Ep.26 - Lytterspørsmål, kulturkræsj og litt om veien videre

Kort oppsummering

Etter et halvt år med Kulturkrigen tar vi en pust i bakken og ser både bakover og framover. Vi har fått mange lyttere, mange innspill og en del spørsmål, men vi merker også at vi har hamret hardt på de store grunnkurs-temaene: marxisme, postmodernisme, rasisme, kritisk teori og julekalenderens ideologiske gjennomgang. Nå spør vi hvordan vi skal gå videre uten å miste grunnlaget.

Samtalen blir derfor både redaksjonell, aktuell og prinsipiell. Vi snakker om veien videre for Kulturkrigen, satanisme i popkulturen, Disney, skeiv ideologi i barneinnhold, farløshet, kjernefamilien, sosial konstruktivisme og kulturkræsj. Den røde tråden er at kristne må lære å skille mellom symptomer og røtter, mellom kulturelle vaner og gudgitte rammer, og mellom det som bare provoserer oss og det som faktisk former barna, menighetene og samfunnet.

Hvor Kulturkrigen står etter første halvår

Vi begynner med å gjøre opp status. Kulturkrigen startet 1. september og vokste raskere enn vi hadde sett for oss. Det var både gledelig og ikke helt overraskende, fordi vi hadde en tydelig opplevelse av at dette traff et behov. Mange kristne trengte språk for å forstå ideologiene som preger skole, medier, politikk, kirke og hverdagsliv.

Samtidig ser vi at første halvår har vært massivt. Vi har brukt mange timer på marxisme, postmodernisme, kritisk teori, rasisme og andre ideologiske grunnmurer. Julekalenderen ble nesten et intensivkurs. Lyttere har derfor meldt tilbake at de gjerne vil ha litt flere nye, friske innganger og ikke bare enda en vinkel på de samme begrepene.

Det tar vi på alvor. Ikke fordi temaene er uttømt, men fordi vi nå har et grunnlag å henvise tilbake til. Det gjør oss friere til å ta mer dagsaktuelle saker, svare på lytterspørsmål og gå inn i temaer som dukker opp i kulturen, uten at alt må forklares fra bunnen hver gang.

Veien videre: dagsaktuelle saker og vranglære

Vi nevner flere temaer som ligger foran oss. Et av de aller viktigste er liberalteologi, vranglære, falskt evangelium, Terje Hegertun, Misjonskirken i Oslo og Filadelfia Stockholm. Dette er ikke bare en intern teologisk nisjedebatt. Vi ser det som en bølge som er på vei inn i frikirkeligheten og lavkirkeligheten i Norge.

Poenget er ikke ordet liberalteologi i seg selv. Som så ofte handler det om det som ligger under. Når ideologiene vi har analysert begynner å sive inn i kristne miljøer, i synet på Bibelen, seksualitet, identitet og evangeliet, må vi snakke om det. Vi varsler derfor en serie om dette.

Samtidig åpner vi for mer dagsaktuelle episoder. Vi har bevisst forsøkt å ikke lage en ren kommentarpodkast som løper etter hver nyhet. Først ville vi sette grunnlaget. Nå kan vi i større grad ta saker når vi kommer, fordi vi har et bakteppe å vise tilbake til.

Satanisme i popkulturen: ikke bagatelliser, men gå til roten

Første lytterspørsmål handler om satanistiske uttrykk i musikk, film og prisutdelinger, konkret med henvisning til framføringen av sangen "Unholy" på Grammy-showet. Vi sier tydelig at vi ikke synes dette er uskyldig. Kristne tror faktisk at det finnes en åndelig virkelighet, en djevel og demonisk påvirkning. Derfor blir det for lett når sekulær kultur bare ler av kristne som reagerer.

Samtidig vil vi ikke bite på all sjokkeffekten. Mange slike uttrykk er designet for å provosere kristne. Hvis vi bare roper høyest om rødt lys, horn og teatralsk satanisme, kan vi overse det som er farligere: den dype normoppløsningen, hedonismen og ideologien som ligger under.

