Ep. 185 - Barns "seksualitet" og opprøret mot grensene

Kort oppsummering

Denne episoden er et første dypdykk i Thore Langfeldts tenkning om barns seksualitet og hvordan den ser ut til å ha preget norske fagmiljøer, barnehager og offentlige systemer. Utgangspunktet er debatten om seksuelle leker i barnehager og koblingen til Bufdir, men samtalen blir raskt større: Hva skjer når barns seksualitet forstås som noe som primært må bekreftes, mens grenser, skam og voksnes ubehag blir definert som hovedproblemet?

Vi leser Langfeldt som uttrykk for et større opprør mot grenser. Han representerer en sexologi der seksualiteten fremstilles som naturlig, god og positiv helt fra fosterstadiet, og der barns seksuelle uttrykk må møtes med aksept for at barnet ikke skal skades. Mot dette setter vi en kristen forståelse: Seksualiteten er en god gave, men nettopp derfor må den rammes inn. Grensene er ikke seksualitetens fiender. De er vernet rundt noe hellig, kraftfullt og sårbart.

Fra barnehagedebatt til et større kaninhull

Episoden springer ut av en tidligere samtale med Truls Olufsen-Mehus og den offentlige debatten om såkalte pulerom eller seksuelle leker i barnehager. Det som først kan høres ut som en absurd enkeltsak, viser seg raskt å peke mot en dypere faglig og ideologisk arv.

Når vi begynner å undersøke Thore Langfeldt, oppdager vi at han ikke er en marginal skikkelse. Han er en av Norges mest sentrale sexologer, psykolog, klinisk sexolog, grunnlegger av Institutt for klinisk sexologi og terapi og initiativtaker til Norsk Forening for Klinisk Sexologi. Han er også hedret med St. Olavs Orden. Dette er ikke en tilfeldig provokatør i utkanten. Dette er en premissleverandør.

Derfor blir spørsmålet ubehagelig: Hvor mye av dagens norske systemtenkning om barn, seksualitet, skam, grenser og "seksuell helse" har røtter i et perspektiv folk flest aldri har lest eller forstått? Vi opplever at vi står ved inngangen til et kaninhull, ikke ved slutten av en ferdig analyse.

En første skumming, ikke siste ord

Vi understreker flere ganger at dette er en første gjennomgang. Vi sitter ikke med en ferdig akademisk analyse av hele Langfeldts forfatterskap. Vi skummer, leser, reagerer, kobler og forsøker å forstå hva slags grunnsyn som ligger under boken Barns seksualitet.

Likevel er førsteinntrykket sterkt. Bare innholdsfortegnelsen sier mye: orgasme hos barn, seksualitet før skolealder, seksuelle leker, seksuelle subkulturer hos barn og avvikende seksuelle uttrykksformer. Det er ikke vanskelig å forstå at dette vekker uro når det kobles til barnehager, offentlige retningslinjer og voksenopplæring.

Samtalen får derfor preg av både oppdagelse og alarm. Vi leser ikke en historisk kuriositet. Vi leser tanker som ser ut til å ha fått praktiske konsekvenser i systemet.

Barn som seksuelle individer

Langfeldts grunnpremiss, slik vi leser ham, er at barn har seksualitet fra svært tidlig alder, og at denne seksualiteten i utgangspunktet må forstås positivt. Han kontrasterer sin egen sexologiske frigjøringstenkning med eldre tiders seksualfiendtlighet, særlig det han forbinder med victoriansk skam og undertrykkelse.

Problemet er ikke bare at han beskriver at barn kan ha kroppslige reaksjoner eller seksuelle uttrykk. Det store spranget skjer når det deskriptive blir normativt. Bare fordi noe forekommer, betyr ikke det at det er godt, sunt, modent eller noe voksne bør bekrefte.

Dette skillet er helt avgjørende. Barn kan gjøre mye som voksne ikke skal bekrefte som godt. Barn kan ha impulser som må veiledes, ikke valideres. Barn kan oppdage kroppen sin uten at voksne dermed skal lese det gjennom en voksen seksualitetsramme og gjøre bekreftelse til hovedoppgaven.

