Ep.62 - Aktiv dødshjelp, drap og lidelse

Kort oppsummering

Vi starter egentlig uten en ferdig plan, men en NRK-sak om en mann som hjalp farfaren sin med å dø, fører samtalen rett inn i aktiv dødshjelp. Derfra følger vi spørsmålet ned til de dypere premissene: Hva er et menneske? Hvem eier livet? Kan lidelse gi oss rett til å avslutte liv? Og finnes det en kristen begrunnelse for at staten, helsevesenet, familien eller individet skal ta liv for å slippe lidelse?

Vi lander tydelig: Aktiv dødshjelp lar seg ikke forankre kristent. Selvbestemmelsesargumentet må avvises fordi vi ikke er herrer over eget liv. Lidelsesargumentet må tas med stor alvor og med dyp medfølelse, men det gir oss ikke rett til å trykke på knappen. Kristne skal kjempe for liv, be om helbredelse, bære byrder, gi lindring og i vanskelige grensetilfeller søke Gud med frykt og ydmykhet. Men aktiv dødshjelp er å ta en hellig grense i egne hender.

NRK-saken og den raske folkemeningen

Utløseren er en sak på NRK med overskriften om en mann som hjalp farfaren med å dø fordi han ba om å få slippe. I saken ligger også en stemmeboks der leserne kan svare på om dødshjelp bør være lov i Norge. Svaralternativene er interessante i seg selv. De synliggjør hvilke premisser som får plass, og hvilke som mangler.

Det mest populære svaret er at vi selv må få bestemme hvordan vi skal dø. Et annet ja-alternativ uttrykker frykt for at syke og eldre kan føle seg forpliktet til å dø. De tydelige nei-alternativene er svakere formulert, blant annet at det ikke skal være helsevesenets rolle å ta liv, eller at mennesker ikke skal dø før de dør av seg selv. Vi savner et svar som sier det dypere: Livet er hellig og ukrenkelig, og det å ta liv er galt fordi mennesket tilhører Gud.

På kort tid får avstemningen mange tusen svar, og rundt fire av fem svarer ja i en eller annen form. Dette blir en kulturkrigindikator. Kanskje politikerne foreløpig er mer tilbakeholdne enn befolkningen, men presset kommer. Canada, Belgia, Nederland og Sveits nevnes som land der utviklingen allerede har gått langt.

Selvbestemmelsen som moderne trosbekjennelse

Det første store argumentet for aktiv dødshjelp er selvbestemmelse. Det moderne mennesket tenker intuitivt: Det er mitt liv. Min kropp. Min død. Min avgjørelse. Ingen autoritet utenfor meg skal bestemme om jeg skal leve videre.

Her krasjer den liberale individualismen direkte med kristen virkelighetsforståelse. Som kristne kan vi ikke først spørre hva vi synes eller føler. Vi må spørre hva Gud sier. Vi har en reell frihet, men den er innenfor Guds vilje. Vi er forvaltere, ikke eiere, av livet.

Det gjelder også for mennesker som ikke bekjenner Jesus. Vi tror kanskje ikke at Gud er Herre over livet, men fra et kristent perspektiv er han like fullt skaperen som blåste liv i mennesket. Det skapte har ikke rett til å avslutte det Skaperen har begynt. For en kristen blir det enda tydeligere: Å være kristen og herre i eget liv er to gjensidig utelukkende ting.

Menneskeverdet fra begynnelse til slutt

Når vi skal tenke kristent om aktiv dødshjelp, begynner vi med menneskeverdet. Mennesket er skapt i Guds bilde. Det gjelder menn og kvinner, alle etnisiteter, alle funksjonsnivåer og alle aldre. Derfor hører abort og aktiv dødshjelp sammen som to ender av samme spørsmål: Har mennesket ukrenkelig verdi også når det er svakt, avhengig, uønsket, lidende eller tilsynelatende uten nytte?

Vi avviser at menneskeverdet gradvis oppstår eller gradvis forsvinner. Det gjelder fra unnfangelsen og helt til døden. Derfor kan vi ikke la smerte, alderdom, kroppslig svekkelse eller psykisk nød bli kriterier som gjør det legitimt å ta liv.

Dette betyr ikke at kristne ikke forstår lidelse. Tvert imot. Bibelen har et stort og dypt språk for lidelse. Men den gir oss ikke rett til å definere et menneskeliv som mindre verdt fordi lidelsen er stor.