Derfor sier vi at Foreningen Fris politiske plattform og statlige handlingsplaner som bringer skeiv ideologi inn i barnehager, skoler, byråkrati og menigheter, er farligere enn en popstjerne som leker med satanestetikk. Det ene er synlig provokasjon. Det andre er institusjonell forming av samfunnets virkelighetsforståelse.

Kristiansand kommune, menigheter og ideologisk press

Som konkret eksempel nevner vi Kristiansand kommune, som inviterte til en samtale om samliv, homofilt samliv og ekteskap rettet mot menighetene i byen. Det er i seg selv spesielt at kommunen tar initiativ til hvordan frikirkeligheten skal tenke om samliv og teologi.

Enda mer talende er hvem som inviteres inn: transaktivister og personer på Hegertun-linjen, slik vi oppfatter det. Da blir spørsmålet ikke bare dialog, men premissmakt. Hvorfor skal kommunen, sannsynligvis påvirket av handlingsplaner og ideologiske føringer, sette rammer for en teologisk samtale i menighetene?

Dette viser igjen at de dypeste frontene ikke alltid ser mest dramatiske ut. Demonien i byråkratiet, som vi spisst formulerer det, kan være farligere enn demonisk estetikk i popkulturen nettopp fordi den er mindre synlig og mer effektiv.

Disney, familie og hva barna faktisk får se

Disney-spørsmålet får god plass. Mange kristne har lenge tenkt at Disney er trygt, familiært og ufarlig. Vi mener den tiden er over, i alle fall når det gjelder nyere Disney og Disney Plus. Nye filmer og serier bærer stadig tydeligere narrativer om skeiv ideologi, kritisk raseteori, kjønn og familie.

Vi sier ikke at alle Disney-filmer er like problematiske. Eldre innhold kan også ha rare familiestrukturer, som Donald Duck-universet der foreldre ofte er fraværende, men det betyr ikke nødvendigvis at alt er farlig. Poenget er at Disney ikke lenger kan få automatisk tillit bare fordi det er Disney.

Lightyear blir nevnt som en film som tok et tydelig steg, blant annet med et lesbisk par. Vi peker også på at nyere serier går inn i kritisk raseteori og identitetsspørsmål. Det viktigste er ikke at kristne foreldre skal få panikk, men at vi må være våkne, se sammen med barna, snakke med oss og sette grenser når innholdet går for langt.

Når en kristen skole viser Disney-filmer nesten hver uke, bør foreldre kunne spørre: Hva vises faktisk? Hvilke bilder av mann, kvinne, familie, seksualitet og identitet formidles? Og hvordan hjelper skolen barna å tenke kristent om det vi ser?

Farløshet som en av de dypeste kulturkrig-frontene

Et av de sterkeste partiene i samtalen handler om farløshet. Vi har berørt mann, kvinne, kjernefamilie og ekteskap mange ganger, men her blir farens fravær løftet fram som kanskje en av de aller viktigste faktorene i kulturkrigen.

Warren Farrells bok The Boy Crisis blir trukket inn. Poenget er at farløshet får sterke konsekvenser for både gutter og jenter, men statistisk slår det særlig hardt ut for gutter. Vi nevner økt sannsynlighet for kriminalitet, rus, avhengighet, psykiske problemer og tenåringsgraviditet. Vi peker også på undersøkelser og eksempler der fravær av far ser ut til å være en dypere faktor bak radikalisering, vold og utenforskap enn det mange først legger merke til.

Dette er ikke ment som en anklage mot alenemødre eller familier som har båret smertefulle situasjoner alene. Vi sier eksplisitt at poenget ikke er å nedvurdere mor. Problemet er at far ofte er den som forsvinner, og at farens fravær får enorme konsekvenser. Hadde samfunnet hatt en morløshetsepidemi, ville også det vært fatalt.

Kjernefamilien som skapelsesramme og kristent motsvar

Farløshet leder oss tilbake til skapelsen. Vi tror Gud skapte mann og kvinne til å bli ett, være fruktbare, få barn og danne familie. Kjernefamilien er ikke bare et borgerlig ideal eller en konservativ smak. Den er knyttet til skapelsen, til ekteskapet og til bildet av Jesus og bruden.