Skam som den store fienden

Et hovedmønster hos Langfeldt er at skam fremstår som den store fienden. Dersom voksne reagerer avvisende, urolig eller korrigerende på barns seksuelle uttrykk, kan barnet knytte dette til egen seksualitet og senere få problemer. Dermed blir normalisering, støtte og positivitet løsningen.

Vi reagerer sterkt på dette premisset. For hvis enhver grense eller avvisning kan tolkes som skadelig skamproduksjon, blir voksne presset til å møte situasjoner de instinktivt opplever som upassende, med en kunstig positivitet. Da blir det ikke lenger naturlig å si: "Dette gjør vi ikke her", "nå stopper vi", eller "dette hører privatlivet til".

Det betyr ikke at kristne ønsker å fylle barn med skam over kroppen. Tvert imot. Men det er en falsk motsetning å stille kroppsglede opp mot grenser. Et barn kan lære at kroppen er god, samtidig som kroppen er privat. Et barn kan lære at seksualiteten er en gave, samtidig som seksualiteten ikke skal lekes med i barnehagen.

Barnehagen som ideologisk frontlinje

Eksemplene fra barnehagefeltet viser hvor konkrete konsekvensene blir. Et barn sitter på fanget til en voksen og tar seg på kjønnsorganene. Den voksne setter barnet ned. I en vanlig moralsk og intuitiv ramme virker dette som en naturlig grense. I Langfeldts ramme kan det fremstilles som en avvisning som skaper skam.

Det er her teorien blir praksis. Hvis voksenreaksjonen i seg selv defineres som problemet, må barnehageansatte omskoleres til å tåle, bekrefte og normalisere mer. Det som før ville vært grensesetting, blir omtolket til seksualundertrykkelse.

Vi mener dette forklarer hvordan man kan ende opp med råd og praksiser der seksuelle leker mellom barn ikke bare tåles, men møtes med en form for pedagogisk positivitet. Barnehagen blir da ikke bare et sted for omsorg og lek, men en frontlinje for en sexologisk ideologi de fleste foreldre aldri har samtykket til.

Overgrepshysteri og mistanke mot grenser

Langfeldts bruk av begreper som overgrepshysteri blir et annet viktig punkt. Slik vi leser ham, mener han at voksne er blitt så redde for overgrep eller mistanker om overgrep at de møter barns seksualitet med nervøsitet og avstand. Denne nervøsiteten blir i hans perspektiv skadelig.

Vi ser noe annet. Selvfølgelig kan frykt bli usunn. Men varsomhet rundt barn, kropp, nakenhet, seksualitet og voksnes rolle er ikke hysteri. Det er en nødvendig beskyttelse. At voksne kjenner ubehag når barn viser seksuelle uttrykk i voksenkontakt eller gruppelek, kan være en sunn moralsk refleks.

Når dette ubehaget gjøres til problemet, risikerer man å trene bort det som faktisk beskytter barn. Det er en farlig retning. Ikke alt som føles "naturlig" i et barns kropp, skal gjøres til et pedagogisk prosjekt for voksne.

Når seksualiteten ikke kan løpe løpsk

En av påstandene vi reagerer sterkest på, er ideen om at seksualiteten ikke kan løpe løpsk, og at vi ikke kan bli overseksualiserte. Det fremstår virkelighetsfjernt. Hele vår kultur viser det motsatte.

Pornografi, overgrep, avhengighet, voldelig seksualitet, kommersialisering av kropp, oppbrutte familier, seksuell forvirring og psykisk sårbarhet viser at seksualiteten kan bli destruktiv når den løsrives fra sannhet og grenser. Det vet mennesker intuitivt. Selv det sekulære samfunnet må til slutt innrømme at noen former for seksualitet skader.

Men dersom man har begynt med premisset om at seksualitet i seg selv er positiv og må frigjøres, blir det vanskelig å forklare hvor det destruktive kommer fra. Da må man legge nesten all vekt på samtykke, makt og skade etterpå, mens de dypere rammene blir borte.

Samtykke er ikke nok når barn er temaet

Moderne seksualmoral forsøker ofte å holde fast ved én hovedgrense: samtykke. Men i møte med barn blir dette dramatisk utilstrekkelig. Barn mangler modenhet, oversikt, språk og makt. De kan delta i noe uten å forstå det. De kan imitere. De kan presses. De kan seksualiseres før de vet hva som skjer.

