Ep. 173 - Når staten vil styre språket

Kort oppsummering

Bufdirs faglige råd om møter med kjønnsmangfold er ikke nøytral omsorg, men statlig språkstyring pakket inn som faglighet. Vi går grundig inn i dokumentet, aktørene bak, begrepene som brukes, rekkevidden inn i offentlig sektor og konsekvensene for barn, skole, barnehage, NAV, barnevern og helsevesen.

Hovedpoenget er at språk ikke bare beskriver virkeligheten. Det former hva mennesker får lov til å se. Når staten ber offentlig ansatte ta i bruk begreper som cis, ikke-binær og kjønn tildelt ved fødsel, presses en bestemt kjønnsforståelse inn som norm. Kristne skal møte alle mennesker med kjærlighet, respekt og verdighet, men vi kan ikke bekrefte en virkelighetsforståelse som bryter med biologi, historie og Guds skaperordning.

Hvorfor Bufdirs råd må tas alvorlig

Episoden tar utgangspunkt i Bufdirs faglige råd om møter med kjønnsmangfold for offentlige ansatte. Dette er ikke et tilfeldig blogginnlegg eller aktivistnotat. Det kommer fra en statlig institusjon med høy tillit i Norge.

Derfor mener vi Kulturkrigen har et ansvar for å gå nøye inn i innholdet. Rådene kan få konsekvenser for hele offentlig sektor: skole, barnehage, NAV, barnevern, helsevesen og alle som møter mennesker direkte i stat og kommune.

Selv om saken allerede er omtalt i medier som Dagen og kommentert politisk, vil vi lese dokumentet selv. Ordene, premissene og aktørene betyr noe.

Woke er ikke død, den er byråkratisert

Tidlig plasserer vi rådene i en større ideologisk sammenheng. Mange har sagt at woke er på retur, fordi de mest synlige uttrykkene har blitt mindre dominerende: statueriving, spektakulære kampanjer og ekstrem aktivisme.

Vi mener dette er en farlig misforståelse. Woke er ikke død. Den har flyttet inn i akademia, byråkrati og institusjoner. Den arbeider mindre teatralsk, men mer effektivt. Når ideologien blir faglige råd, veiledere, kurs og rutiner, får den langt større kraft enn en demonstrasjon.

Dette er grunnen til at dokumenter fra direktorater kan være viktigere enn bråk på sosiale medier. De setter standarder for hverdagen.

Tilliten til det faglige kan misbrukes

Vi stopper opp ved ordet faglige råd. Nordmenn har høy tillit til faglighet, vitenskap og offentlige institusjoner. Det er på mange måter et gode. Men tillit kan misbrukes når fagfeltet selv er ideologisk preget.

Spørsmålet er: Hvem definerer fagligheten? Hvilke fagtradisjoner ligger bak? Hvilke premisser tas for gitt? Dersom kjønnsforskning, kritisk teori og aktivistiske miljøer får definere faggrunnlaget, er ikke rådene nøytrale bare fordi de kalles faglige.

Vi trekker paralleller til Store norske leksikon, som mange oppfatter som nøytralt, men der artikler om kulturkrigtemaer ofte skrives av personer dypt forankret i de samme ideologiske miljøene. Det er et tillitsbrudd når institusjoner fremstår nøytrale, men formidler et bestemt verdensbilde.

Hvem sitter ved bordet?

Vi går inn i Bufdirs arbeidsgrupper, interne ressurspersoner, likestillingsavdelinger, ekspertgrupper og referansegrupper. Poenget er ikke bare å kritisere prosess, men å vise at hvem som inviteres inn, former dokumentet.

Særlig trekkes Luca Dalen Espehaug frem, rådgiver for kjønnsmangfold i pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens. Vi viser til offentlige uttalelser der personer som hevder at det finnes to kjønn, fremstilles som noen som vil skade eller drepe transpersoner.

Hvis man allerede har definert meningsmotstandere som farlige og voldelige, er man ikke en nøytral premissgiver for hele offentlig sektor. Det samme gjelder organisasjoner som Fri, som ikke er nøytrale aktører i spørsmål om kjønn og seksualitet.

