Ep. 192 - Teknologi som former oss

Kort oppsummering

Dette er en uvanlig Kulturkrigen-episode uten et ferdig forberedt tema, spilt inn sent på kvelden etter møte i menigheten. Nettopp derfor blir samtalen friere og mer essayistisk: Vi snakker om teknologi, kunstig intelligens, sosiale medier, selvbetjente kasser, blikkontakt, skjermtid, planlagt foreldelse, oppmerksomhetsspenn, jogging uten lyd og hvordan moderne verktøy former oss før vi rekker å tenke kristent om dem.

Hovedpoenget er at teknologi aldri bare er et nøytralt hjelpemiddel. Den gjør noe med kroppen, vanene, relasjonene, tålmodigheten, tanken, familien og synet på mennesket. Noe teknologi frigjør tid. Noe stjeler oppmerksomhet. Noe gjør oss klokere hvis vi bruker det rett, og dummere hvis vi outsourcer tenkningen vår. Derfor trenger kristne ikke bare teknologifrykt eller teknologioptimisme, men dømmekraft.

En sen kveld uten tema

Rammen for episoden er nesten en del av poenget. Vi spiller inn klokken ti over elleve på kvelden, etter møte med pastoren, fordi det ikke finnes andre ledige tidspunkt før episoden må ut. Vi sitter der med blanke blikk og spør hva vi i det hele tatt skal snakke om.

Resultatet blir at vi for en gangs skyld frigjør oss fra de vanlige Kulturkrigen-rammene og spør: Hva har vi faktisk tenkt på i det siste? Det ene sporet er kunstig intelligens og teknologi. Det andre er norsk krigshistorie og podcasten Frontkjemperne. Det høres tilfeldig ut, men under det ligger et felles spørsmål: Hva er det som former tankene våre når vi ikke merker det?

Det gir episoden en annen rytme enn de mest konfliktorienterte episodene. Her er det mindre én sak som skal avgjøres, og mer en felles høyttenkning om hvordan vi lever.

Frontkjempere og ubehagelig historie

Vi begynner med podcasten Frontkjemperne, der Eirik Weum og Kyrre Holm Johannessen går inn i historien om norske menn som meldte seg til tysk krigstjeneste på Østfronten. Mange var NS-medlemmer, mange sverget ed til Hitler, men flere forsto også seg selv som menn som kjempet mot bolsjevismen og for et annet Norge.

Det blir en liten selvironisk mann-i-40-årene-digresjon om krigshistorie, men også en påminnelse om hvorfor ubehagelig historie er viktig. Andre verdenskrig i Norge er ikke bare heltefortellinger. Den rommer landssvik, ideologisk forførelse, vold, motstandsbevegelsens mørke sider og mennesker som handlet ut fra en virkelighetsforståelse som i ettertid fremstår katastrofal.

Selv om dette ikke blir hovedtemaet, setter det en tone: Vi formes av fortellingene vi går inn i, av fryktene vi lar styre oss, og av teknologiene og mediene som gir oss tilgang til oss.

Teknologi er aldri bare verktøy

Hovedsporet blir spørsmålet om hva teknologi gjør med oss. Vi tar ofte i bruk nye verktøy fordi de er praktiske, effektive eller morsomme. Først senere oppdager vi at de også har formet oss. De har endret vaner, forventninger, relasjoner og kanskje hele menneskesynet vårt.

Prevensjon nevnes som et eksempel, uten at vi går dypt inn i det her. Poenget er ikke å avgjøre hele prevensjonsspørsmålet i denne episoden, men å vise hvordan en teknologi kan endre synet på sex, barn, fruktbarhet og kropp over tid. Noe kan virke tilsynelatende greit i isolasjon, men likevel forme oss i en retning vi ikke har tenkt gjennom.

Dette blir et prinsipp for kristen teknologitenkning: Vi må ikke bare spørre om noe fungerer. Vi må spørre hva det gjør med oss. Hva lærer det oss å elske? Hva lærer det oss å unngå? Hvilke evner trener det opp, og hvilke lar det visne?

Blikkontakt, selvbetjente kasser og sosial muskelatrofi

Et konkret og hverdagslig eksempel er blikkontakt og betjente kasser. Vi viser til en NRK-sak om unge mennesker som opplever blikkontakt som ubehagelig, fordi mye av kommunikasjonen deres skjer digitalt. I ungdomsarbeidet har vi også oppdaget at noen unge synes det er overraskende høy terskel å gå i betjent kasse i butikken.

Det er lett å le av, men vi kjenner oss igjen. Vi foretrekker ofte selvbetjente kasser selv. Forskjellen er at vi vokste opp i en tid der vi måtte øve på ansikt-til-ansikt-interaksjon. Vi kunne ikke slippe unna alle små sosiale møter. Derfor ble musklene trent.

