Ep.36 - Totalitære regnbuefarger

Kort oppsummering

Regnbueflagget og Pride-symbolikken i offentligheten handler ikke bare om farger, inkludering og kjærlighet. Når ett ideologisk symbol plasseres på gangfelt, flaggstenger, skoler, stadioner, bedrifter og offentlige institusjoner, og det samtidig blir sosialt umulig å si nei, ser vi totalitære tendenser.

Vi mener ikke at Pride-flagget innholdsmessig er det samme som nazisme eller kommunisme. Poenget er mekanismen: et altomfattende symbol som skal prege rommet, forme folkets tanker og kreve aktiv omfavnelse. Kristne skal ikke svare med hærverk eller aggresjon, men vi må nekte å si det vi mener er løgn, og vi må stille rolige spørsmål ved ordene mangfold, inkludering og kjærlighet.

Fra regnbuegangfelt til ideologisk signal

Samtalen åpner lett og uformelt, med litt intern humor om hvordan vi egentlig skal starte podkasten. Derfra går vi til Lagunen og Bergen, der regnbuegangfelt dukker opp i byrommet. Det begynner nesten banalt: Hva betyr det å gå på regnbuen? Er det bare maling, eller ligger det en ubevisst form for verditilslutning i at symbolet skal integreres i bevegelsene våre gjennom byen?

Bergen har allerede markert seg med Kim Frieles plass, regnbuebenker, regnbuegangfelt og en vilje til å farge offentlige rom. Saken som utløser samtalen, er at et regnbuegangfelt er blitt tilgriset med grå maling. Reaksjonene i lokalavisen er sterke: politikere er rystet, opprørte og fortvilte, og det vurderes anmeldelse.

Vi mener ikke hærverk er greit. Det er ikke en kristen reaksjon å helle maling på gangfelt. Men vi legger merke til glidningen i språket: Er dette pøbelstreker, eller et angrep på det regnbueflagget står for? Dermed blir maling på asfalt ikke bare hærverk, men en mulig krenkelse av et nesten hellig symbol.

Ordene som gjør uenighet umulig

Avissaken bruker ordene mangfold, åpenhet, inkludering og kjærlighet. Problemet med disse ordene er at de virker uimotsigelige. Hvem vil være mot mangfold? Hvem vil være mot kjærlighet? Slik fungerer ordene som våpen: Vi gjør det vanskelig å være uenig uten å fremstå som ond.

Vi spør derfor hva mangfold faktisk betyr. I denne sammenhengen betyr det ikke meningsmangfold. Det betyr seksuelt mangfold: ulike kjønnsidentiteter, seksuelle orienteringer og familiestrukturer. En bibeltro kristen eller en konservativ muslim som går over et regnbuegangfelt, opplever ikke nødvendigvis at egne overbevisninger inkluderes. Tvert imot kan det oppleves som en markering av at nettopp disse meningene ikke har plass.

Dermed blir språket avslørende. Det sies at byen er for alle, men det gjelder bare alle som aksepterer de verdiene symbolet representerer. De som er uenige, inkluderes ikke som reelle samtalepartnere. De blir problemet.

Byens verdier er ikke nøytrale

Når byråden sier at byen vil vise sine verdier også i bydelene, blir det tydelig at regnbuegangfeltene ikke er nøytrale. De er en offentlig demonstrasjon av bestemte verdier som hele byen forventes å stille seg bak. Det handler ikke bare om at noen private aktører vil markere en sak. Det er byen, kommunen og offentlige myndigheter som symbolsk sier: Dette er oss.

Vi reagerer også på presset mot fylket for å få regnbuegangfelt på fylkesveier. Det forventes at fylket skal være med på å fremme mangfoldet. Igjen blir det tydelig at saken ikke bare handler om trafikk, asfalt eller estetikk. Den handler om at alle forvaltningsnivåer skal stille seg bak det samme ideologiske symbolet.

Det er her vi begynner å bruke ordet totalitært, ikke som en løs fornærmelse, men som beskrivelse av en mekanisme: Staten og det offentlige rommet brukes til å forme hva folk skal tenke og feire.