Derfor er det så farlig å rive ned de gamle grensene før man har et solid fundament for nye. Hvis man først sier at barns seksualitet i utgangspunktet skal bekreftes, at grenser skaper skam, og at voksne må overvinne sin motstand, hva står igjen som vern?

Vi peker også på kritikk mot Langfeldt knyttet til hans deltakelse i en pedofil arbeidsgruppe på 1970-tallet. Poenget er ikke å redusere hele analysen til skyld ved assosiasjon, men å si at når et prosjekt handler om å rive ned grenser rundt barns seksualitet, må slike koblinger tas på alvor. Man kan ikke først fjerne gjerdet og fundamentet, og deretter late som det er enkelt å sette opp et lite nytt gjerde akkurat der man selv ønsker.

Ideologi inn i systemet

En av de mest alvorlige sidene ved saken er at slike premisser kan sive inn i systemet uten offentlig forståelse. Foreldre møter kanskje et råd fra en barnehage, et dokument fra Bufdir, et kursopplegg eller en formulering om seksuell helse, uten å vite hvilken antropologi og seksualmoral som ligger bak.

Dette er et demokratisk problem. Hvis politikere, foreldre og vanlige borgere ikke forstår hva slags ideer som implementeres, får vi en teknokratisk ideologisering av barndommen. De som kan fagspråket, setter retningen. Resten får høre at de er kunnskapsløse, moralistiske eller preget av skam.

Vi ser det samme mønsteret i flere kulturkrigssaker. Ideologi kommer inn gjennom veiledere, fagmiljøer, direktorater, opplæringsmateriell og språk. Når vanlige mennesker til slutt oppdager konsekvensene, får de høre at alt allerede er faglig avklart.

Biologi er ikke moral

Et gjennomgående poeng er at biologisk mulighet ikke er moralsk legitimitet. Kroppen kan gjøre mye. Mennesker kan kjenne impulser tidlig. Men det betyr ikke at alt kroppen kan, er godt å uttrykke.

Dette gjelder barn. Det gjelder ungdom. Det gjelder voksne. Seksualiteten er ikke moralsk nøytral bare fordi den er kroppslig. Den må forstås i lys av hva mennesket er skapt til, hva synden har gjort med oss, og hvilke rammer Gud har gitt for at det gode ikke skal bli ødeleggende.

Derfor blir den kristne responsen ikke å fornekte kroppen, men å tolke kroppen sant. Seksualitetens kraft peker mot pakt, fruktbarhet, enhet og selvhengivende kjærlighet. Løsrevet fra dette blir den ikke fri. Den blir farlig.

Grenser som kjærlighet

Mot slutten samles episoden rundt et positivt prinsipp: Alt som er verdifullt, beskytter vi. Vi setter ikke grenser fordi noe er skittent. Vi setter grenser fordi noe er viktig.

Bildet av ild i peisen er treffende. Ilden er god når den er rammet inn. Den varmer, lyser og gir liv. Men uten ramme brenner den ned huset. Slik er seksualiteten også. Den er ikke ond. Den er sterk. Nettopp derfor trenger den grenser.

Dette er den store forskjellen mellom kristen seksualforståelse og frigjøringssexologien vi kritiserer. For oss er ikke grensen en fiende av gaven. Grensen er en del av gaven. Barn trenger ikke voksne som gjør dem til seksuelle prosjekter. De trenger voksne som verner kropp, uskyld, modenhet og Guds gode ordning.

Hva står igjen

Det som står igjen, er en dyp uro over hvordan en bestemt sexologisk tenkning kan ha flyttet inn i norske systemer uten at folk flest har forstått det. Thore Langfeldt blir i denne episoden ikke bare en forfatter vi reagerer på, men et vindu inn i et større prosjekt der barns seksualitet normaliseres, grenser mistenkeliggjøres og skam gjøres til hovedfienden.

Mot dette må vi si at barn ikke blir friere av å seksualiseres tidligere. De blir tryggere av å beskyttes. Seksualiteten er en gave fra Gud, men en gave som hører hjemme i rammer. Når grensene fremstilles som problemet, er det ikke barna som frigjøres. Det er de voksne og systemene som fristilles fra å beskytte dem.