Ep.3 - Postmodernisme - hva er sannhet?

Kort oppsummering

Vi begynner serien om postmodernisme med det mest grunnleggende spørsmålet: finnes det en objektiv sannhet, og kan mennesker vite noe sant om virkeligheten? Postmodernismen utfordrer både kristendommen og modernitetens vitenskapstro ved å så tvil om universell sannhet, faste rammer og objektiv kunnskap.

Kjernen i episoden er at uttrykk som "min sannhet" og "din sannhet" ikke er ufarlige samtidsfraser. De er symptomer på en dypt postmoderne virkelighetsforståelse. For kristne kan ikke sannhet skapes innenfra, lokalt eller subjektivt. Sannhet er forankret i Gud, åpenbart i hans ord og personifisert i Jesus.

Hvorfor vi går inn i postmodernismen

Vi erkjenner fra starten at postmodernisme er vanskelig å definere. Den er stor, flytende, selvmotsigende og nesten komisk krevende å ramme inn, fordi den nettopp er skeptisk til faste rammer. Derfor gjør vi det vi har sagt at Kulturkrigen skal gjøre: forenkle nok til at folk kan forstå hva som preger kulturen, uten å late som om vi gir en full akademisk gjennomgang.

Postmodernismen plasseres i den større fortellingen fra første episode: Vesten har lenge stått på kristendommen og moderniteten/opplysningstidens rasjonelle prosjekt. Postmodernismen går til angrep på begge. Den dekonstruerer både den kristne forståelsen av Gud, skaperverk, moral og autoritet, og den moderne troen på rasjonell, vitenskapelig, objektiv erkjennelse.

Vi knytter dette historisk til franske filosofer som Michel Foucault, Jacques Derrida og Jean-François Lyotard, og til perioden rundt 60-tallet der postmodernistiske ideer fikk stor kraft i akademia og etter hvert i hele vestlig kultur. Poenget er ikke å gjøre fransk filosofi til hovedsaken, men å vise hvordan tankene deres har beveget seg ned i helt vanlig norsk hverdag.

Min sannhet og din sannhet

Den enkleste måten å kjenne postmodernismen igjen på er språket om "min sannhet" og "din sannhet". Vi peker på at mange i dag svarer slik på spørsmål om moral, identitet og virkelighet: Det kan være sant for deg, men ikke sant for meg. Slik har mennesker ikke alltid tenkt. Dette er en ganske ny måte å forstå sannhet på i den vestlige kulturen.

For kristne er dette umulig å gjøre til grunnlag. Enten finnes det én sannhet, eller så finnes det ikke noe sant i det hele tatt. Hvis to påstander motsier hverandre, kan de ikke begge være sanne i samme forstand. En kultur som mister dette, mister også evnen til å føre en felles samtale om virkeligheten.

Samtidig viser vi at postmodernismen ikke alltid sier rett ut at sannhet ikke finnes. Ofte sier den heller at mennesker ikke kan nå objektiv sannhet, og at alt vi kaller kunnskap er situert, lokalt, kulturelt og preget av makt. Resultatet i praksis blir likevel at sannheten brytes ned i grupper, erfaringer og subjektive opplevelser.

De to postmoderne prinsippene

Vi låner et rammeverk fra boken Cynical Theories for å forklare postmodernismen med to hovedprinsipper. Det postmoderne kunnskapsprinsippet handler om radikal skeptisisme til om objektiv kunnskap eller sannhet er oppnåelig, og en sterk dragning mot kulturell konstruktivisme eller sosial konstruksjon.

Det postmoderne politiske prinsippet handler om troen på at samfunnet er formet av maktsystemer og hierarkier som bestemmer hva som får telle som kunnskap og sannhet. Her nærmer postmodernismen seg marxistisk konfliktforståelse: Det handler ikke bare om hva som er sant, men om hvem som har makt til å definere sannheten.

Disse to prinsippene gjør at samtalen om sannhet blir en samtale om makt, språk og gruppetilhørighet. Hvis sannhet ikke er objektiv, blir det avgjørende hvem som får definere ordene, premissene og virkelighetsforståelsen.

Sosial konstruksjon mot guddommelig konstruksjon

Vi bruker mye tid på begrepet sosial konstruksjon. Postmodernismen ser svært mange rammer som menneskeskapte: kjønn, familie, ekteskap, seksualitet, identitet, roller og institusjoner. Hvis disse bare er sosiale konstruksjoner, kan de dekonstrueres og rekonstrueres på nytt.

