Ep.123 - Var Jesus en kulturkriger?

Kort oppsummering

Spørsmålet om Jesus var en kulturkriger må svares med både ja og nei. Nei, fordi Jesus ikke kan defineres av kulturkrig. Han kom ikke for å vinne en debatt, bygge en politisk bevegelse eller gjøre kampen til sin identitet. Han kom for å forkynne Guds rike, kalle mennesker til omvendelse, bære verdens synd og gjøre alle ting nye.

Men ja, dersom kulturkrig betyr at Guds rike nødvendigvis kommer i konflikt med løgn, avguderi, hykleri, synd og falske verdensbilder. Jesus var ikke konfliktsky. Han kalte fariseere for hyklere, veltet bord, avslørte religiøst maktmisbruk, konfronterte synd og nektet å la samtidens kategorier bestemme sannheten. Sannheten selv gikk inn i verden, og da ble det konflikt.

Utgangspunktet er Tarjei Giljes tekst i Dagen om at Jesus ikke drev med kulturkrig. Vi ønsker ikke å gjøre dette til et personangrep. Teksten reiser et viktig spørsmål: Hva gjør vi med begrepet kulturkrig, og hvordan følger vi Jesus i en tid der kristen tro allerede står i konflikt med dominerende ideologier? Svaret er at vi ikke skal være drevet av kamp, men av Kristus. Likevel må vi ta de kampene som kommer når vi følger ham trofast.

Tarjei Giljes spørsmål

Samtalen begynner med en tekst fra Tarjei Gilje i Dagen, der han skriver at Jesus ikke drev med kulturkrig. Det er et viktig innspill, fordi ordet kulturkrig lett kan bli altfor stort. Det kan brukes til å rettferdiggjøre dårlig tone, politisk stammekrig, sinne, mistenksomhet og en kristendom som virker mer opptatt av fiender enn av frelse.

Derfor må vi ta spørsmålet på alvor. Hvis vi gjør Jesus til en brikke i vår egen kulturkamp, har vi allerede gått feil. Jesus er ikke en maskot for konservative kristne. Han er Herre. Han lar seg ikke reduseres til høyresidens svar på venstresidens ideologi.

Samtidig kan ikke ønsket om å unngå dårlig kulturkrig gjøre oss blinde for reell konflikt. Jesus kom inn i en verden i opprør mot Gud. Han forkynte et rike som avslørte alle andre riker. Han talte sant der mennesker ville skjule seg. Spørsmålet er derfor ikke om konflikt finnes, men hvordan kristne skal leve i den uten å miste Kristi sinn.

Kulturkrigen som fenomen

Kulturkrig er ikke først et slagord vi har funnet på. Det beskriver en reell konflikt mellom verdensbilder, verdier, menneskesyn og fortellinger om hva som er sant og godt. Den moderne vestlige kulturen er ikke nøytral. Den har gjennom lang tid beveget seg bort fra en kristen forståelse av virkeligheten, særlig i spørsmål om kjønn, seksualitet, familie, autoritet, menneskeverd og frihet.

Dette kan ikke bare avfeies som amerikansk import eller hysterisk retorikk. Det finnes en historisk og sosiologisk utvikling: den seksuelle revolusjonen, 68-opprøret, oppløsningen av kristne normer, fremveksten av postmodernisme og identitetspolitikk, og senere woke som mer synlig fenomen. Woke begynte ikke alt, men gjorde mye av det tydeligere.

Når kristen tro sier at Gud har skapt mennesket som mann og kvinne, at ekteskapet er mellom mann og kvinne, at barn trenger mor og far, at kroppen betyr noe, at synd er virkelig, og at Jesus er veien, sannheten og livet, kolliderer det med vår tids dominerende fortellinger. Da er vi i en kulturkonflikt enten vi liker ordet eller ikke.

