Ep.51 - Hva er problemet med Barbie-filmen?

Kort oppsummering

Vi går inn i Barbie-filmen fordi den ikke bare er rosa, morsom og nostalgisk, men en av årets mest ideologisk ladede populærkulturelle hendelser. Den ser ut som lett underholdning, men forkynner en radikalfeministisk virkelighetsforståelse om menn, kvinner, morsrollen, patriarkatet og frigjøring. Det er nettopp derfor den må tas alvorlig: Filmer former oss, ikke bare når de er tunge og seriøse, men når de får oss til å le.

Hovedproblemet er ikke at filmen har et budskap, eller at den tar opp likestilling. Problemet er at den gjør mannen til problemet, morsrollen til noe som må overvinnes, og patriarkatet til en nesten total forklaring på ondskap. Det kunne vært mulig å lage en feministisk film med humor, selvironi og en viss sannhet om urett. Barbie-filmen går lenger. Den serverer et koldtbord av ideologi i en form mange barn, ungdommer og voksne ikke er forberedt på.

En film som ble solgt som moro, men traff som ideologi

Vi hadde egentlig forventet noe mer uskyldig. Barbie er et kjent leketøy, en nostalgisk merkevare, et fargerikt univers. Det lå nær å tenke at filmen ville bli en slags live action-variant av lekeuniverset, litt som Lego-filmen: morsom, selvbevisst og kreativ. Reklamen ga ikke nødvendigvis inntrykk av en hardt ideologisk film.

Derfor ble mange overrasket over hvor politisk og ideologisk filmen faktisk er. Reaksjonene ble raskt sterke. Noen hyllet den for å "ta patriarkatet". Andre, særlig folk som ser kultur og kjønn mer slik vi gjør, opplevde filmen som ubehagelig. Vi valgte å se den nettopp fordi den ble så stor, og fordi ungdommer og familier kom til å møte den uansett.

Vi sier at strategien vår ikke nødvendigvis er å stenge alt ute. Når barna møter en slik film, kan det være klokere å se den sammen, sette seg inn i budskapet og snakke om det etterpå. Foreldre skal disippelgjøre barna sine, også i møte med film, humor, estetikk og populærkultur. Det gjelder særlig når filmen går rett inn i spørsmål om mann og kvinne, ekteskap, familie og Guds design.

Barbie som feministisk symbol

Barbie har alltid vært omstridt. Feminister og kristne har på ulike måter kritisert dukken for kroppsideal, kommersialisering og påvirkning av små jenter. Samtidig har Barbie også hatt en liberalfeministisk fortelling rundt seg: Barbie kan bli alt. Hun kan være pilot, lege, president og alt mulig annet. Hun viser jenter at de ikke bare trenger å se seg selv i én rolle.

Filmen griper inn i denne historien. Den vil ikke bare være en film om Barbie som leketøy, men en fortelling om Barbie som frigjøringssymbol. I åpningsscenen parodieres 2001: A Space Odyssey. Små jenter leker med babydukker og øver seg på morsrollen. Så kommer Barbie som en monolitt inn i verden, og alt forandres. Jentene knuser babydukkene. Fortellerstemmen gjør det klart at Barbie frigjorde jenter fra en sosialt konstruert morsrolle og åpnet for at de kunne bli noe mer.

Her ligger et av de mest problematiske premissene. Filmen fremstiller morsrollen som en begrensende konstruksjon snarere enn en god, naturlig og skapergitt del av kvinneligheten. Selvfølgelig er ikke alle kvinner mødre, og en kvinne er fullt ut kvinne uten å ha barn. Men å gjøre opprør mot morsrollen som sådan, eller fremstille den som noe kvinner må frigjøres fra, blir dypt anti-kvinnelig. Hvis kvinner i sentrum defineres mot mor, og menn defineres som problemet, oppløses selve menneskelig fellesskap.

Barbie-land og Ken som ingenting

I Barbie-land har kvinnene alle roller, posisjoner og institusjoner. De er presidenter, dommere, nobelprisvinnere, arbeidere, ledere og symboler på alt som teller. Ken finnes nesten bare som en figur som vil bli sett av Barbie. Hans identitet er avhengig av hennes oppmerksomhet. Reklamesetningen "She's everything. He's just Ken" oppsummerer det.