Når teknologien fjerner nødvendigheten, forsvinner også treningen. Da er det ikke rart at det blir skummelt å snakke med et menneske bak en kasse, ta telefonen eller holde blikket. Det er ikke bare ungdommens svakhet. Det er et eksempel på hvordan teknologi endrer sosial formasjon for alle.

Kunstig intelligens kan gjøre oss klokere eller dummere

Kunstig intelligens får en stor plass i samtalen fordi den er så åpenbart nyttig og så åpenbart farlig. Den kan hjelpe oss å kode, lære, utforske, effektivisere og realisere ideer som tidligere lå langt utenfor rekkevidde. Brukt rett kan den være en enorm læringsmotor.

Men den kan også gjøre oss dummere. Hvis vi bare spør ChatGPT om svaret og bruker det ukritisk, trener vi ikke lenger egen tenkning. Vi outsourcer dømmekraften. Over tid kan det ligne på å slutte å lese: flyten, utholdenheten og evnen til å arbeide med stoffet svekkes.

Forskjellen ligger i bruken. Den nysgjerrige kan lære mer enn før. Den late kan lære mindre enn før. Den som har ideer, kan få hjelp til å virkeliggjøre dem. Den som bare vil slippe arbeid, får et verktøy som hjelper ham å slippe å bli dannet.

Teknologioptimisme og den gamle frykten for det nye

Vi forsøker også å ikke bli teknologipessimister av refleks. Hver ny teknologi har hatt sine dommedagsprofeter. Radio, bil, farge-TV, internett, smarttelefoner og kunstig intelligens har alle skapt frykt. Noe av frykten har vært overdreven. Noe har vist seg å være riktig.

Det er en klassisk generasjonsdynamikk at eldre klager over ungdommen. Allerede antikke filosofer skrev om unge mennesker på måter som ligner dagens bekymringer. Derfor må vi være varsomme med å tro at akkurat vår bekymring er helt ny og helt ren.

Samtidig kan ikke dette bli en unnskyldning for naiv optimisme. Spørsmålet er ikke om alle tidligere teknologier var onde. Spørsmålet er hva denne teknologien gjør, i denne kulturen, med disse menneskene, over tid.

Digital teknologi kjennes kvalitativt annerledes

Vi skiller mellom teknologier som frigjør tid og teknologier som spiser oppmerksomhet. Hjulet, vaskemaskinen og andre praktiske oppfinnelser kan frigjøre kroppen og hverdagen. Sosiale medier og smarttelefoner gjør noe annet. Vi tar plass i tanken. De følger oss overalt. Vi gir stadig stimuli og drar oss inn i en annen oppmerksomhetsøkonomi.

Sosiale medier beskrives som frityrsteking av hjernen. Det er spisst sagt, men poenget er klart: Dette er ikke bare et nøytralt verktøy som ligger stille til vi bruker det. Det er designet for å gripe oss, holde oss og forme vanene våre.

TV var på mange måter forrige generasjons versjon av problemet: passivisering, påvirkning og mediekonsum. Men smarttelefonen og de sosiale plattformene er mer intense, mer personlige og mer kontinuerlige. Spørsmålet blir derfor ubehagelig: Hadde verden vært bedre hvis sosiale medier forsvant i morgen?

Skjermtid og avslørende vaner

Vi sjekker skjermtid underveis, og det blir nesten som å kle seg litt naken. Safari, meldinger, YouTube, sosiale medier og AI-apper avslører hva oppmerksomheten faktisk går til. Selv når tallene ikke er ekstreme, sier vi noe om retningen.

Det viktige er ikke å late som vi selv står utenfor problemet. Vi er også formet. Vi foretrekker selvbetjening. Vi bruker AI. Vi leser nyheter på telefonen. Vi har sosiale medier-vaner vi ikke liker. Vi lever i samme strøm som dem vi analyserer.

Derfor blir episoden mindre moraliserende og mer ransakende. Spørsmålet er ikke bare hva "de unge" gjør. Spørsmålet er hva teknologien har gjort med oss alle.

Planlagt foreldelse og bruk-og-kast-mennesket

Samtalen går videre til planlagt foreldelse: produkter som lages for å bli utdaterte, datamaskiner som gradvis blir tregere av oppdateringer, telefoner som forventes byttet ut, og en kultur der nytt er normalresponsen når noe begynner å skurre.

Dette kobles til en bredere bruk-og-kast-kultur. Før reparerte man mer: klær, sko, strømper, maskiner. Man arvet, fikset og forlenget levetiden. Nå lærer både voksne og barn raskt at når noe er skadet, kjøper man nytt.

