Ep.94 - Frikirkeligheten på riktig vei

Kort oppsummering

Etter en runde om Den norske kirke ser vi på frikirkeligheten, særlig Frikirken og Baptistkirken. Vi er oppmuntret, men ikke naive. Frikirken har hatt synodemøte med tydelige konservative flertall i spørsmål om likekjønnet samliv, ekteskap og ledelse. Baptistkirken har tatt steg mot sanksjonsordninger for menigheter som bryter med kirkesamfunnets vedtekter. Dette er gode tegn i en norsk frikirkelighet der samlivsdebatten nå har flyttet seg fra DNK og inn i frie kirkesamfunn.

Samtidig sier vi at gode vedtak ikke er nok hvis vranglære får fortsette å virke som surdeig. Menigheten er ikke først og fremst et demokrati eller en menneskelig organisasjon. Den tilhører Jesus Kristus. Derfor må kirkesamfunn som vil stå på Guds ord, ikke bare vedta klassisk lære, men også håndheve den. Framtiden kan være lys for frikirkeligheten, men bare hvis tydeligheten får praktiske konsekvenser.

Oppmuntret av lyttere og av frikirkelige tegn

Vi starter med takknemlighet. Mange lyttere har gitt tilbakemeldinger, og det betyr mer enn folk kanskje tror. Det er lett å sitte i studio og lure på hvem som faktisk hører, men responsen viser at samtalene treffer.

Denne oppmuntringen setter tonen for episoden. Vi har nylig snakket mye om Den norske kirke, regnbuemesser og institusjonell utglidning. Nå vil vi se på frikirkeligheten. Der finnes det utfordringer, men også reelle tegn til håp.

Samlivsdebatten er ikke lenger bare en DNK-debatt. Den har kommet inn i Misjonskirken, Frikirken, Baptistkirken, Pinsebevegelsen og andre frikirkelige sammenhenger. Derfor må frikirkeligheten tenke prinsipielt nå, før prosessene får gå for langt.

Frikirken og et tydelig konservativt flertall

I Frikirken har det vært synodemøte, ledervalg og avstemninger knyttet til likekjønnet samliv og ekteskap. Vi gleder oss over at begge de viktige voteringene fikk tydelige konservative flertall. Frikirken stadfestet i praksis det den alltid har lært og trodd.

Vi beskriver den nye lederen som moderat konservativ, og vi oppfatter ham som en god mann til å lede Frikirken. Samtidig er ikke alt dermed løst. Frikirken har ikke satt foten så hardt ned som vi kunne ønsket. Det er fortsatt språk om prosess, rom og at de som er uenige, kan fortsette å være del av kirkesamfunnet.

Likevel er dette viktig. Vedtakene viser at grasrota i Frikirken ikke bare driver i liberal retning. To tredeler eller mer ønsket å stå på klassisk lære. Det kan til og med tyde på at det finnes rom for mer tydelighet enn ledelsen kanskje tror.

Når aktivismen blir værende

Vi går inn i reaksjonene etter vedtakene, blant annet fra Marianne Arredondo, som avslutter sitt arbeidsforhold, men ikke vil melde seg ut av lokalmenigheten. Hun ønsker å beholde stemmen og stemmeretten og jobbe videre for sin sak innenfra.

Dette illustrerer et mønster vi har sett mange steder: Når et kirkesamfunn vedtar klassisk kristen lære, forsvinner ikke aktivismen automatisk. Den blir ofte værende, organiserer seg, arbeider videre og forsøker å endre kirkesamfunnet over tid.

Det er en av grunnene til at vi er skeptiske til menighetsdemokrati som hovedmodell for teologiske spørsmål. Hvis læreavgjørelser blir et spørsmål om langsiktig politisk arbeid, stemmerett og mobilisering, kan surdeigen få virke helt til hele deigen er gjennomsyret. Guds menighet kan ikke styres som en interesseorganisasjon der sannheten avgjøres ved trykk over tid.

Menigheten har en Herre

Et hovedpoeng er at menigheten ikke først og fremst er en menneskelig organisasjon. Den lokale menigheten er en representasjon av Jesu Kristi menighet, og Jesus er hodet. Menigheten har en Herre.

Derfor kan vi ikke behandle kirkelige spørsmål som ren kirkepolitikk. Det er ikke slik at demokrati automatisk er det bibelske idealet i menigheten. Alternativet til menighetsdemokrati er ikke diktatur, men bibelsk eldsteledelse, hyrdeansvar, lærevern og underordning under Kristus.

