i ideologiene og filosofien bak sakene.

Målet er at kristne ikke bare skal reagere på neste nyhetssak, men kjenne igjen strømningene. Når vi forstår postmodernisme, nymarxisme, den seksuelle revolusjonen og ideologisk språkbruk, blir ikke utviklingen like tilfeldig. Vi ser mønstre.

Vi beskriver oss som konservative når det gjelder Bibelens autoritet. Ikke fordi vi elsker politiske merkelapper, men fordi vi tror Bibelen har noe sant å si om mennesket, kroppen, familien, samfunnet og frelsen. Når kristne slutter å tro det, fylles tomrommet av andre verdensbilder.

Bjarte og Joel som frimodige stemmer

Bjarte Ystebø kommer med lang erfaring fra Norge IDAG og arbeidet med Krist Media Norge. Joel Ystebø kommer som ung kristen stemme, tidligere politisk aktiv og tydelig i abortdebatten. Vi har invitert dem fordi de ikke bare mener ting privat, men har stått i offentlig motbør.

Bjarte svarer på hvorfor kristne bør engasjere seg ved å peke på Apostlenes gjerninger: Peter og Johannes kunne ikke la være å tale om det de hadde sett og hørt. Hvis de bibelske verdiene faktisk er gode, sanne og livgivende, kan vi ikke late som om de bare gjelder inne i menighetslokalet.

Han bruker bildet av samfunnet som et glass med vann. Vannet er kristen tro og kristne verdier. Når vannet tappes ut, blir ikke glasset tomt. Det fylles med noe annet. Derfor er spørsmålet ikke om samfunnet formes, men hva det formes av.

Sannhetsvakuumet

Joel setter ord på det han opplever som en stor urett mot sin generasjon: kristne ledere som egentlig vet hva vi tror, men ikke sier det fordi de er redde for at folk skal bli skremt bort. Det skaper et sannhetsvakuum.

Han skiller mellom ledere som åpent er liberale, og ledere som har klassiske standpunkt, men skygger unna. Det første kan man være uenig i, men det er i det minste ærlig. Det andre etterlater unge mennesker uten veiledning. Når Guds ord ikke fyller rommet, fyller kulturen det.

Vi kobler dette til nøytralitetens illusjon. Ingen blir ikke-formet. Vi formes av følelser, medier, ideologi, venner, institusjoner og språk. Derfor må vi aktivt fylle oss med sannhet. Et tomrom er aldri tomt lenge.

Sannhet og evangelisering

En vanlig innvending er at kristne heller burde forkynne Jesus enn å bruke tid på kontroversielle samfunnsspørsmål. Bjarte svarer at sannheten selv er frigjørende. Å snakke sant om livet, samfunnet, kroppen og familien kan åpne hjertedører. Det er ikke et alternativ til evangeliet når det gjøres rett.

Men hvordan vi gjør det, er avgjørende. Bjarte viser til Kolosserne 3,12 om inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, mildhet og tålmodighet. Sannhet uten Kristi sinnelag blir hard. Mildhet uten sannhet blir kraftløs. Vi trenger begge.

Bjarte er også ærlig på at konservative miljøer kan tiltrekke seg folk som liker å provosere og være kjipe. Det må vi ikke bli. Det er ikke nok å være på riktig side av saken. Vi må bære saken på en måte som ligner Jesus.

Den stille majoriteten og sulten etter sannhet

Vi forteller at Kulturkrigen har fått flere ikke-kristne lyttere enn forventet. Det ser ut til å finnes en stille majoritet som ikke nødvendigvis kjøper de mest radikale standpunktene, men som holder hodet nede fordi vi tror alle andre mener noe annet.

Jordan Peterson-arrangementet i Oslo nevnes som eksempel. At 10 000 mennesker kom for å høre moralundervisning om ekteskap, ansvar, rett og galt, viser at sulten etter sannhet ikke er borte. Mange lengter etter klare ord, også utenfor kirken.

Joel tror dette kan være starten på en motreaksjon, særlig blant unge menn. Historien går ikke rett frem i én retning. Nye strømninger kan oppstå. Derfor er det viktig at noen har stått for sannhet før reaksjonen kommer, slik at de har troverdighet når folk begynner å lete.

Pride og abort som hovedkamper

Bjarte peker på pride-bevegelsen som et av de viktigste kampfeltene. Han kaller det et bedrag som ødelegger mange unge menneskers liv. Samtidig minner han om at pride betyr stolthet, og at kristne som kjemper mot pride i samfunnet, også må vokte seg for stolthet i eget hjerte. Ydmykhet er ikke pynt. Det er nødvendig.

Joel peker på hvor raskt kristne ledere har omfavnet pride-ideologi og lagt til side verdier som har båret samfunn og familier i generasjoner. Han løfter også abortsaken som en kamp som aldri kan legges bort. Et samfunn som tillater og promoterer abort, er fattig uansett materiell velstand.