Derfor er angrepet på kjernefamilien så alvorlig. Når den kulturelle revolusjonen bryter ned mann, kvinne, far, mor, ekteskap og barn, bryter den ikke bare ned en tradisjon. Den går inn i selve rammeverket Gud har gitt mennesket.

Vi bruker også bildet fra Sverre Skilbreid om familien som borg. Far kan ses som yttermuren, mor som innermuren og barna innenfor. Bildet er ikke ment som en teknisk modell for alle familier, men som en måte å si at barn trenger både rammer og nærhet, tydelighet og varme, maskulint og feminint, far og mor. Tar man bort et av elementene, får det konsekvenser.

Kristne skal derfor ikke bare kritisere familieoppløsningen. Vi må løfte fram gode ekteskap, sunne familier og sterke hjem som et motsvar til ideologier som vil oppløse alt.

Sosial konstruktivisme og hvor grensen går

Mot slutten tar vi opp sosial konstruktivisme, ut fra et spørsmål knyttet til sosionomutdanning i Norge. Vi forsøker å skille tydelig. På den ene siden finnes det faktisk ting som er sosialt og kulturelt konstruert. Ikke alle normer i norsk kultur er guddommelige sannheter.

Eksempler som leggetid, frokost, punktlighet og hva som oppleves respektfullt, viser dette. I Norge oppleves det ofte respektfullt å komme presis. I andre kulturer kan relasjonell varme, tid rundt bordet, kaffe, kake og nærvær være viktigere enn klokka. En bursdag hos en afrikansk familie blir et komisk og treffende kulturkræsj: Alf Kåre kommer presist, henter presist, har treningsplan og leggetid i hodet, mens vertskapet forventer at man blir, snakker, drikker kaffe og deltar sosialt.

Dette viser at kristne ikke skal gjøre norsk middelklassekultur til Guds lov. Noe er kultur. Noe varierer. Noe kan vi lære av andre folk og kulturer.

Men vi setter en tydelig grense. Kjernefamilien, mann og kvinne, seksualitetens ramme, kroppen og skapelsen er ikke bare sosialt konstruert. De er guddommelig konstruert. Hvis alt dette gjøres til menneskelig konstruksjon, kan alt dekonstrueres. Da blir mennesket herre over det Gud har skapt.

Kulturkræsj som lærestykke

Kulturkræsjet med bursdagen blir mer enn en morsom anekdote. Det hjelper oss å skille mellom verdier og uttrykk. Å respektere mennesker er en dyp verdi. Hvordan respekt uttrykkes, kan variere. I Norge kan respekt bety å komme på minuttet. I en varmere relasjonell kultur kan respekt bety å bli sittende, ta imot mat og vise at man har tid.

Det samme gjelder mange kulturelle uttrykk. Kristne trenger en trygg nok tro til å innrømme at vår egen kultur ikke er guddommelig i seg selv. Samtidig trenger vi et sterkt nok bibelsk verdensbilde til å si at ikke alt er flytende.

Dette er en viktig distinksjon for alle som møter sosial konstruktivisme i utdanning, arbeid og kultur. Vi kan anerkjenne at noen ting er kulturelt betinget uten å akseptere relativismen som sier at alt er menneskeskapt.

Hva står igjen

Denne samtalen fungerer som en overgangsepisode. Vi ser tilbake på første fase av Kulturkrigen, varsler nye temaer, tar lytterspørsmål og får flere viktige prøvesteiner for veien videre.

Det viktigste som står igjen, er at kristne må lære å se forskjell på det som bare er synlig og provoserende, og det som faktisk former kulturen. Satanestetikk på Grammy er ikke bra, men ideologi i skole, kommune, familieforståelse og barneinnhold er dypere. Disney er ikke automatisk trygt. Farløshet er ikke et sideproblem. Kjernefamilien er ikke bare sosial tradisjon. Og sosial konstruktivisme kan være et nyttig verktøy på noen områder, men blir destruktiv når den brukes til å rive ned det Gud har skapt.