Fra toleranse til total omfavnelse

Vi skiller mellom toleranse, aksept og omfavnelse. Toleranse betyr i klassisk forstand å tåle noe man er uenig i. Man kunne stoppet det, men lar det være. Aksept går et skritt videre. Men i Pride-saken er ikke toleranse nok, og ofte er heller ikke stilltiende aksept nok.

Det som kreves, er aktiv omfavnelse. Man skal flagge, feire, gå med, bruke symbolene, gjenta ordene og vise offentlig støtte. Det er ikke nok å si: Jeg vil ikke hindre deg. Man må også si: Jeg hyller dette. Og man må i praksis støtte hele pakken, ikke bare den delen som handler om at mennesker ikke skal trakasseres.

Dette er totalitært i tendens fordi det ikke lar mennesker stille seg ved siden av. Den som ikke omfavner, blir tolket som fiende.

Hvorfor totalitære paralleller er relevante

Vi presiserer at sammenligningen med totalitære samfunn ikke handler om at Pride-flagget står for samme innhold som hakekors eller kommunistiske symboler. Det handler om den massive symbolbruken. Totalitære regimer fyller rommet med sine symboler for å forme befolkningens lojalitet og virkelighetsforståelse.

Når regnbueflagget dukker opp overalt, på en måte som ikke tåler motstand, ser vi en lignende sosial mekanisme. Budskapet er: Dette er det gode. Dette er oss. Hvis du ikke er med, står du imot menneskeverd, kjærlighet og mangfold.

Vi erkjenner også at kristendommen historisk har hatt en sterk symbolsk plass i Europa. Korset preget offentlige rom, og det fantes et kraftig press mot dem som ikke var kristne. Men etter en periode med et mer liberalt rom for ulike overbevisninger, ser vi nå et nytt symbol fylle vakuumet med enorm kraft.

Flaggloven og det felles rommet

Den norske flaggloven blir et godt eksempel. Offentlige flaggstenger har tradisjonelt vært forbeholdt det norske flagget og noen få andre samlende symboler. Tanken er klok: Det offentlige skal ikke sende alle mulige ideologiske signaler. Det norske flagget samler som nasjonalt symbol.

Når regnbueflagget henges opp på de samme stedene, brytes dette prinsippet. Enda mer alvorlig er det at det blir uakseptabelt å si nei. Den som ikke vil heise regnbueflagget, stemples raskt som homofob, transfob eller rasist. Da er vi i ferd med å bevege oss bort fra et liberalt demokrati der man kan være uenig om symboler, og inn i en kultur der enkelte symboler ikke kan avvises.

Vi knytter dette til nasjonsbygging. Samfunn samles alltid rundt symboler og fortellinger. Det norske flagget har vært et slikt symbol. Nå forsøkes regnbueflagget gjort til et nytt samlende symbol, men det samler bare hvis alle tvinges til å late som vi deler verdiene.

Tankeeksperimentet med et kristent symbol

For å vise dobbeltstandarden bruker vi et tankeeksperiment. Hva om man byttet ut regnbueflagget med et kristent symbol, for eksempel et hjerte med et kors? Hva om dette ble satt på cornerflagg, kapteinsbind, reklameskilt på stadion, rådhusflaggstenger, skolegårder og gangfelt? Hva om begrunnelsen var: Jesus elsker alle, han døde for verden, og alle kan komme til ham?

Det hadde aldri blitt akseptert. Det ville blitt kalt forkynnelse. Man ville sagt at offentlige bygg, skoler og idrettsarenaer ikke kan brukes til religiøs påvirkning. Men regnbueflagget, med sitt menneskesyn, sin seksualmoral og sin identitetsforståelse, får forkynne fritt fordi det pakkes inn som nøytrale verdier.

Dermed er spørsmålet ikke om det finnes forkynnelse i offentligheten. Spørsmålet er hvilken forkynnelse som får late som den ikke er forkynnelse.

