Ep.54 - Øyvind Benestad || Fem grunnleggende normer vi sier JA til og behovet for kunnskap og fellesskap

Kort oppsummering

Vi har med Øyvind Benestad, mannen bak MorFarBarn og en av de mest utholdende stemmene i Norge for ekteskap, familie, barn og bibelsk seksualetikk. Samtalen handler ikke først og fremst om hva vi sier nei til, men om hva vi sier ja til: ekteskapsnormen, tokjønnsnormen, mor-far-barn-normen, parnormen og barnenormen. Disse fem normene ligger helt i starten av Bibelen og frontkolliderer med mye av den skeive ideologien.

Hovedpoenget er at kristne trenger sannhet, kunnskap og fellesskap. Vi skal stå fast, men ikke med ubibelske metoder. Vi skal vitne om hva vi tror, hvorfor vi tror det, og hvem Jesus er. Samtidig må vi skaffe oss kunnskap om kjønnsideologi, seksualisering av barn, skole og barnehage, og vi må stå sammen som foreldre, menigheter og lokale fellesskap.

Øyvind Benestad og et liv i ressursbygging

Vi begynner med Øyvind Benestads lange historie. Han har vært knyttet til Laget, studentarbeid, Portugal, mormonerkritikk, bibelressurser og etter hvert MorFarBarn. BibelMix nevnes som et enkelt, brettbart bibelverktøy han laget fordi han ønsket å fremme bibelbruk og bibelglede. Det er typisk for Benestads arbeid: lage noe enkelt, tilgjengelig, reproduserbart og nyttig for vanlige kristne.

Han forteller også om tiden i Portugal, der mormonene var svært aktive. Som en slags vaksine laget han en brosjyre om mormonisme som ble delt i 100 000 eksemplarer til evangeliske kirker. Dette gir et bilde av en arbeidsform: når en utfordring kommer, lager han kunnskap, verktøy og materiale som kan spres.

Denne ressursorienteringen fortsetter inn i MorFarBarn. Benestad har ikke bare stått i debatter. Han har laget dokumenter, erklæringer, hefter, kurs og støtteark som kristne kan bruke når de skal forstå og forklare hva vi tror.

MorFarBarn og kampen om ekteskapet

MorFarBarn startet i 2005 som en aksjonsgruppe i forkant av partilandsmøter der kjønnsnøytral ekteskapslov var på vei opp. Benestad beskriver hvordan kampen fortsatte gjennom 2008, valget i 2009 og senere Den norske kirke. Han peker på hvordan endringer i kirkevalg og kirkelig prosess bidro til at en likekjønnet teologi og liturgi til slutt ble innført i Den norske kirke i 2016-2017.

Vi knytter dette til egne minner. Vi husker Benestad fra møter før ekteskapsloven, der han advarte mot utviklingen. På den tiden forstod vi kanskje ikke fullt ut hvor presist han traff. I ettertid ser vi at det som ble sagt om ekteskap, kjønn og familie ikke bare handlet om én lovendring, men om en dypere virkelighetsforståelse som ville få konsekvenser langt utover vigselsliturgi.

MorFarBarns arbeid har hele tiden handlet om å gi kristne språk, argumenter og felles dokumenter. Ekteskapserklæringen, laget sammen med 35 kirkesamfunn og organisasjoner, blir et konkret eksempel. Den beskriver hva kristne tror om seksualitet, ekteskap og likekjønnede forhold, og den har blitt brukt som verdidokument i menigheter og lederfellesskap.

Sannheten skal gjøre oss fri

Benestad forteller at han ble tydelig kristen i forbindelse med Jesusvekkelsen i 1970. Det som preget ham, var sannhet. Jesus sier i Johannes 8 at sannheten skal gjøre oss fri, og dette ble retningsgivende: Troen angår hele livet. Den er ikke noe man gjør på søndag og legger bort resten av uka.

Dette blir en rød tråd i samtalen. Vi skal være lydige mot sannheten, tro mot sannheten i kjærlighet, både for oss selv og andre. Det er et dårlig alternativ å ikke stå for det man faktisk tror, særlig når det gjelder så grunnleggende spørsmål som ekteskap, kjønn, barn og seksualitet.