Det er ikke vanskelig å se parallellen til ekteskap og relasjoner. Når hele kulturen trener oss i utskifting fremfor reparasjon, gjør det noe med utholdenheten. Hvis det som er tregt, slitt eller krevende alltid skal byttes ut, hva skjer da med evnen til å bli, reparere, tilgi og kjempe for det som ikke lenger føles nytt?

Oppmerksomhetsspenn og livet på dobbel hastighet

Et av de mest gjenkjennelige sporene er samtalen om oppmerksomhetsspenn. Vi merker hvor lite ventetid vi tåler. Internett skal reagere umiddelbart. Videoer skal gå raskere. Podcaster høres på i 2,5 ganger hastighet. Reels kan dobles bare ved å holde fingeren på skjermen.

Det absurde kommer frem i historien om en lydmelding på elleve minutter. Elleve minutter er ingenting i et normalt menneskeliv, men når den ikke kan spilles av på dobbel hastighet, oppleves den nesten som en belastning. Det avslører hvor langt tempoet er skrudd opp.

Vi snakker også om videoer der man må ha to stimuli samtidig: noen snakker, mens et spill eller en annen video ruller ved siden av, fordi ett innhold alene ikke holder oppmerksomheten. Dette er ikke bare et ungdomsfenomen. Det er en vestlig tidsånd: stadig mer stimuli, stadig mindre tålmodighet.

Jesus, Paulus og langsom tid

Som kontrast tenker vi på Jesus, disiplene og Paulus. De gikk. De brukte tid på å komme fra sted til sted. De hadde ikke fly, bil, podcaster, telefoner eller støyende trafikk. Mye av livet deres besto av langsom reise, samtale, stillhet, bønn, natur og kroppslig nærvær.

Vi har teknologisk kjøpt oss enorme mengder tid, men vi fyller den ofte med mer stress. Vi står i kø, hører på podcast, kjører til treningssenteret og går på et elektronisk apparat for å bruke energi. Det er nesten en parodi på moderne liv.

Poenget er ikke at kristne skal romantisere fortiden eller avvise teknologi. Bibelens mennesker brukte også tilgjengelig teknologi. Men vi må se at tempo, transport, lyd, skjerm og konstant tilgjengelighet gjør noe med oss åndelig, mentalt og kroppslig.

Hjernen trenger tid uten påfyll

En av de mest praktiske innsiktene i episoden er erfaringen med jogging uten podcast. Når vi hele tiden stapper hodet fullt av lyd, mister hjernen rommet til å sortere. Når man løper uten stimuli, får tankene arbeide på egen hånd.

Det beskrives nesten som vårrengjøring i hjernen. Man kan gå inn i en joggetur stresset, med problemer eller uavklarte spørsmål, og komme ut med løsninger, fred eller ny klarhet. Ikke fordi man har presset frem svaret, men fordi hjernen endelig fikk være i fred.

Det samme gjelder turer i skogen med hunden, fuglelyder, egne skritt og kontakt med den fysiske verden. Det skjer noe i ånd, sjel og kropp når vi slutter å mate oss selv med stimuli og igjen mottar verden direkte.

Kunstig intelligens og et nytt klasseskille

Mot slutten kommer en hypotese om at kunstig intelligens kan skape et nytt klasseskille. Ikke først og fremst mellom dem som har tilgang og dem som ikke har tilgang, men mellom dem som bruker teknologien til å forsterke egne ideer og dem som bruker den til å slippe å tenke.

For mennesker med mange ideer, men begrenset teknisk kapasitet, er AI revolusjonerende. Vibe-coding, nettsider, apper og kreative prosjekter kan gå fra idé til produkt på en måte som tidligere krevde store ressurser. For mennesker som har sin styrke i håndverket, men ikke i ideene, kan den samme utviklingen være truende.

På kunnskapsområdet skjer noe lignende. Den nysgjerrige får et nesten grenseløst læringsverktøy. Den som vil slippe lekser, får et grenseløst jukseverktøy. Teknologien forsterker retningen mennesket allerede har.

Hva står igjen

Det som står igjen, er ikke et enkelt teknologinekt. Vi er ikke mot AI, telefoner, podcaster, selvbetjente kasser eller moderne verktøy. Vi bruker dem selv. Men vi må slutte å late som verktøyene ikke former oss.

Kristen teknologisk dømmekraft spør dypere enn effektivitet. Den spør hva som skjer med evnen til å tenke, vente, reparere, se andre i øynene, være stille, gå i naturen, elske familien, ta imot kroppen og leve i Guds verden uten konstant stimuli. Teknologien overtar ikke nødvendigvis ved å tvinge oss. Ofte overtar den ved å gjøre det enklere å slippe det som danner oss.