Du skal ikke myrde, og når staten kan ta liv

Samtalen går så inn i et nødvendig skille: Bibelen sier ikke at det aldri finnes noen situasjon der liv kan tas. Budet oversettes ofte med "du skal ikke drepe", men meningen er nærmere "du skal ikke myrde". Moseloven og Det nye testamentet gir rom for at staten bærer sverd for å straffe det onde og beskytte samfunnet.

Romerne 13 blir viktig her. Myndighetene bærer ikke sverdet for ingenting. Det betyr at det kan finnes en teologisk åpning for statens maktbruk, politi, militær, selvforsvar og i noen diskusjoner dødsstraff, selv om vi ikke dermed argumenterer hardt for alt dette i praksis. Poenget er at når kristen teologi kan rettferdiggjøre å ta liv, skjer det i konteksten av å beskytte liv, straffe ondskap eller hindre større skade.

Aktiv dødshjelp passer ikke inn i denne kategorien. Det handler ikke om å beskytte uskyldige mot en overgriper, stoppe en terrorist eller hindre mord. Det handler om å avslutte et liv fordi lidelsen er stor eller selvbestemmelsen krever det. Da mangler den bibelske begrunnelsen.

Selvforsvar, pasifisme og den lange omveien tilbake

Vi bruker en del tid på selvforsvar, pasifisme, krig, motstandskamp og hypotetiske ekstreme situasjoner. Dette kan virke som en omvei, men poenget er å rydde i kategorien "å ta liv". Hvis noen angriper familien din, kan det være rett å bruke dødelig makt for å beskytte kone og barn. Samtidig har det radikale pasifistargumentet en egen kraft: Hvorfor skulle jeg forkorte min vei til himmelen ved å sende en angriper til fortapelse?

Vi avviser ikke det argumentet lett. Det finnes en sterk kristen martyrlogikk i å heller gi sitt eget liv enn å ta en annens. Samtidig finnes det også et gudgitt ansvar for å beskytte andre. Jo mer situasjonen handler bare om mitt eget liv, jo sterkere blir martyrargumentet. Jo mer den handler om å beskytte barn, familie eller uskyldige, jo sterkere blir forsvarsargumentet.

Poenget med hele denne utflukten er at selv der det finnes kristne argumenter for å ta liv, er begrunnelsen at livet er hellig. Man tar liv for å spare liv. Aktiv dødshjelp snur dette. Her tas liv fordi livet oppleves som for tungt å bære.

Lidelsen må tas på fullt alvor

Lidelsesargumentet er det sterkeste argumentet for aktiv dødshjelp, og vi behandler det ikke kaldt. Mennesker kan lide så sterkt at de ber om å få slippe. Fysisk smerte, psykisk smerte, depresjon, frykt, traumer og sykdom kan gjøre livet nesten uutholdelig.

Belgisk dødshjelpspraksis nevnes gjennom historien om en ung kvinne som overlevde terrorangrepet i Brussel, men senere fikk innvilget dødshjelp på grunn av psykiske ettervirkninger. Det gjør saken ekstra rystende: Terroren tok ikke livet hennes direkte, men staten gjorde det senere fordi lidelsen etter terroren ble vurdert som grunn nok.

Dette viser hvor vanskelig grensen blir når lidelse blir kriteriet. Skal psykisk lidelse likestilles med fysisk? Hvor stor må smerten være? Hvem avgjør at et liv ikke lenger er verdt å leve? Når lidelsesargumentet kombineres med selvbestemmelse, blir grensen stadig mer flytende.

Å be Gud ta meg hjem er noe annet enn å ta livet selv

Vi snakker også om kristne som i ekstrem lidelse ber Gud om å ta dem hjem. Gordon Hicksons historie blir et nært eksempel. Etter en operasjon som gikk galt, levde han i intense smerter og ba Jesus om å få slippe. Det er forståelig. Det kan være legitimt å be slik. Det følger i det minste riktig kommandostruktur: Vi ber ham som er Herre over liv og død.

Men det er noe annet enn å ta livet selv eller be noen andre gjøre det. Vi kan be Gud avslutte lidelsen. Vi kan be om å få komme hjem. Vi kan lengte etter den nye himmel og den nye jord der det ikke lenger skal være smerte og tårer. Men vi har ikke rett til å gripe døden selv.