Når verden begynner å disippelgjøre menigheten

Grunnen til at vi snakker om dette, er ikke først at vi ønsker å påvirke politikk eller vinne offentlige debatter. Det dypeste problemet oppstår når verdens ideer flytter inn i menigheten. Når kristne begynner å tenke mer som samtiden enn som disipler av Jesus, må hyrder og forkynnere si fra.

Kirken er ikke bare kalt til å ha riktige meninger i offentligheten. Den er kalt til å disippelgjøre mennesker inn i Jesu virkelighet. Hvis menighetsmedlemmer formes av ideologier som gjør synd til identitet, autoritet til undertrykkelse, skapelse til konstruksjon og kjærlighet til bekreftelse, da må dette avsløres. Ikke fordi vi elsker kamp, men fordi vi elsker mennesker.

Kulturkrigen blir derfor først et hyrdespørsmål. Det handler om å beskytte flokken, lære kristne å tenke, gi språk for å gjenkjenne løgn og hjelpe mennesker å følge Jesus i en forvirret tid. Vi ønsker ikke å være kulturkrigere som identitet. Vi erkjenner at vi står i en kulturkrig fordi verden driver disippelgjøring hele tiden.

Jesus konfronterte, men ble ikke definert av kampen

Jesus var ikke konfliktsky. Han brukte sterke ord mot religiøse ledere som bandt byrder på andre, skjulte sannheten og brukte fromhet til å bygge egen makt. Han kalte dem hyklere og hvitkalkede graver. Han veltet bord i tempelet. Han avviste falsk fromhet. Han lot seg ikke styre av menneskefrykt.

Dette betyr at det ikke er kristelig å late som om all tydelighet er ukjærlig. Jesus var sannhet og kjærlighet samtidig. Han var mild mot knuste mennesker og hard mot hykleri. Han kunne invitere syndere nær og samtidig kalle synd for synd.

Men Jesus ble ikke definert av kampen. Han var ikke drevet av fiendebilder. Han kom for å gjøre Faderens vilje. Han søkte de fortapte. Han bar korset. Han ba for sine fiender. Han overvant ikke ved å speile verdens makt, men ved lydighet, sannhet, kjærlighet, lidelse og oppstandelse.

Der ligger korrigeringen til oss. Hvis vår kamp gjør oss mer like det vi kjemper mot, har vi tapt noe sentralt. Hvis vi kjemper for sannheten på en måte som ikke ligner Sannheten, undergraver vi vårt eget vitnesbyrd.

Sannhetens måte må ligne Sannheten

Dette er et av de viktigste punktene. Kristen kamp kan ikke bare vurderes etter om saken er rett. Den må også vurderes etter ånd, metode og frukt. Vi kan ha rett i sak og likevel handle galt. Vi kan avsløre løgn og samtidig dyrke sinne, stolthet, forakt eller en identitet som trives med konflikt.

Jesus gir oss ikke lov til å skille sannhet fra kjærlighet. Han lar oss heller ikke bruke kjærlighet til å skjule sannhet. Begge deler må holdes sammen. Sann kjærlighet lyver ikke om virkeligheten. Sannhet uten kjærlighet blir hard og selvrettferdig.

Derfor må vi stadig spørre hva kampen gjør med oss. Blir vi mer bønnfulle? Mer hellige? Mer modige? Mer barmhjertige? Mer villige til å lide? Eller blir vi bare mer sinte, mer ironiske, mer mistenksomme og mer opptatt av å vinne? Kulturkamp som ikke driver oss nærmere Jesus, er farlig også når den har riktige standpunkter.

Kvinnen som ble grepet i synd

Fortellingen om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd brukes ofte som argument for at Jesus ikke ville konfrontert synd offentlig. Men den lesningen blir for enkel. Jesus lar ikke de religiøse lederne bruke kvinnen som redskap i en maktkamp. Han avslører deres hykleri og nekter å være med på en urettferdig henrettelseslogikk.

Men Jesus later ikke som om synden ikke finnes. Han sier heller ikke at ekteskapsbrudd er uviktig. Han redder kvinnen fra fordømmelse og sier samtidig at hun skal gå bort og ikke synde mer. Nåden og sannheten står sammen.

