Ep.31 - Vranglære - Samtalen vi ikke skal ha

Kort oppsummering

Noen samtaler bør kristne ikke ha på de premissene som tilbys. Det betyr ikke at vi ikke skal snakke med mennesker, lytte, forklare, møte, elske eller vandre med oss. Det betyr at vi ikke kan åpne en kirkelig prosess som om Bibelen er uklar der den faktisk er klar.

Vi bruker debatten om homofilt samliv, medlemskap og tjeneste i menighet som eksempel. Hvis spørsmålet er om mennesker som lever i homofilt samliv kan være disipler i menigheten uten å vende om, da er det egentlige spørsmålet om homofilt samliv er synd. Og hvis Bibelen allerede gir et klart svar, blir den såkalte samtalen en måte å gjøre Guds ord forhandlingsbart på.

Vekkelse og vranglære som samtidige bølger

Vi fortsetter tematikken om vekkelse og vranglære som to sterke bølger i kristenheten. På den ene siden ser vi tegn til fornyelse og sult etter Gud. På den andre siden ser vi press på helt grunnleggende bibelske sannheter.

Vranglære handler ikke bare om rare perifere meninger. Det handler om lære som bryter med evangeliets sentrum, syndens alvor, omvendelse, Jesu herredømme og Guds ordning for livet. Derfor må vi våge å si at noe faktisk er vranglære når det undergraver det Bibelen tydelig sier.

Misjonskirken, medlemskap og premisset for samtalen

Bakgrunnen er en kirkelig prosess der man vil snakke om homofilt samlevende kan være medlemmer og eventuelt ha tjeneste. En lokal menighet har hatt eller planlagt en større samtale om dette, og Misjonskirken nasjonalt skal også arbeide med saken.

Vi reagerer ikke på at kristne snakker med mennesker, eller at ledere må håndtere konkrete pastorale situasjoner. Selvsagt må man snakke med folk. Problemet er den typen samtale der man åpner for at flere svar kan være bibelsk gyldige i et spørsmål der Guds ord allerede har talt.

Hvis premisset er galt, blir konklusjonen gal. Når man starter en prosess med spørsmålet om det kanskje kan være greit å leve i homofilt samliv og samtidig være en etterfølger av Jesus, har man allerede flyttet noe. Man har gjort det Bibelen kaller synd til et åpent spørsmål.

Er det synd eller ikke?

Vi skjærer gjennom mye av språkbruken og sier at spørsmålet må formuleres direkte: Er homofilt samliv synd, eller er det ikke synd? Er det å leve i et seksuelt forhold med en av samme kjønn et brudd med Guds ord og Guds skaperordning?

Hvis svaret er nei, da har man endret seksualetikken. Hvis svaret er ja, gir det ikke mening å samtale om hvorvidt man likevel kan fortsette i det som disippel og medlem uten omvendelse.

Vi sammenligner med andre spørsmål. Man ville ikke hatt en lignende samtale om polygami, seksuelle forhold utenfor ekteskapet eller andre former for seksuell praksis som Bibelen avviser. Hvorfor åpnes da akkurat denne samtalen? Svaret ser ut til å handle om legning og identitet.

Seksualitet er ikke identitet

Vi skiller mellom seksuell tiltrekning og seksuell identitet. Mennesker kan kjenne på tiltrekning til samme kjønn. Det kan være dypt, langvarig og smertefullt. Vi anerkjenner at dette finnes, og at det kan være en krevende kamp for mennesker som vil følge Jesus.

Men vi avviser at seksualitet skal definere menneskets dypeste identitet. Konseptet homofil som en identitetskategori er historisk nytt. Seksuelle handlinger mellom samme kjønn har eksistert siden syndefallet, men det moderne identitetsbegrepet er noe annet.

Når man gjør seksualitet til identitet, endres hele samtalen. Da blir omvendelseskallet fort forstått som et angrep på personen selv. Men kristen tro sier at identiteten vår først og fremst ligger i Kristus, ikke i våre lyster, erfaringer eller tiltrekninger.

Menigheten er fellesskapet av dem som følger Jesus

Vi bruker mye tid på hva menigheten er. Den nytestamentlige menigheten er ikke et åpent religiøst fellesskap for alle som er litt interessert. Den er fellesskapet av dem som har overgitt livet sitt til Jesus, fått syndene tilgitt, blitt helliget, og følger ham som Herre.

Bibelen bruker bilder som familie, tempel og Kristi kropp. Medlemmer er kroppsdeler med Jesus som hode. De hellige er de som ved Guds nåde er vasket rene og satt til side for ham. Da blir det tydelig at medlemskap ikke bare er sosial tilhørighet. Det er et uttrykk for at man følger Jesus.

Det betyr ikke at ikke-troende eller mennesker i prosess aldri kan komme innom, smake fellesskap eller bli møtt med kjærlighet. Men menigheten som menighet er et fellesskap av disipler. Mennesker vinnes for Jesus ved at evangeliet forkynnes i verden, og når de blir frelst, legges de til menigheten.