Vi understreker at vi ikke bare må si nei. Vi må få lov til å si ja til det vi tror er sant, godt, livgivende og samfunnsbyggende. Det er konsekvensene av disse ja-ene som gjør at vi havner i konflikt med tidsånden. Men utgangspunktet vårt er ikke avvisning. Det er bekjennelse.

De fem normene

Benestad oppsummerer fem normer som MorFarBarn og klassisk kristen tenkning sier ja til. Den første er ekteskapsnormen: Ekteskapet er kjønnspolariteten mellom mann og kvinne. Det er ikke bare en historisk ordning, men selve definisjonen på ekteskapet i skapelsen og i Jesu undervisning.

Den andre er tokjønnsnormen: Det finnes to kjønn. Det finnes mange opplevelser, identiteter, forvirringer og medisinske variasjoner, men kjønn er biologisk betinget helt ned på DNA-nivå fra unnfangelsen. At noe kan gå galt i fosterutvikling eller kroppslig utvikling, skaper ikke nye kjønn.

Den tredje er mor-far-barn-normen: Mor, far og felles barn er en unik relasjon. Det er der barn blir til, fødes og normalt vokser opp. Å redusere dette til bare én normalvariant blant andre gjør noe grunnleggende usant med barneperspektivet.

Den fjerde er parnormen: Ekteskap og seksualliv er for to personer. Dette er bekreftet av Jesus, apostlene og hele kirkens historie. Den femte er barnenormen: Barnet må være i sentrum. Voksnes ønsker, identitetsprosjekter eller rettighetskrav må ikke skyve barnets behov for mor, far, opphav, trygghet og biologisk forankring ut av bildet.

Alt ligger i Bibelens første kapitler

Vi blir slått av hvor grunnleggende disse normene er. De ligger på Bibelens første sider: Gud skaper mann og kvinne. Han skaper fruktbarhet. Han gir ekteskapet som enhet. Han sier at mann og kvinne skal bli ett. Han gir videreføringen av livet gjennom barn.

Det er underlig at vi i vår tid stadig må sitere de første sidene i Bibelen om igjen og om igjen. Sannheter som tidligere ble sett som nesten selvfølgelige, må nå forklares, forsvares og bekjennes på nytt. Men det viser også hvor dypt konflikten går. Dette handler ikke om en liten etisk detalj. Det handler om skapelsen.

Benestad sier at disse fem normene frontkolliderer med det Foreningen Fri og skeiv ideologi står for. Det er ikke fordi vi ønsker konflikt. Det er fordi virkelighetsforståelsene er uforenlige. Verden er ikke schizofren. Ikke alle sannheter kan være sanne samtidig. Hvis vi tror vårt syn passer bedre med virkeligheten, må vi få si det, samtidig som vi respekterer andres rett til å være helt uenige.

Toleranse forutsetter uenighet

Samtalen går inn i toleranse. I vår tid blir det ofte sagt at hvis du mener din sannhet er bedre enn min sannhet, er du intolerant. Men det er på trynet. Toleranse er bare nødvendig når vi er uenige. Det krever ingen toleranse å tåle mennesker som mener det samme som oss.

Kristne skal derfor forsvare andres rett til å være uenige, samtidig som vi selv må få lov til å hevde at noe er sant og noe annet er usant. Dette er ikke hat. Det er faktisk forutsetningen for et reelt pluralistisk samfunn.

Samtidig må metodene våre være kristne. Vi kan ikke kjempe for Bibelens sannheter med ubibelske metoder. Halvsannheter, baksnakking, demonisering og rå maktkamp er ikke Jesu vei. Vi kan bli opprørt over pubertetsblokkere, hormoner, kirurgi på friske kroppsdeler og barn som lærer at dette er positivt. Men vi er kalt til å vitne, ikke bare vinne diskusjoner.

Barn, seksualisering og kampen som kommer

Benestad er ikke bare opptatt av ekteskapsloven. Han peker særlig på barn. Han tror det kan komme pendelsvingninger i spørsmål om kjønn, kjønnsdysfori og behandling av barn. Jo mer konsekvensene blir synlige, desto flere kan våkne.

Samtidig peker han på en farlig utvikling rundt seksualisering av barn. Gjennom WHO, FN-systemet, store organisasjoner og fagmiljøer fremmes Comprehensive Sexuality Education, en omfattende seksualundervisning som kan gå helt ned i barnehagealder. Det argumenteres med at barn er seksuelle vesener, at voksne ikke må reagere negativt på barns seksuelle lek, og at barn trenger kunnskap om ulike identiteter, kjønn, legninger og familieformer.