Et viktig språkpoeng er at vi ikke først og fremst er mot abort, men for det ufødte livet. Vi er ikke først og fremst mot pride, men for familie, ekteskap, kropp, barn og Guds gode rammer. Motstand alene er ikke nok. Vi må fortelle hva vi er for.

Historienes kraft

Bjarte understreker at kristne må bli bedre til å fortelle historier. Motparten forteller sterke historier om mennesker som endelig blir fri til å være seg selv. Ofte ligger det skjulte kostnader i disse historiene, men de treffer hjertet.

Vi har ofte vært bedre på prinsipper enn fortellinger. Men mennesker formes gjennom film, serier, reklame, musikk, Marvel, Disney og personlige vitnesbyrd. Ideologi kommer ikke bare som argument. Den kommer pakket inn i historier.

Kristne har en bedre historie. Vi kan fortelle om frihet når Sønnen setter fri, om barn som får leve, om familier som holder, om mennesker som finner identitet i Kristus, og om sannhet som helbreder i stedet for å knuse.

Mediebevissthet og prinsipiell tydelighet

Joel forteller om en NRK-sak der han snakket om abort, og der illustrasjonen viste en livmor med hengelås og kjetting. Slik visuell kommunikasjon former leseren før argumentet i det hele tatt er vurdert. Hans standpunkt ble rammet inn som frihetsberøvelse, selv om han mener at vern av det ufødte livet gir reell frihet, fred og lykke.

Dette viser at kristne må bli mediebevisste. Vi må forstå hvordan bilder, overskrifter, vinklinger og symboler former folk. Samtidig må vi være prinsipielle. Når vi legger frem et klart prinsipp, som barnets rett til liv, blir det vanskeligere å avfeie oss som bare sinte eller hatefulle.

Prinsipiell argumentasjon gir troverdighet, særlig når den bæres uten hat.

Pastorer og menighetenes ansvar

Bjarte retter en tydelig appell til pastorer og kristne ledere. Han forstår at pastorer kjenner på hva forsamlingen tåler, og at handlingsrommet kan oppleves trangt. Men menigheten må ikke bli et område der kontroversielle sannheter ikke kan nevnes.

Hele Guds råd må forkynnes. Det betyr ikke at kulturkrig skal ta all plass. Men det betyr at menigheten ikke kan bli en no-fly-zone for det som faktisk former mennesker i hverdagen. Hvis pastorer er redde eller svake, må andre i fellesskapet kunne reise spørsmålene på en god måte.

Det ligger en alvorlig kritikk av forrige generasjons kristne lederskap her. Mange tidde for lenge. Nå trenger vi ledere som våger å være tydelige uten å miste Kristi hjerte.

Er kulturkrigen reell

Vi tar opp innvendingen om at kulturkrigen kanskje skapes av oss som snakker om den. Bjarte peker på 1968 som et reelt tidsskifte. Marxistiske, antikristelige og revolusjonære strømninger formet akademia, kultur og samfunnsledere. Det vi ser nå, er frukt av en kamp som har pågått lenge.

Han nyanserer også at kristne kan ha noe ansvar. 68-opprøret var delvis en reaksjon på en kristen foreldregenerasjon som ikke alltid forvaltet sitt hegemoni godt. Men det betyr ikke at kristne skapte dagens kulturkrig. Den kom som en reell åndelig og ideologisk kamp.

Joel forteller fra Bergen bystyre, der han var den ene som stemte mot Regnbueplassen og ble omtalt som problemet i saken. Når det ikke tåles at én person stemmer imot, er det vanskelig å si at dette bare er innbilt konflikt.

Johannes døperen som bilde

Bjarte avslutter med Johannes døperen, som talte sant til Herodes om synd. Han ble fengslet, men det var ikke nok for Herodias. Hun ville ha hodet hans. Bildet er sterkt: enkelte sannheter tåles ikke bare dårlig; de må stilnes.

Det betyr ikke at vi søker martyrstatus. Men vi må ikke være naive. Strategien med å holde kjeft og håpe at det går over, har ikke fungert. Tvert imot har presset blitt sterkere.

Derfor lander vi i at tiden er inne for kristne til å reise seg, slutte å være redde og forstå at tydelighet på sannheten ikke er i motsetning til evangeliet. Sannheten er en del av hvordan evangeliet brer seg ut.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at kristent samfunnsengasjement ikke er et sidespor for spesielt politiske kristne. Hvis Jesus er Herre, gjelder sannheten også politikk, medier, skole, familie, kropp, abort og seksualitet.

Men måten betyr alt. Vi skal tale sannheten i kjærlighet, stå prinsipielt, fortelle bedre historier, støtte ledere som våger, og ikke la frykt skape sannhetsvakuum. Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.