Bibelen taler tydelig om surdeig som må tas ut, og brevene til de sju menighetene i Åpenbaringen viser at Jesus holder menigheter ansvarlige for hva de tåler, lærer og praktiserer. Kjærlighet til mennesker betyr ikke at vranglære får virke fritt i kroppen.

Gode vedtak må følges av grep

Vi gleder oss over det Frikirken har gjort. Men dersom det skal gå riktig vei til slutt, må det tas betydelige grep. Hvis en pastor, menighet eller leder tydelig og offentlig går imot det kirkesamfunnet nå har vedtatt som bekjennelsesspørsmål, må det få konsekvenser.

Det handler ikke om å kaste ut alle som strever, spør eller er i prosess. Det handler om ledere og menigheter som aktivt vil fremme en ny lære. Hvis kirkesamfunnet ikke har mekanismer for å håndtere det, vil utglidningen fortsette.

Dette høres dommedagsaktig ut, men vi mener det er mønsteret overalt. Kirkesamfunn som lar teologisk liberalisering fortsette under dekke av samtale og prosess, ender nesten alltid med at den nye læren vinner mer rom.

Den konservative utfordringen

Vi snakker også om en psykologisk og kulturell utfordring for konservative. Mange konservative mennesker er ikke nødvendigvis radikale, tydelige eller kampklare. De er ofte lojale mot institusjonen, historien, relasjonene og roen. De vil bevare, men nettopp derfor kan de vegre seg for å ta de grepene som faktisk bevarer læren.

Det er en konservativ utfordring i hele kulturkrigen. Noen av de tydeligste stemmene på konservativ side er personlighetsmessig mer radikale. De har lettere for å si fra, bryte, rive ned eller stå i konflikt. Men mange naturlig konservative mennesker kjenner sterkere på tapet av fellesskap og tradisjon.

Vi sier at det kan være genuint konservativt å være tydelig. Hvis målet er å bevare evangeliet, må man av og til gjøre noe som føles drastisk. Å beskytte arven krever ikke bare varme følelser for det gamle, men vilje til å handle når arven angripes.

Baptistkirken og spørsmålet om sanksjoner

Samtalen går videre til Baptistkirken. Der har det også skjedd viktige ting, særlig knyttet til sanksjonsordninger mot menigheter som bryter vesentlig med kirkesamfunnets vedtekter. Over 90 prosent støttet en ordning som kan gi konsekvenser for menigheter som går en annen vei.

Dette er et viktig steg. Baptistkirken har en løsere struktur med autonome lokalmenigheter, og det samme problemet kan oppstå i Pinsebevegelsen og andre sammenhenger: Hva gjør man når enkelte menigheter går tydelig i liberal retning?

Hvis kirkesamfunnet ikke kan håndheve lære og praksis, får man et kirkesamfunn der navnet og fellesskapet dekker over helt ulike evangelier og etikker. Derfor er sanksjonsordninger ikke bare maktbruk. De kan være nødvendig lærevern.

Frikirkeligheten har fortsatt en framtid

Vi sier tydelig at vi har tro på Frikirken og Baptistkirken. Dette er ikke som når vi sier at Den norske kirke er et synkende skip. I frikirkeligheten finnes det fortsatt steder der man virkelig kan tjene Gud, forkynne evangeliet, gjøre disipler og bygge sterke menigheter.

Det betyr ikke at alt er trygt. Debatten er kommet inn. Presset vil øke. Liberale krefter vil fortsette å arbeide. Men nettopp derfor er det gode tegn når kirkesamfunn faktisk vedtar tydelig lære og begynner å snakke om håndhevelse.

Framtiden til Frikirken kan være lysere enn på lenge, men bare hvis vedtakene følges opp. Framtiden til Baptistkirken kan også være god, hvis sanksjonsordningene faktisk brukes når det trengs. Håpet ligger ikke i organisasjonene i seg selv, men i at de fortsatt kan underordne seg Kristus og hans ord.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en oppmuntret, men alvorlig vurdering: Frikirkeligheten er på riktig vei flere steder, men veien krever mer enn gode formuleringer. Den krever lærevern, hyrdeansvar og praktisk lydighet.

Vi takker Gud for konservative flertall, gode ledere og tydelige vedtak. Men vi ber også om mot til å fjerne surdeig, ikke bare navngi den. Menigheten tilhører Jesus. Derfor må frikirkeligheten velge om den vil være en åpen prosess uten ende, eller en kirke som faktisk står på Guds ord når det koster.