Vi kan forstå at filmen bruker dette som et speilbilde: Slik kvinner ofte har blitt redusert i mannsdominerte fortellinger, reduseres Ken i Barbie-land. Som satire kunne det fungert. Det kunne vært en måte å få menn til å kjenne litt på hvordan kvinner har opplevd marginalisering. Problemet er at filmen ikke stopper der, og den klarer ikke å løfte blikket til et sant budskap om gjensidighet.

Ken blir ikke bare marginalisert. Han blir patetisk, dum, lettlurt, primitiv og latterlig. Gjennom hele filmen krydres fortellingen med små stikk mot menn, men i en atmosfære der det ikke bare oppleves som uskyldige vitser. Hvis samme grep var brukt mot kvinner, ville mange umiddelbart kalt det mobbing eller hat. Når det rettes mot menn, behandles det som frigjørende humor.

Patriarkatet som oppvåkning og klassebevissthet

Når Barbie og Ken kommer til den virkelige verden, oppdager Ken patriarkatet. Han får for første gang en følelse av verdi, makt og betydning. Han tar dette med tilbake til Barbie-land og forsøker å innføre et Ken-styrt patriarkat. Dette spilles komisk, med hester, macho-symboler og tåpelige bøker, men under humoren ligger en tydelig ideologisk struktur.

Ken får en slags klassebevissthet. Han forstår seg selv som undertrykt. Han ser et system der menn kan få makt. Han vender tilbake og forsøker revolusjon. Dette er ikke bare lett satire. Det ligner en radikalfeministisk og marxistisk måte å fortelle verden på: Virkeligheten er et maktspill mellom undertrykte og undertrykkere, og patriarkatet er det systemet som forklarer ondskapen.

Filmen kunne ha brukt dette til å si at både menn og kvinner kan bli korrumpert av makt. Det ville vært et sant kristent poeng. I ethvert menneske ligger ego, synd, maktmisbruk og fristelsen til å løfte seg selv ved å trykke andre ned. Men filmen legger skylden mer spesifikt på mannen og patriarkatet. Når menn får makt, blir resultatet undertrykkelse. Det er et langt mørkere budskap.

Oppskriften på å lure menn

Når Barbiene skal vinne tilbake kontrollen, vekkes de ved å få se sin undertrykkelse. De spiller så på Kens og mennenes svakheter. Planen blir å lure dem gjennom stereotyper: gi dem følelsen av å være viktige, spille på behovet for bekreftelse, bruke deres forutsigbare mannlige mønstre mot dem og splitte dem.

Dette er en av delene der filmen går fra komedie til noe mer ubehagelig. Vi tåler vitser om menn. Vi kan le av mannlige stereotyper. Men her fungerer vitsene innenfor en fortelling som allerede har gjort menn til problemet. Da blir ikke humoren bare humor. Den blir en del av en svartmaling.

Vi sier at det finnes en mulig film som kunne vært laget her: en film om menn og kvinner som trenger hverandre, om makt som ødelegger begge kjønn, om likeverd og fellesskap, om hvordan både kvinner og menn kan realisere seg uten å dominere hverandre. Men Barbie-land lander ikke der. Den lander i at menn kanskje kan håpe på litt representasjon, omtrent slik kvinner har hatt i den virkelige verden. Det presenteres som et slags lite liberalistisk halmstrå, men etter en film full av mannehat blir det for svakt.

Radikalfeminismen og mannen som problem

Vi skiller mellom ulike former for feminisme. Liberalfeminismen vil gjerne gi kvinner muligheter, rettigheter og frihet til å delta. Den kan vi forstå på flere punkter, selv om vi ikke deler hele grunnlaget. Radikalfeminismen går dypere inn i en konfliktfortelling der patriarkatet og mannen blir hovedproblemet.

Barbie-filmen henter mye fra liberal feminisme, særlig "du kan bli hva du vil"-budskapet. Men den tar også inn overraskende mye radikalfeminisme. Der ligger det vi reagerer sterkest på. Når mannen og patriarkatet glir sammen, blir det ikke lenger bare et oppgjør med urettferdige strukturer. Det blir et oppgjør med menn som sådan.