Vi reagerer kraftig på dette. Det er stor forskjell på å lære barn trygt, aldersmessig og innenfor rammen av Guds gode ordning om kropp og seksualitet, og å gi seksualiteten en "naturlig plass" i barnehagen på ideologiens premisser. Når enhver grense omtales som undertrykkelse, åpnes en farlig vei. Barn trenger vern, ikke frigjøringsprosjekter fra voksne.

Sannheten gjør fri, ikke friheten sann

Et av de mest presise poengene i samtalen kommer via Stefan Gustavsson. Jesus sier at sannheten skal gjøre oss fri. Postmodernismen og Pride-bevegelsen har snudd dette på hodet: Friheten skal gjøre dere sanne. Først må du få grenseløs frihet til å være, gjøre, føle, uttrykke og definere deg selv. Da skal ditt sanne jeg komme frem.

Vi mener dette er en tragisk illusjon. Grenseløs frihet gjør ikke mennesket sant. Mennesket blir påvirket av samfunn, medier, ideologier, lyster, synd og andre mennesker langt mer enn vi tror. Hvis vi kutter båndet til Guds ord, blir vi ikke nøytrale. Vi blir formet av andre kilder.

Dette forklarer også mye av utglidningen i kristen-Norge og Den norske kirke. Der påvirkningen fra Bibelen blir svakere, blir påvirkningen fra kulturen sterkere. Derfor er svaret ikke bare mer debattteknikk. Svaret er bibelglede, bibellydighet og en dypere forankring i Jesus Kristus som den mest troverdige autoriteten.

Kunnskap og fellesskap

Når vi spør hva vanlige kristne kan gjøre, svarer Benestad med to nøkkelord: kunnskap og fellesskap. Først kunnskap. Foreldre og kristne ledere må vite nok til å kunne snakke med barn, barnebarn, lærere, rektorer og barnehagestyrere uten å bli tause etter to setninger. Vi må drive selvskolering.

Han nevner ressurser som morfarbarn.no, kurs, videoer, PowerPoint-materiell, støtteark og skeivteori.no, der Truls Olufsen-Mehus og Kristen Ressurssenter dokumenterer innhold i norske skolebøker. Slik kunnskap er strategisk når foreldre skal snakke med skoler og barnehager.

Det andre er fellesskap. Foreldre må stå sammen. Lokale grupper kan be for skolen, lærerne, rektor, elevene og medelevene. Foreldre og besteforeldre kan organisere seg, dele informasjon og støtte hverandre. Vi nevner også hvordan foreldre har langt større innflytelse i skole og barnehage enn mange tror. Barna er ikke statens barn. De er våre barn.

Johannes døperen og alvoret i samlivsspørsmål

Mot slutten løfter Benestad frem et bibelsk poeng som gir tyngde til hele samtalen. Johannes døperen ble drept på grunn av et samlivsspørsmål. Han konfronterte Herodes med at det ikke var rett å ha sin brors kone. Jesus kritiserer ikke Johannes etterpå og sier at han døde for en for liten detalj.

Det sier noe om alvoret i spørsmål om ekteskap, familie og samfunnets grunninstitusjoner. Mange kristne rundt om i verden lider og dør for andre sider ved troen, men dette betyr ikke at samlivsspørsmål er perifere. Når Bibelen knytter seksualitet, ekteskap, kropp og familie til skapelsen, er det grunnleggende.

Dermed blir konklusjonen ikke panikk, men mot: Ta inn kunnskap, organiser oss, vær modige, hold fast på Jesus og sannheten, og stå sammen.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at vi må lære å si ja med frimodighet. Ja til ekteskapet mellom mann og kvinne. Ja til to kjønn. Ja til mor, far og barn. Ja til ekteskapets tosomhet. Ja til barnets perspektiv. Ja til sannheten som gjør fri.

Øyvind Benestad minner oss om at dette krever både hjerte og struktur. Vi trenger Bibelen, ressurser, kunnskap, lokale fellesskap, foreldre som tar ansvar, og kristne som nekter å kjempe skittent for sannheten. Vi skal vitne om hvem vi tror på, hva vi tror, og hvorfor det er godt for mennesket.