Dette er avgjørende for vår tid. Vi må ikke bruke Jesu nåde til å fjerne hans kall til omvendelse. Samtidig må vi ikke bruke hans sannhet på en måte som knuser mennesker han kom for å frelse. Evangeliet er ikke verken steining eller bekreftelse. Evangeliet er at Jesus selv bærer dommen og kaller oss til nytt liv.

Gudsriket først

Når vi spør om Jesus var en kulturkriger, må vi begynne der Jesus selv begynte: Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro evangeliet. Det er sentrum. Ikke kulturkrig. Ikke politikk. Ikke verdikamp som identitet. Guds rike.

Det betyr ikke at samfunn, kultur og politikk er uviktig. Når Guds rike forkynnes, utfordres alle andre herredømmer. Når Jesus er Herre, blir ikke Cæsar Gud. Når kroppen er skapt av Gud, kan ikke ideologien definere den fritt. Når ekteskapet er Guds ordning, kan ikke staten skape det om etter behov. Når mennesket er skapt i Guds bilde, kan ikke menneskeverdet gis og tas av nytte, begjær eller makt.

Men rekkefølgen betyr alt. Vi kjemper ikke for kultur fordi kulturen er frelseren. Vi forkynner Kristus, gjør disipler og lever som Guds folk. Der dette kolliderer med kulturen, må vi stå. Men sentrum er alltid Jesus.

Ikke alle skal gjøre det samme

En annen viktig nyanse er at ikke alle kristne har samme funksjon. Kristi kropp har ulike lemmer. Noen er kalt til offentlig debatt. Noen er lærere, pastorer, evangelister, foreldre, politikere, kunstnere, arbeidere, forbønnsmennesker eller sjelesørgere. Alle skal ikke gjøre det samme på samme måte.

Men ingen kristen kan frasi seg sannheten. Det er forskjell på å ikke ha en offentlig plattform og å fornekte Kristus når man blir spurt. Det er forskjell på å ikke være kalt til kulturdebatt og å være taus av frykt. Hver og en må være trofast der Gud har satt dem.

Derfor skal vi ikke presse alle inn i vår form. Men vi skal oppmuntre alle til mot. Det kan være i familien, på jobben, i samtalen med ungdommen, i menigheten eller i møte med egne barn. De fleste kulturkamper vinnes eller tapes lenge før de når avisene. De vinnes i disippelliv, bordfellesskap, forkynnelse, oppdragelse og hverdagslig trofasthet.

Noah og det helstøpte mennesket

Mot slutten løftes Noah frem som bilde. Noah blir ikke presentert som kulturkriger. Han var en rettferdig mann i sin slekt. Han vandret med Gud. Han levde helt og trofast i en tid som var gjennomsyret av ondskap. Det er et bedre ideal enn å bygge identitet rundt kamp.

Vi trenger kristne som er hele mennesker. Mennesker som følger Jesus, elsker familien, bygger menighet, taler sant, tåler motstand, ber, arbeider, viser nåde og står fast. Noen ganger vil slike mennesker havne i konflikt med kulturen. Men konflikten er konsekvens, ikke sentrum.

Dette er kanskje den beste måten å svare på spørsmålet på. Jesus var ikke kulturkriger som identitet. Han var Guds Sønn, Sannheten, Frelseren og Kongen. Nettopp derfor kom han i konflikt med løgnen. Hvis vi følger ham, må vi regne med det samme.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en dobbel advarsel. Vi må ikke bruke Jesus til å dyrke en hard, politisert kulturkamp. Men vi må heller ikke bruke Jesus til å slippe unna den konflikten som følger av å tro at han faktisk er Herre.

Vi er ikke først kulturkrigere. Vi er disipler. Men disipler i en opprørsk verden må lære å stå. Da må sannheten vi kjemper for, også forme måten vi kjemper på.