Ep.65 - Evangeliet er håpet for Den Norske Kirke

Kort oppsummering

Vi går videre i debatten om Den norske kirke og forsøker å svare på et av de viktigste spørsmålene som kom etter kritikken vår: Finnes det håp for DNK? Svaret er både ja og nei. Det finnes alltid håp der evangeliet forkynnes, mennesker omvender seg, Jesus blir Herre, og Guds ord får være overordnet struktur, tradisjon og institusjon. Men det finnes ikke et bibelsk håp i at en kirkelig institusjon bare skal fortsette som før, mens evangeliet svekkes, omvendelse tones ned og mennesker får falsk trygghet.

Kjernen er at håpet for DNK ikke er DNK. Håpet er evangeliet. Det er Jesus, korset, omvendelsen, troen, Den Hellige Ånds verk og Guds folk som faktisk lever under Guds ord. Derfor skiller vi tydelig mellom alle de oppriktige kristne menneskene som finnes i Den norske kirke, og institusjonen som sådan. Vi kritiserer ikke mennesker som elsker Jesus og forsøker å tjene ham der de står. Men vi mener at strukturen, læren og ledelsen i DNK i økende grad har blitt en hindring for det evangeliet kirken er satt til å forkynne.

Reaksjonene fra konservative i DNK

Bakgrunnen er responsen på vår kritikk av Den norske kirke. Flere av reaksjonene kommer ikke først og fremst fra liberale teologer eller folk som er enige med utviklingen i DNK, men fra konservative kristne som fortsatt står i kirken. Noen av dem er prestestudenter, noen arbeider innenfor strukturen, og mange av dem har en sterk sorg over det som skjer.

Det gjør samtalen krevende. For når vi snakker hardt om DNK som institusjon, rammer ordene lett mennesker som selv forsøker å være trofaste mot Jesus der inne. Vi forstår at dette vekker forsvar, sårhet og innvendinger. For mange bibeltro kristne i Norge er forholdet til Den norske kirke ikke en liten organisatorisk detalj. Det handler om dåp, konfirmasjon, familiehistorie, lokalkirke, gravferd, barndom, tradisjon og åndelig tilhørighet.

Nettopp derfor må spørsmålet tas alvorlig. Hvis vi bare sier at alt er mørkt, uten å se menneskene som faktisk ber, forkynner, tjener og elsker Jesus i DNK, blir kritikken for flat. Men hvis vi lar omsorgen for disse menneskene gjøre oss blinde for hva institusjonen faktisk forkynner og tillater, blir vi sentimentale på en farlig måte.

Hva vi mener med håp og vekkelse

Når noen spør om det finnes håp for DNK, må vi først spørre hva slags håp vi snakker om. Hvis håp betyr at Gud kan gripe inn, vekke mennesker, frelse syndere og skape nytt liv på uventede steder, er svaret selvfølgelig ja. Alt er mulig for Gud. Han kan vekke døde. Han kan bryte gjennom vantro. Han kan reise opp profetiske stemmer. Han kan la evangeliet bli forkynt med kraft der det lenge har vært pakket inn i fromme ord.

Men "alt er mulig for Gud" betyr ikke at Gud handler i strid med sin egen natur, sitt eget ord eller sin egen åpenbarte vei. Det betyr heller ikke at en struktur kan fortsette i ulydighet og samtidig kreve velsignelse bare fordi den bærer et kristent navn. Bibelen gir oss ikke et håp som er løsrevet fra omvendelse, ydmykhet, bønn og sannhet. Vekkelse kommer ikke som en kosmetisk oppgradering av et system som vil beholde sin egen kurs. Vekkelse begynner med at hjertene brytes, synd bekjennes, evangeliet får være sant, og Jesus igjen får være Herre.

Derfor er vi skeptiske til en håpsretorikk som i praksis betyr at man ønsker en bedre stemning rundt DNK uten å ville ta oppgjøret med det som faktisk har gått galt. Håp uten omvendelse blir fort religiøs optimisme. Bibelsk håp har mer nerve enn som så. Det tåler å si at noe er sykt, døende eller allerede på villspor, nettopp fordi Gud kan reise opp det som er dødt.

Folk i DNK og institusjonen er ikke det samme

Et av de viktigste skillene i samtalen er skillet mellom mennesker og institusjon. Vi tror det finnes mange fantastiske kristne i Den norske kirke. Det finnes mennesker der som søker Gud, elsker Jesus, leser Bibelen, ber, vitner, tjener og lengter etter at mennesker skal bli frelst. Det skal sies tydelig, ikke som et forbehold nederst i liten skrift, men som en del av virkeligheten.