1. Korinterbrev 5 og kjærlighetens alvor

Vi peker på Paulus' håndtering av en mann i menigheten som lever i seksuell synd. Paulus sier ikke at menigheten må finne en mer inkluderende vei. Han sier at dette ikke kan aksepteres i fellesskapet. Samtidig er målet ikke å knuse personen, men å føre til omvendelse og gjenopprettelse.

Når personen vender om, skal menigheten ta ham inn igjen og vise kjærlighet og omsorg. Det viser Bibelens balanse: tydelig grense, reell kjærlighet, mulig gjenopprettelse.

Kjærlighet er derfor ikke fravær av konfrontasjon. Hvis noen går mot et stup, er det kjærlighet å rope stopp. Det kan koste oss ubehag å si sannheten, men å tie fordi vi vil slippe ubehaget, er ofte kjærlighet til oss selv, ikke til den andre.

Samtalen med Jesus i rommet

Vi ber lytteren forestille seg at Jesus sitter i rommet når vi foreslår en samtale om hvorvidt mennesker kan fortsette i synd og likevel være disipler. Da blir det tydelig hvor alvorlig saken er. Det handler ikke bare om politikk, inkludering eller organisasjonsprosesser. Det handler om hvem Jesus er, hva hans kjærlighet er, og om vi faktisk tror at hans ord er gode.

Jesus tar imot alle som ydmyker seg, erkjenner synd og kommer til ham for nåde. Men evangeliet finnes ikke uten omvendelse. Man kan ikke si: Jeg vil følge deg, Jesus, men uten å vende om fra det du kaller synd.

Dokumentet om å leve sammen

Vi kommenterer et dokument som forsøker å finne en mulig vei der man opprettholder et tradisjonelt syn på ekteskapet, men samtidig anerkjenner trofast, juridisk forpliktende homofilt samliv som noe som ikke hindrer medlemskap eller tjeneste. Det blir forsøkt fremstilt som en mellomvei.

Problemet er at denne mellomveien ikke finnes i Bibelen. Man sier at ekteskapet er mellom mann og kvinne, men vil samtidig skape en ny samlivsform som på mange måter fungerer som ekteskap, bare uten å kalles ekteskap. Dermed forsøker man å beholde Bibelens ord om ekteskapet, men samtidig åpne en praksis Bibelen ikke åpner.

Vi kaller dette en tredje kategori: ikke ekteskap, men likevel trofast samliv som skal anerkjennes. Den kategorien finnes ikke i den bibelske fortellingen om kropp, kjønn, seksualitet, familie, barn og pakt.

Hele Bibelens fortelling

Vi mener ikke at saken avgjøres bare av noen få enkelttekster. Hele Bibelen tegner et klart bilde: Gud skaper mann og kvinne, seksualiteten hører til i pakten mellom mann og kvinne, familien springer ut av denne ordningen, barn hører naturlig inn i den rammen, og alle andre former for seksuelt samliv utenfor Guds ramme omtales negativt.

Derfor finnes det ingen åpning for homofilt samliv i Bibelen, verken som ekteskap eller som en egen ny samlivsform. Hvis man likevel vil åpne for det, må man i praksis si at Bibelens autoritet ikke står øverst når kulturens moralske intuisjoner presser.

Dette er kjernen. Spørsmålet handler ikke bare om seksualitet, men om Bibelen fortsatt er høyeste autoritet.

Hvorfor argumentet ikke kan avgrenses

Vi peker på at argumentasjonen for trofast homofilt samliv ikke kan avgrenses godt nok. Hvis man sier at det avgjørende er trofasthet, offentlig forpliktelse og ønsket om å følge Jesus, hva hindrer da andre samlivsformer i å bruke samme argument? Hva med flere personer som vil leve trofast og forpliktende? Hvorfor beholde antallet to, men forkaste kjønnskriteriet, når begge deler hører til den bibelske rammen?

Hvis man først plukker én bibelsk avgrensning og forkaster en annen, står man ikke lenger på Bibelens helhetlige seksualetikk. Da blir det vanskelig å forklare hvorfor akkurat denne nye kategorien skal være den eneste.

Nåde for oss som kjemper

Vi er samtidig tydelige på at mennesker som kjemper med tiltrekning til samme kjønn, kjønnsidentitet eller andre dypt krevende ting, skal møtes med nåde, kjærlighet og hjelp. Det finnes ingen forakt i dette. Vi vil at mennesker skal komme til Jesus og få hans nåde, kraft og hjelp.

Men veien er den samme som for alle andre synder og kamper: ydmykelse for Jesus, omvendelse, etterfølgelse, helliggjørelse, fellesskap og Guds kraft. Vi lager ikke en ny vei fordi en bestemt type kamp oppleves dypere eller mer identitetsnær.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at noen samtaler ikke er nøytrale. Når man åpner en kirkelig prosess om noe Bibelen allerede har avgjort, har man ofte allerede flyttet autoriteten bort fra Bibelen.

Vi skal snakke med mennesker. Vi skal elske, lytte, forklare og hjelpe. Men vi skal ikke late som vranglære er et gyldig alternativ til sannheten. Evangeliet er fullt av nåde, men nåden kan bare tas imot av mennesker som erkjenner at de trenger den.