Ep.6 - Postmodernisme - Ord som våpen 2

Kort oppsummering

Del to om ord som våpen går mer konkret og eksempeltungt inn i hvordan kulturkrigen kjempes med begreper. Vi viser hvordan ord som rasist, nazist, islamofob, homofob, transfob, celleklump, tildelt kjønn, hen, fødeforeldre, kjærlighet, menneskerettigheter og gaslighting brukes til å definere premissene før samtalen egentlig starter.

Kjernen er at kristne ikke kan være naive i møte med språk. Mange ord høres gode, varme og nøytrale ut, men er fylt av en virkelighetsforståelse som kolliderer med skapelsen og Guds ord. Derfor må vi spørre hva ordene betyr, hvem som definerer dem, og hvilke konklusjoner de tvinger frem.

Kulturkrigen som ordkamp

Vi åpner med den grunnleggende postmoderne tanken: Hvis sannhet konstrueres gjennom ord, må ord brukes for å dekonstruere gamle sannheter og skape nye virkelighetsforståelser. Kulturkrigen blir dermed i stor grad en kamp om språk.

Vi er enige i at ord former virkelighetsforståelse. Det er derfor vi tar dette så alvorlig. Men vi avviser at ordene våre skaper virkeligheten. Gud har skapt verden, og virkeligheten står fast. Ord kan enten beskrive den sant eller forvrenge den.

Når ord brukes som våpen, er målet ofte ikke å forstå motstanderen, men å definere ham. Den som får stemplet motstanderen som undertrykker, hater, nazist, rasist eller farlig, trenger ikke lenger å møte argumentene. Da er personen allerede diskvalifisert.

Nazist, rasist og brun retorikk

Vi begynner med ord som rasist, fascist og nazist. Sian-demonstrasjoner brukes som eksempel på hvordan "ingen nazister i våre gater" kan brukes mot folk som teknisk sett ikke er nazister. Vi gjør samtidig klart at vi ikke støtter Sian. Poenget er presisjon: Nazisme er en konkret ideologi, og Auschwitz minner oss om hva den faktisk førte til.

Når nazistbegrepet brukes løst, skjer det noe moralsk dramatisk. Hvis noen defineres som nazister, kan voldsbruk fremstilles som nødvendig selvforsvar mot et nytt Holocaust. Slik blir ordet et redskap som åpner for helt andre virkemidler.

Det samme skjer med rasisme. Vi definerer rasisme som troen på at noen etnisiteter er mer verdt enn andre. Å være kritisk til fri innvandring kan springe ut av rasisme, men det kan også ha helt andre begrunnelser. Når all innvandringskritikk kalles rasisme, forsvinner presisjonen, og den historiske tyngden i ordet brukes til å kvele samtalen.

Fob-ordene og hatstempelet

Vi går videre til islamofob, homofob og transfob. Teknisk handler fobi om frykt, men i dagens bruk betyr ordene nesten alltid hat. En som kritiserer islam, kan bli islamofob. En som avviser en virkelighetsforståelse om seksualitet eller kjønn, kan bli homofob eller transfob.

Dette henger sammen med identitetsforståelsen vi har kritisert tidligere. Hvis seksualitet, religion eller kjønnsidentitet er hvem man er, blir uenighet tolket som hat mot personen. Da er det ikke lenger mulig å si: Jeg elsker mennesket, men er uenig i ideen, praksisen eller virkelighetsforståelsen.

Vi insisterer på dette skillet. Vi hater ikke mennesker. Vi er uenige i filosofier, ideologier og praksiser. Den forskjellen må kristne holde fast på, selv når kulturen prøver å gjøre uenighet til hat.

Abortens begreper

Abortkampen blir et avgjørende eksempel på hvordan ord endrer moralopplevelsen. Hvis barnet i mors liv kalles en celleklump og abort beskrives som kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, blir premisset lagt på en måte som nesten avgjør debatten på forhånd.

Vi svarer at det faktisk er en annen kropp i kvinnens kropp: et menneske med eget DNA, egne fingeravtrykk og et eget hjerte. Derfor må vi bruke ord som barn og baby, ikke fordi vi vil manipulere, men fordi vi mener det beskriver virkeligheten sant.

Spontanabort viser hva mennesker egentlig vet. Når foreldre mister barnet i mors liv, sørger de ikke over en celleklump. De sørger over et barn. Derfor blir abortspråket så viktig. Å si "fjerne et foster" og å si "ta livet av et barn" bærer helt ulik moralsk tyngde.

Mansplaining og hvem som får snakke

Når vi som menn sier noe om abort, kan begreper som mansplaining brukes for å diskvalifisere oss. Da blir spørsmålet ikke hva argumentet er, men hvem som taler. En hvit mann over en viss alder blir en kategori som kan avvises før han er hørt.

Vi mener dette er postmodernisme kombinert med undertrykt-undertrykker-tenkning. Identiteten til den som snakker, blir viktigere enn sannhetsinnholdet i det som sies. Da mister vi muligheten til å føre en sann samtale.

Vi er ikke mot at kvinner taler inn i abortspørsmålet. Tvert imot. Men sannhet avgjøres ikke av kjønn, hudfarge eller sosial plassering. Den må prøves mot virkeligheten og Guds ord.