I Gordon Hicksons tilfelle kom helbredelse etter bønn og faste. Det betyr ikke at alle alltid blir helbredet på samme måte. Men det viser hvilken retning kristen respons skal ha: Vi ber om utfrielse, helbredelse, Guds nærvær, fred, kraft og utholdenhet. Enten Gud tar oss ut av lidelsen, eller gir nåde til å stå i den, er det han som er Herre.

Aktiv og passiv dødshjelp er ikke samme sak

Vi skiller mellom aktiv dødshjelp og det som ofte kalles passiv dødshjelp eller avslutning av livsforlengende behandling. Dette er vanskeligere. Moderne medisin kan holde kroppen i gang lenge. Respirator, intravenøs næring, medisiner og livsforlengende behandling skaper situasjoner som tidligere generasjoner ikke måtte forholde seg til på samme måte.

Utgangspunktet vårt er liv. Vi er for helsevesenets kamp for å redde liv. Vi tror til og med at helsevesenets helbredende arbeid, i den forstand, er på Guds side. Men det kan finnes grensetilfeller der man, etter bønn, vurdering og gudsfrykt, kan gi slipp på livsforlengende behandling. Det er ikke det samme som å aktivt drepe.

Selv her er vi forsiktige. Primærresponsen må være bønn, omsorg, lindring, helbredelse og kamp for livet. Men vi kan ikke kategorisk utelukke at det finnes situasjoner der det er rett å la dødsprosessen gå sin gang. Aktiv dødshjelp er noe annet: Da etableres en rett, en praksis og et system der mennesket eller helsevesenet aktivt tar liv.

Helsevesenet skal ikke bli en dødsmakt

En viktig grense går ved helsevesenets rolle. Helsevesenet er til for å behandle, lindre, redde, pleie og kjempe for liv. Når helsevesenet får rollen som den som tar liv, endres noe grunnleggende i tilliten mellom sårbare mennesker og systemet.

Dette henger også sammen med frykten for at syke og eldre skal føle seg forpliktet til å dø. Når dødshjelp blir en rettighet, kan det langsomt bli en forventning. Den gamle, syke eller funksjonshemmede kan begynne å tenke at hun er en byrde, at hun koster for mye, at familien blir friere hvis hun dør. Et samfunn som tilbyr død til de svake, kan fort begynne å kommunisere at de svakes liv ikke er verdt kampen.

Kristen respons må være motsatt. Vi skal bære byrdene for hverandre. Vi skal være til stede hos oss som lider. Vi skal gråte med oss som gråter, be, lindre, hjelpe, besøke, støtte pårørende og bygge en kultur der ingen føler at døden er den omsorgen samfunnet har igjen å tilby.

Saul, amalekitten og det eneste bibelske eksempelet

Mot slutten spør vi om det finnes eksempler i Bibelen som ligner aktiv dødshjelp. Det nærmeste vi spontant kommer på, er fortellingen om Saul, som hardt skadet ber en amalekitt om å ta livet hans. David reagerer ikke med forståelse eller ros. Han ser det som drap på Herrens salvede.

Fortellingen er ikke en ferdig læreboktekst om aktiv dødshjelp, men det er påfallende at det nærmeste eksempelet vi finner, ikke gir støtte til praksisen. Den viser i alle fall at Bibelen ikke behandler ønsket om å slippe lidelse som en enkel rett til å bli drept.

Dette passer med helheten. Liv og død tilhører Gud. Mennesket kan lide, rope, be, kjempe, sørge og lengte hjem. Men mennesket kan ikke gjøre seg selv til herre over døden.

Hva står igjen

Det som står igjen, er at aktiv dødshjelp ikke først og fremst handler om et vanskelig enkelttilfelle. Det handler om et helt menneskesyn. Enten er livet en gave fra Gud som vi forvalter under hans herredømme, eller så er livet et individuelt prosjekt vi kan avslutte når lidelsen, viljen eller verdighetsfølelsen tilsier det.

Vi velger den første virkeligheten. Det betyr ikke at vi blir kalde for lidelse. Det betyr at vi må bli mer omsorgsfulle, ikke mer villige til å drepe. Vi må stå ved sengen, holde hånden, be, lindre, gråte og kjempe for liv. Men vi kan ikke trykke på knappen. Ikke fordi lidelsen er liten, men fordi livet er hellig.