Vi sier hardt at radikalfeministisk tankegods, trukket helt ut, blir dypt farlig. Hvis halvparten av menneskeheten fremstilles som problemet, som en slags undertrykkerklasse som må avsløres og begrenses, får vi et menneskesyn som kan sammenlignes med andre avhumaniserende ideologier. Det betyr ikke at filmen er nazisme. Det betyr at mekanismen der en hel gruppe mennesker mistenkeliggjøres som problem, er moralsk farlig.

Morsrollen som nedverdiget

En annen hovedreaksjon handler om morsrollen. Åpningsscenen er ikke en bagatell. Den setter premisset for hele filmen: Babydukken og mor-leken representerer en gammel, begrensende kjønnsrolle; Barbie representerer frigjøring. Senere kommer filmen også innom Barbie-varianter som ikke slo gjennom, og den har en tydelig uro rundt kvinnen som mor.

Vi sier at feminismen ofte kan være formet av en liten gruppe kvinner som personlig ikke ønsker morsrollen, og som så tolker kvinner som ønsker mer klassiske roller, som undertrykte. Det er en alvorlig feil. Kvinner er forskjellige. Noen ønsker karriere på måter som ligner menn mer. Andre ønsker først og fremst familie, barn og hjem. Det ene gjør ikke det andre mindre kvinnelig.

Men hvis en ideologi blir anti-mor, blir den til slutt anti-kvinnelig. Kvinnen er ikke bare mor, men kvinnens kropp og kall kan ikke forstås løsrevet fra muligheten til å bære frem liv. Når filmen behandler morsrollen som et fengsel, sier den noe usant om kvinnen.

Mattel, kapitalismen og ideologisk hvitvasking

Vi snakker også om Mattel og filmens kommersielle side. Barbie er et gigantisk produkt. Filmen skal selge dukker, merkevare, nostalgi og kinobilletter. Samtidig fremstiller Mattel seg selv med selvironi som et mannsdominert, patriarkalsk selskap. Det blir en merkelig mekanisme: Selskapet kapitaliserer på kritikken av seg selv.

Radikale feminister kan derfor kritisere filmen fra en annen kant: Dette er bare patriarkatet og kapitalismen som selger feminisme tilbake til kvinner. Vi ser poenget. Store selskaper vil tjene penger, men i vår tid må de også kjøpe seg moralsk legitimitet gjennom riktige budskap. Barbie-filmen prøver å være kommersiell, feministisk, selvironisk og ideologisk ren på én gang.

Det gjør filmen interessant som samtidsfenomen. Den viser hvordan markedet kan bruke ideologi, og hvordan ideologi kan bruke markedet. Budskapet er ikke mindre sterkt fordi det kommer i en blank, dyr og morsom pakke.

Film forkynner

Mot slutten snakker vi bredere om filmens makt. Film, teater, spill og fortellinger former virkelighetsforståelsen vår. Det er derfor totalitære regimer raskt vil kontrollere kulturuttrykk. Det er derfor underholdning aldri bare er underholdning. Alle filmer har budskap, men noen forkynner kraftigere enn andre.

Barbie-filmen forkynner overraskende kraftig. Den er ikke bare representasjon eller små woke-markører. Selve kjernen er ideologi: mann, kvinne, makt, undertrykkelse, patriarkat og frigjøring. Det er derfor vi reagerer sterkere på den enn på mange andre filmer der man bare merker tidens ideologiske pynt.

Samtidig sier vi at kristne ikke trenger å få panikk hver gang en film har et budskap. Vi må heller lære å lese budskapet, snakke med barna våre og bruke kulturprodukter som anledning til disippelskap. Problemet er ikke at Barbie vil noe. Problemet er hva den vil.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at Barbie-filmen avslører hvor normalisert en hard feministisk fortelling om menn og kvinner er blitt. En film kan snakke svært nedsettende om menn, gjøre morsrollen til noe frigjøringen må bort fra, og likevel bli feiret som klok, morsom og progressiv.

Vi mener kristne må svare med en bedre historie. Menn og kvinner er begge skapt i Guds bilde. Begge er syndere. Begge kan misbruke makt. Begge trenger frelse. Mor og far, mann og kvinne, kropp og kall, frihet og ansvar hører sammen i Guds gode skaperordning. Den historien er langt mer menneskelig enn en fortelling der halvparten av menneskeheten blir problemet.