Kjønnsspråk og skolebøker

Uttrykket "tildelt kjønn ved fødsel" blir et hovedeksempel på språk som bærer et helt verdensbilde. Hvis kjønn er tildelt, er det ikke biologisk gitt. Da kan det også tildeles på nytt, korrigeres eller byttes. Dermed har man akseptert premisset før debatten begynner.

Vi reagerer også på hvordan dette språket finnes i lærebøker for barn, blant annet formuleringer om kjønnsidentitet som egen opplevelse av å være jente, gutt eller noe annet, og om juridisk kjønn man "fikk" da man ble født. Biologien hoppes over, og følelsen får forklaringsmakt.

Begrepene hen og fødeforeldre plasseres i samme mønster. De kan virke små og pragmatiske, men de er laget for å tilpasse språket til en ny virkelighetsforståelse. Fødeforeldre erstatter mor, selv om det er mor som føder. Slik blir biologien språklig usynliggjort.

Kjærlighet, Pride og makten i gode ord

Ordet kjærlighet får en egen tyngde. Vi bruker Vipps' Pride-kampanje og slagord som "på lag med kjærligheten" og "friheten til å elske" som eksempler på hvordan gode ord kan bli retoriske våpen. Ingen vil være mot kjærlighet, og derfor blir definisjonen av kjærlighet avgjørende.

Hvis Pride defineres som kjærligheten, blir alle som ikke støtter Pride, definert som mot kjærlighet. Da kommer ordene hat, hatprat og homohater raskt i nærheten. Dette er effektivt, men det er ikke redelig.

Bibelsk kjærlighet er ikke følelsesstyrt selvbekreftelse. Gud er kjærlighet, Jesus viser kjærligheten, og korset er kjærlighetens sentrum. Men korset forutsetter også synd, sannhet, omvendelse, grenser og offer. Derfor er det ikke mangel på kjærlighet å si at noe er galt. Noen ganger er det nettopp kjærlighet.

Black Lives Matter og nøytralitetens illusjon

Black Lives Matter viser hvordan en setning alle kan være enige i, kan kobles til en organisasjon og en ideologi kristne ikke kan støtte ukritisk. Svarte menneskers liv betyr noe. Det er sant. Men BLM som organisasjon og bevegelse bærer marxistiske premisser om strukturell rasisme, nedrivning av samfunnsstrukturer og kjernefamilien, og en forståelse av hvithet og skyld som vi ikke kan overta.

Vi sier at kristne selvsagt skal stå imot rasisme. Men vi bør gjøre det med bibelsk språk: Gud skapte mennesket i sitt bilde, menneskeverdet er ukrenkelig, og i Kristus er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Vi kan også lære av Martin Luther King og den liberale antirasismetradisjonen, men vi må ikke ukritisk kaste oss på slagord som er fylt med en annen virkelighetsforståelse.

På samme måte avviser vi påstanden om at noe "ikke er ideologi, men menneskerettigheter" eller "bare handler om frihet og kjærlighet". Alle har et verdensbilde. Alle definerer ordene sine ut fra et fundament. Det redelige er å innrømme at vi står i en kamp mellom virkelighetsforståelser.

Gaslighting og nykonservatisme

Vi forklarer gaslighting med filmen fra 1944: en mann skrur gradvis ned gaslampene og benekter at rommet blir mørkere, slik at kona skal tvile på sin egen virkelighetsoppfatning. Vi bruker dette som bilde på hvordan kristne kan oppleve den offentlige samtalen.

Samfunnet har endret seg dramatisk på 60-70 år, spesielt i synet på kjønn, seksualitet, familie og kristne verdier. Likevel får vi høre at ingenting har endret seg, og at det er konservative kristne som har blitt farlige "nykonservative" eller ytrehøyre. Vi svarer at det vi tror, er gammelt. Det nye er at samfunnet har beveget seg så langt bort fra det.

Vi ønsker en ærlig debatt om virkeligheten. Kall oss gjerne uenig, konservative eller kristne. Men ikke konstruer et bilde av oss som hatere, nazister eller undertrykkere og angrip det bildet i stedet for å møte det vi faktisk sier.

Guds ord som motgift

Til slutt lander vi i at kristne må forme språket sitt etter Guds ord. Gud skapte med ord, men vi er ikke Gud. Djevelen var den første som vred på ord: Har Gud virkelig sagt? I fristelsen av Jesus brukte djevelen til og med bibelvers, men Jesus svarte med Guds ord og godtok ikke premissene.

Det er også vår vei. Ikke godta ordspillene ukritisk. Ikke ta for gitt at vi snakker om det samme. Gå en etasje ned, til fundamentet: Hva mener vi med kjærlighet, frihet, kjønn, identitet, abort, menneskeverd og sannhet?

Hva står igjen

Det som står igjen, er en praktisk og alvorlig lærdom: Pass på begrepene. Hvis ordene våre blir formet av en annen virkelighetsforståelse, blir troen vår gradvis formet av den samme virkelighetsforståelsen.

Vi tror ikke at vi konstruerer virkeligheten gjennom ord. Vi tror Gud har konstruert verden, at hans ord er sannhet, og at kristne skal snakke på en måte som stemmer med det han har skapt. Derfor må ja få være ja, og nei få være nei.