Ep.142 - Ole Petter Erlandsen || Hvem stjal historien vår?

Kort oppsummering

Ole Petter Erlandsen hjelper oss å se at kampen om historien er en av kulturkrigens viktigste fronter. Historie handler ikke bare om fortid. Den former identitet, moral, samfunnsforståelse og hva vi tror er godt og sant. Når et folk fratas sin historie, fratas det også sin sjel.

Hovedsaken er hvordan kristendommens rolle i norsk historie gradvis er blitt fordreid, marginalisert og glemt. Fra renessansens og opplysningstidens mørke middelalder-fortelling, via nasjonalromantikkens norrøne nostalgi, til marxistisk historieskriving og dagens politiske korrekthet, er kristendommen blitt skjøvet ut av fortellingen om Norge. Men uten kristendommen forstår vi verken skole, menneskeverd, lov, demokrati, fridag, ekteskap eller vår kulturelle identitet.

Historie som prestetjeneste

Vi begynner med spørsmålet om hvorfor historie betyr noe. Historie er ikke bare interessante datoer og gamle konger. Historie er fortellingen om hvem vi er, hvor vi kommer fra, hva vi har arvet, og hva vi skal gi videre.

Totalitære regimer har alltid forstått dette. Den som kontrollerer fortiden, kan forme folkets virkelighetsforståelse. Derfor har historien alltid vært et maktspørsmål.

Sarah Irving-Stonebraker, den australske historikeren som gikk fra ateisme til kristen tro, omtaler historieformidling som en prestetjeneste. Det gir mening bibelsk: Guds folk skal fortelle barna hva Gud har gjort.

Identitetsbygging eller propaganda

Alle historiefortellinger har vinkler. Ingen forteller alt. Men det er forskjell på å forme identitet gjennom sannhet og å drive propaganda gjennom utvalg, fortielse og fordreining.

En sunn historieforståelse rommer både lys og mørke. Den glorifiserer ikke fortiden, men demoniserer den heller ikke. Den søker sannhet, helhet og rettferdighet.

Når ideologier bruker historien som våpen, blir fortiden enten en gullalder uten synd eller et mørke uten nåde. Begge deler er løgn.

Middelaldermyten og opplysningstidens opprør

En sentral del av samtalen handler om hvordan kristendommen ble gjort til problemet i Europas historie. Renessansen og opplysningstiden skapte fortellingen om middelalderen som mørk, undertrykkende og anti-intellektuell.

Opplysningstenkere som Voltaire og Rousseau angrep kirken som fiende av frihet og fornuft. Den franske revolusjon gikk enda lenger, med vold mot prester, angrep på kirker og forsøk på å erstatte gudshus med fornuftens templer.

Denne fortellingen lever fortsatt. Mange moderne mennesker tror nesten automatisk at kristendommen holdt mennesket nede, mens sekulariseringen satte oss fri. Det er historisk langt mer komplisert, og ofte direkte feil.

Nasjonalromantikk og norrøn nostalgi

I Norge får dekonstruksjonen en egen form gjennom nasjonalromantikken. På 1800-tallet løftes vikingtid, norrøn kultur og folkets egenart frem, mens kristendommens rolle tones ned.

Olav den Hellige blir i større grad nasjonsbygger enn kristningskonge. Kristendommen beholdes i symboler som nasjonalsangen, men den teologiske betydningen skyves bakover.

Dette var politisk forståelig i kampen for selvstendighet fra Danmark og Sverige, men resultatet ble en nasjonal fortelling der kristendommen ble bakgrunn, ikke grunnmur.

Marxistisk historieskriving og Edward Bull

På 1900-tallet fortsetter dette gjennom kulturradikalisme og marxistisk historieskriving. Edward Bull får stor innflytelse med en fortelling der kristendommen spiller liten rolle i Norges utvikling.

Arbeiderpartiets program hadde ambisjoner om å fjerne kirkens innflytelse og overta skolen. Dette er ikke små detaljer. Det handler om hvem som skal forme neste generasjons virkelighetsforståelse.

Når skolebøker i tiår preges av en slik linje, lærer barn at kristendommen var perifer, mens moderne sekulære krefter skapte det gode Norge. Det er en falsk fortelling.

Skole, skrift og misjonens arv

Kristendommen har vært avgjørende for skole, leseopplæring og skriftkultur. I Norge ble leseopplæring drevet frem av behovet for konfirmasjon, bibellesning og kristen undervisning.

I misjonshistorien ser vi samme mønster globalt. En enorm andel av verdens skriftspråk er utviklet av kristne misjonærer som ville oversette Bibelen. Troen skapte språk, skole og kultur.

Dette viser at kristendommen ikke bare er en privat religion som tilfeldigvis påvirket litt. Den har bygget institusjoner, dannelse og folkebevissthet.

Kristenretten og de glemte fruktene

Kristenretten og kristne lover la grunnlag for store samfunnsendringer: menneskeverd, ekteskap, vern av barn, fridag, omsorg og avskaffelse av slaveri. Dette blir ofte bagatellisert eller glemt.

Hvis man bare forteller historien om kirkens feil, men ikke om fruktene, får man et forvrengt bilde. Kirken har syndet. Kristne har sviktet. Men kristendommen har også gitt Norge det moralske språket vi fortsatt lever på.

Når sekulære mennesker bruker begreper som menneskeverd og rettferdighet, bruker vi ofte kapital fra en kristen arv de ikke lenger vil erkjenne.

Nøytralitet som ny fortielse

I vår tid skjer marginaliseringen ofte gjennom språk om nøytralitet og mangfold. Skolen og offentligheten blir redde for å si noe positivt om kristendommens rolle, av frykt for å støte andre.

Før tiet man om kristen moral for ikke å virke moralistisk. Nå omtales kristen moral som umoralsk fordi den setter grenser og ekskluderer. Dermed går kristendommen fra å være glemt til å bli fiende.

Dette er ikke nøytralitet. Det er en ny moral, der kristendommen dømmes ut fra samtidens sekulære dogmer.

Historien som frontlinje

Kampen om historien handler om fremtiden. Hvis folk tror kristendommen var mørke, vil de rive den ned. Hvis de forstår at kristendommen ga oss skole, menneskeverd, demokrati, velferd og rett, kan de også se at troen fortsatt har noe å gi.

Derfor må kristne bli historiefortellere igjen. Ikke propagandister, men sannhetssøkere. Vi må fortelle barna hva Gud har gjort, hva kristendommen har båret, og hvilke røtter samfunnet lever av.

Et folk uten røtter blir lett styrt av den ideologien som roper høyest akkurat nå.

Hva står igjen

Det som står igjen, er spørsmålet i tittelen: Hvem stjal historien vår? Svaret er ikke én person, men mange lag av ideologi, fortielse, forenkling og sekulær selvforståelse.

Kristne må ta historien tilbake ved å fortelle sant. Ikke rosemale, ikke skjule synd, men heller ikke la kristendommens frukter bli visket ut. Mister vi historien, mister vi identiteten. Finner vi røttene igjen, kan vi også finne frimodighet for fremtiden.