Kritikken vår retter seg likevel mot institusjonen og ledelsen, og mot selve modellen for hva kirken har blitt. Når en kirke i hovedsak består av medlemmer som ikke følger Jesus, og samtidig kan styres av mennesker som ikke nødvendigvis lever under Jesu herredømme, er det noe grunnleggende galt. En menighet i nytestamentlig forstand er ikke bare en nasjonal medlemsmasse med religiøse seremonier. Den er Kristi kropp, et folk som er kalt ut, døpt, lagt til fellesskapet, ført inn i apostlenes lære, brødsbrytelsen, bønnene og livet med Den Hellige Ånd.

DNK har over lang tid tatt steg bort fra dette. Det handler ikke bare om enkeltsaker, selv om enkeltsaker avslører retningen. Det handler om en kirkelig selvforståelse der medlemskap, kultur, tradisjon og folkekirkelig bredde ofte får overstyre spørsmålet om mennesker faktisk er født på ny og følger Jesus. Når en slik struktur begynner å forkynne et annet evangelium, siver det nedover i hele organisasjonen. Det former prester, menigheter, liturgi, begravelser, konfirmasjon, samtaler og menneskers bilde av Gud.

Kontaktflaten som kan bli farligere enn den hjelper

Et av de sterkeste argumentene for å bli i DNK er kontaktflaten. Den norske kirke møter mennesker i dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelser og høytider. Mange som aldri ville gått inn i en frikirke, kommer likevel i kontakt med en prest, en seremoni, en salme eller en kirkelig handling. Dette er ikke uviktig. En slik kontaktflate kan være en gave hvis evangeliet faktisk forkynnes.

Men nettopp derfor blir spørsmålet så alvorlig: Hva forkynnes gjennom denne kontaktflaten? Hvis mennesker i begravelser får høre at alt er vel fordi Gud er kjærlighet, fordi den døde var et fint menneske, fordi vedkommende var døpt, eller fordi kirken rommer alle, kan kontaktflaten bli en hindring for frelse. Den kan gi mennesker en religiøs trøst som aldri leder dem til omvendelse, tro og nytt liv.

Hvis DNK med sin enorme kontaktflate hadde forkynt evangeliet tydelig gjennom flere tiår, burde vi sett frukt av det i folket. Ikke nødvendigvis full nasjonal vekkelse over natten, men en tydeligere bevegelse av mennesker som blir grepet av syndserkjennelse, vender om, følger Jesus og legges til levende fellesskap. I stedet ser vi en kirke der mange får bekreftet at alt står bra til, uten at de trenger å bøye kne for Jesus.

Derfor spør vi om kontaktflaten i praksis ofte virker motsatt av det apologetene for folkekirken håper. Den kan bli en vaksine mot evangeliet: akkurat nok kristent språk til at mennesker tror vi har fått det, men ikke nok sannhet til at hjertet stikkes og livet forandres.

Vekkelsesforkynnelse setter mennesker på valg

Når vi snakker om håp, må vi også snakke om hva slags forkynnelse Gud faktisk bruker i vekkelse. I Bibelen er vekkelsesforkynnelse ikke bare varm, inkluderende og bekreftende. Den setter mennesker på valg. Johannes døperen roper om omvendelse. Jesus forkynner Guds rike og kaller mennesker til å følge ham. Peter står frem på pinsedag og forkynner Kristus korsfestet og oppstanden på en måte som stikker folk i hjertet. Stefanus taler så sant at tilhørerne skjærer tenner mot ham og til slutt dreper ham.

Dette er ikke et argument for å være brutal, uvis eller glad i konflikt. Men det viser at evangeliet ikke bare skaper god stemning. Når evangeliet blir tydelig, skjer det noe. Noen omvender seg. Andre blir rasende. Noen spør hva de skal gjøre for å bli frelst. Andre vil stoppe munnen på forkynneren.

Hvis en slik forkynnelse kom med kraft i Den norske kirke, ville den skapt uro. Den ville utfordret hele ideen om en kirke der alle i utgangspunktet er innenfor. Den ville tvinge frem spørsmålet om mennesker faktisk er frelst, om de har vendt om, om de har Jesus som Herre, og om kirken kan kalle synd for synd. En "kirke for alle" som i praksis ikke våger å si at mennesker står utenfor Kristus, får et problem med selve evangeliets form.

Evangeliet er ikke automatikk

Derfor vender vi stadig tilbake til det enkle og helt avgjørende: Jesus døde for våre synder. Han bar dommen. Han sonet. Han stod opp. Tilgivelse finnes i ham. Men denne tilgivelsen er ikke en automatisk religiøs forsikring som følger av dåp, konfirmasjon, medlemskap eller en positiv holdning til kirken.

Evangeliet må tas imot i omvendelse og tro. Hjertet må forandres. Mennesket må bli født på ny. Jesus må ikke bare være en trøstende figur i bakgrunnen, men Herre. Dette er ikke smal frikirkelig særlære. Det er kjernen i nytestamentlig kristendom.