Demokratisk forankring og statsaktivisme

Vi tviler på at hele Pride-pakken har den massive folkelige støtten symbolbruken later som. Homosaken isolert har trolig bred støtte i befolkningen, men Pride-flagget står for langt mer: transsaken, intersex, panseksualitet, flytende kjønn, nye identiteter, nye familieformer og en hel ideologisk forståelse av mennesket.

Når et symbol skal få en så dominerende plass i det offentlige, burde det være svært bredt forankret. Hvis nesten alle virkelig sto bak hele budskapet, ville det ikke være nødvendig å pushe det så hardt. Aggressiviteten i promoteringen tyder på at samtykket ikke er så dypt som man later som.

Vi kaller dette statsaktivisme. En kulturell revolusjon har skjedd gjennom institusjoner, skole, media, politikk og byråkrati. Den er ikke blodig, men den er systematisk. Og fordi befolkningen ennå ikke fullt ut er med, må trykket fortsette gjennom flagg, gangfelt, skoler og kampanjer.

Kristen motstand uten hærverk

Hva skal kristne gjøre? Ikke helle maling på gangfelt. Ikke drive hærverk. Ikke svare med lovbrudd. Vi skal ære myndighetene og opptre rett.

Men vi skal nekte å si det vi mener er løgn. Det er en lærdom fra kristen motstand i totalitære samfunn. Man trenger ikke alltid gå offensivt ut med alt man mener, men man kan ikke tale løgn. Derfor kan kristne ikke aktivt omfavne hele Pride-budskapet, ikke bekrefte at man kan velge sitt kjønn, og ikke late som flagget bare handler om kjærlighet.

Det minste vi kan gjøre, er å stille oss litt på siden. Det kan gjøre oss til outliers, og vi kan bli kalt stygge ting. Men kristne må tåle å ikke bøye seg.

Ikke bøye seg for avgudsalteret

Alf Kåre forteller at han skrev at han aldri vil bøye seg for Pride-flagget. Han sammenligner følelsen med historien om Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, der alle forventes å bøye seg for kongens bilde. De tre gjør ikke nødvendigvis en stor politisk aksjon. De bare nekter å bøye seg. Det er nok til at de blir fiender.

Slik kan juni oppleves for kristne. Bare det å ikke delta blir problematisk. Bare det å stå oppreist når alle andre bøyer seg, blir en provokasjon. Pride-symbolet kan derfor kjennes som et avgudsalter, ikke fordi mennesker ikke skal behandles med verdighet, men fordi symbolet krever en lojalitet kristne ikke kan gi.

Vi kobler dette også til Paulus i Aten, som blir opprørt i sin ånd når han ser byen full av avgudsbilder. Når skoler, bedrifter, offentlige institusjoner og byrom fylles av regnbuesymboler, kan kristne kjenne noe av den samme åndelige uroen.

Snapchat-AI og ideologisk påvirkning

Mot slutten tester vi Snapchats nye kunstige intelligens, fordi mange unge bruker den. Vi spør hva en kvinne er, og får et bedre svar enn fryktet: en voksen person av det kvinnelige kjønn. Men når vi spør om man kan velge kjønn, kommer svaret inn på at noen endrer kjønnsidentitet, bruker hormoner eller kirurgi, og at det er viktig å anerkjenne kjønnsidentiteten deres.

Det viser at påvirkningen ikke bare skjer gjennom lærere og lærebøker. Den skjer også gjennom digitale verktøy barna bruker. Derfor oppfordrer vi foreldre til å stille spørsmål til teknologien selv: Hva svarer den på kjønn, mangfold, familie og identitet? Hva legger den inn i barnas språk og tenkning?

Hva står igjen

Det viktigste er at regnbueflagget ikke er et nøytralt symbol. Det bærer en virkelighetsforståelse. Når det krever offentlig omfavnelse og ikke tåler saklig avvisning, ser vi totalitære tendenser.

Kristne skal ikke svare med hærverk eller hat. Vi skal svare med sannhet, ro og utholdenhet. Vi skal stille spørsmål ved ordene som brukes, nekte å tale løgn, og være villige til å stå oppreist når kulturen forventer at vi bøyer oss.