Vi anerkjenner at noen ting faktisk er sosialt konstruert. Kulturer kan lage skikker, forventninger, språkformer og uttrykk som varierer. Men vi insisterer på at ikke alt er menneskeskapt. Det finnes en dypere virkelighet vi ikke har konstruert selv. Gud har skapt verden, mennesket, mann og kvinne, ekteskapet og grunnleggende rammer for livet.

Derfor introduserer vi kontrasten mellom sosial konstruksjon og guddommelig konstruksjon. Når postmodernismen sier at ekteskap, kjønn og familie bare er menneskelige strukturer, svarer vi at de har sin rot i skapelsen. De er ikke bare kulturelle produkter som kan bøyes etter følelse, politikk eller tidsånd.

Kjønn, ekteskap og den neste rammen som ryker

Kjønn blir det mest synlige eksempelet fordi det viser hvor langt sosial konstruksjon kan gå. Hvis kjønn ikke er biologisk, men definert av opplevelse, har kulturen beveget seg bort fra både Bibelen og biologien. Da blir kroppen underordnet følelsen, og sannheten flyttes inn i subjektet.

Vi trekker også linjen til ekteskapet. Dersom ekteskapet ikke er guddommelig forankret i én mann og én kvinne, men bare en sosial konstruksjon, hvorfor skal det da fortsatt være to personer? Hvis biologien og skapelsen ikke lenger setter rammen, er det vanskelig å argumentere prinsipielt mot polyamori eller andre samlivsformer. Da står man igjen med følelser, preferanser og skiftende politiske kompromisser.

Dette viser hvorfor kristne ikke bare kan forsvare enkeltrammer uten fundament. Hvis vi ikke tør å si at ekteskapet er gitt av Gud, vil argumentene våre etter hvert miste bærekraft. Vi trenger ikke bare bedre retorikk; vi trenger et sant fundament.

Kristendommen og vitenskapen mot følelsene som autoritet

Et viktig poeng er at postmodernismen står i konflikt ikke bare med kristendommen, men også med klassisk vitenskap og modernitet. Naturvitenskapen forutsetter at det finnes en virkelighet utenfor oss som kan undersøkes, måles og erkjennes. Sola er varm, tyngdekraften virker, og en stein faller når den slippes. Dette er ikke sant bare fordi en gruppe opplever det slik.

Vi peker på at de fleste mennesker i praksis lever som om objektiv sannhet finnes, selv når vi snakker postmoderne. Ingen vil gå inn i en bygning hvis ingeniøren bare har "følt seg frem" til konstruksjonen. Ingen tror egentlig at matematikk, fysikk eller biologi kan bygges på private erfaringer. Likevel brukes følelsesbasert sannhet stadig oftere i spørsmål om identitet, seksualitet og moral.

Dette skaper en ustabil kultur. Vi beholder objektiv sannhet når det gjelder broer, bygg og naturlover, men avviser den når det gjelder mennesket, kroppen, kjønn og moral. Vi mener det ikke holder. Skaperverket henger sammen.

En kristen forståelse av sannhet

For kristne begynner sannhet med Gud. Han er objektiv, universell og evig. Derfor kan ikke en kristen godta at alt er relativt, lokalt eller subjektivt. Jesus sier ikke at han har en sannhet; han sier at han er sannheten. Det er en total kollisjon med postmodernismen.

Vi peker også frem mot syndefallet. Fristelsen fra slangen var nettopp et angrep på Guds ord og Guds godhet: Har Gud virkelig sagt? Er rammene hans egentlig gode, eller holder han noe tilbake? Postmodernismen gjentar på mange måter denne gamle fristelsen ved å fremstille Guds rammer som undertrykkende og friheten som retten til å definere seg selv.

Derfor handler dette ikke bare om filosofi. Det handler om disippelskap. Hvem er herre i livet? Er Jesus herre, eller er følelsene mine herre? Er Guds ord over meg, eller er min opplevelse over Guds ord?

Hva står igjen

Det som står igjen, er at spørsmålet om sannhet er selve grunnmuren under kulturkrigen. Hvis sannhet er subjektiv, blir samtalen til slutt en maktkamp mellom grupper og erfaringer. Hvis sannhet er objektiv og gitt av Gud, kan vi søke den, bøye oss for den og leve i den.

Vi lander i frimodighet. Kristne trenger ikke skamme seg over å tro på en gammel bok når alternativet ofte er en sannhet uten fundament. Vi har en begrunnelse for moral, menneskeverd, kjønn, ekteskap, frihet og kjærlighet. Den begrunnelsen er Gud, hans skaperverk og hans ord.