Når kirkelige handlinger blir oppfattet som om de i seg selv setter saken i orden med Gud, uten at mennesker faktisk kalles til tro og etterfølgelse, blir de åndelig farlige. Dåp og konfirmasjon kan være vakre og viktige når de er knyttet til tro, disippelskap og et liv med Jesus. Men når de blir en kulturell bekreftelse på at "det går nok bra", kan de dekke over nettopp det evangeliet skulle avsløre.

Hvis det finnes rom, må evangeliet forkynnes klart

En utfordring til oss som mener det fortsatt finnes håp og rom i DNK, er derfor enkel: Forkynn evangeliet klart. Ikke bare i interne samtaler med andre bibeltro. Ikke bare med riktige formuleringer på trygge steder. Forkynn slik at mennesker faktisk forstår at de er syndere, at Jesus er eneste frelser, at omvendelse er nødvendig, at tro er mer enn kultur, og at Jesus er Herre.

Hvis det finnes rom for dette i DNK, må rommet brukes. Hvis det ikke finnes rom for dette, må man være ærlig om hva det betyr. Spørsmålet blir ikke om en konservativ prest kan holde ut i strukturen noen år til. Spørsmålet er om strukturen tillater og fremmer den forkynnelsen kirken er satt til å forkynne.

Her kommer også Bibelens autoritet først. Vi kjenner ikke evangeliet fordi vi har en religiøs følelse. Vi kjenner evangeliet fordi Gud har talt. Hvis Bibelen svekkes som Guds ord, svekkes også evangeliet. Da blir det til slutt opp til kirkelig kultur, politiske strømninger, personlig erfaring eller tidsånd å definere hva frelse, synd, kjærlighet og hellighet betyr.

Når strukturen blir en fiende for evangeliet

En kirkelig struktur kan være en tjener for evangeliet, men den kan også bli en fiende av evangeliet. Det er en vond setning, men den er nødvendig. Hvis strukturen beskytter vranglære, gir rom for synd, produserer ledere som ikke vil stå under Guds ord, og samtidig gir mennesker inntrykk av at de er trygge hos Gud, da arbeider strukturen ikke lenger bare svakt. Den arbeider i feil retning.

Bibelen gir oss alvorlige bilder for dette. Jesus advarer menigheter i Åpenbaringen om at lysestaken kan flyttes hvis de ikke omvender seg. Det er mulig å bære navnet kirke og likevel miste det som gjør kirken til kirke. I kirkehistorien ser vi det samme. Reformasjonen handlet ikke om at Luther ønsket litt bedre kirkepolitikk. Det handlet om at en institusjon som bar Jesu navn, hadde forvrengt evangeliet så dypt at lojaliteten til Kristus måtte gå foran lojaliteten til strukturen.

Bildet med nye og gamle skinnsekker er også relevant. Evangeliet kan ikke bare helles inn i en hvilken som helst struktur uten at strukturen selv må bøye seg for evangeliet. Hvis sekken er blitt formet av andre lojaliteter enn Guds ord, sprekker den, eller den forsøker å holde evangeliet inne på måter som ødelegger begge deler.

Bønn, frelseshistorier og Guds rike

Det vi lengter etter, er ikke først og fremst at DNK skal tape en debatt. Vi lengter etter at mennesker skal møte Jesus. Vi lengter etter frelseshistorier, omvendelse, forvandling, bønn, tilbedelse, frimodig vitnesbyrd, fellesskap som bygges opp, og mennesker som legges til menigheter der de kan bli disipler.

Derfor må kritikken av DNK aldri få bli et eget sluttpunkt. Den må drive oss tilbake til evangeliet. Vi trenger å fortelle om Jesus, be for mennesker, forkynne korset, leve synlig kristne liv, og bygge fellesskap som faktisk viser hva kirke er. Vi må ikke bli så opptatt av en struktur at vi glemmer Guds rike.

Hvis DNK som institusjon skulle falle, betyr ikke det at evangeliet mister sin vei inn i Norge. Kristne bor i nabolag, arbeider på arbeidsplasser, handler på butikker, sitter ved kjøkkenbord og møter mennesker ansikt til ansikt. Guds rike er ikke avhengig av én norsk folkekirkelig modell. Det er avhengig av at Guds folk bærer evangeliet.

Hva står igjen

Det som står igjen, er at håpet for Den norske kirke bare kan være evangeliet. Ikke tradisjonen. Ikke organisasjonen. Ikke kontaktflaten. Ikke de gode menneskene som fortsatt kjemper innenfra. Alt dette kan ha verdi, men ingen av delene kan frelse.

Hvis evangeliet igjen forkynnes klart, med synd, nåde, kors, oppstandelse, omvendelse, tro og Jesus som Herre, finnes det håp. Hvis evangeliet erstattes av religiøs bekreftelse, kulturelt medlemskap og en kirke som ikke våger å si hvem Jesus er og hva han kaller mennesker til, finnes det ikke håp i bibelsk forstand. Da er den mest kjærlige tingen vi kan gjøre, å si det tydelig.