Anbefalinger som blir normer

Rådene presenteres som anbefalinger, men i norsk offentlig sektor har slike dokumenter stor normativ kraft. Når Bufdir sier at noe er faglig anbefalt, vil mange ledere, kommuner og institusjoner behandle det som standard.

Dermed kan frivillige råd bli praktiske krav. Ansatte kan oppleve press til å bruke bestemte ord, bekrefte kjønnsidentitet og avstå fra biologisk språk, selv om de av samvittighetsgrunner mener det er usant.

Vi trekker paralleller til Jordan Petersons motstand mot tvungen språkbruk i Canada. Påbud om hva man må si, er på mange måter enda mer alvorlig enn forbud mot hva man ikke får si. Det griper direkte inn i samvittighet, språk og virkelighetsforståelse.

Begrepene er ikke nøytrale

En stor del av episoden handler om språk. Begreper som cis, ikke-binær og kjønn tildelt ved fødsel fremstilles ofte som hjelpsomme og inkluderende. Vi mener vi bærer et helt verdensbilde.

Å si at kjønn tildeles ved fødsel, er ikke en nøytral beskrivelse. Det forutsetter at kjønn ikke oppdages som biologisk realitet, men gis som sosial etikett. Det strider mot hvordan de fleste mennesker forstår kjønn: som noe kroppslig, objektivt og gitt.

Når offentlige ansatte lærer dette språket, lærer de også en ny virkelighetsforståelse. Språket blir et redskap i kulturkrigen. Den som kontrollerer ordene, former hva mennesker klarer å tenke.

Barn og den daglige språkformingen

Vi er særlig bekymret for konsekvensene i barnehage og skole. Anbefalinger om å unngå inndeling etter kjønn, bruke kjønnsnøytralt språk og synliggjøre flere kjønnsalternativer påvirker barnas grunnleggende forståelse av virkeligheten.

Dette kan være mer inngripende enn enkeltstående Pride-markeringer. En markering skjer én dag eller én uke. Språket i hverdagen former barna kontinuerlig.

Hvis barn daglig lærer at kjønn er flytende, at gutt og jente ikke er grunnleggende kategorier, og at kroppens tegn ikke avgjør, da er ikke dette bare inkludering av en minoritet. Det er opplæring i en ideologi.

Minoritetens smerte og majoritetens grense

Vi anerkjenner at mennesker som bryter med normer, kan oppleve mobbing, ubehag og smerte. Det skal tas på alvor. Kristne skal ikke være harde, avvisende eller respektløse.

Men det følger ikke at en minoritet kan kreve at hele majoritetens språk, praksis og virkelighetsforståelse endres. Det å være minoritet innebærer ofte ubehag på mange livsområder. Alt ubehag er ikke diskriminering.

Normalitet kan ikke i seg selv gjøres til vold. Hvis det normale biologiske språket om mann og kvinne defineres som skadelig, har vi forlatt rimelighetens område.

Kjærlighet uten ideologisk underkastelse

Mot slutten tydeliggjør vi det kristne perspektivet. Vi er forpliktet til å elske alle mennesker, møte alle med respekt og verdighet, og se alle som skapt og elsket av Gud.

Men kjærlighet er ikke det samme som å bekrefte alle premisser. Vi kan møte transpersoner med omsorg uten å godta at kjønn er selvdefinert. Vi kan være milde i møte med enkeltmennesker og tydelige i møte med ideologien.

Dette er en avgjørende distinksjon. Staten vil ofte gjøre bekreftelse til målestokken for respekt. Kristen tro kan ikke godta det. Sann kjærlighet kan ikke bygge på løgn.

Hva står igjen

Det som står igjen, er at Bufdirs råd representerer et alvorlig ideologisk gjennombrudd i norsk forvaltning. Vi bruker statens tillit, faglighetens språk og omsorgens retorikk til å innføre en kjønnsforståelse som bryter med biologi og kristen skaperforståelse.

Vi må elske mennesker bedre enn ideologien gjør. Men nettopp derfor må vi også stå imot språkstyring. Når staten vil forme ordene våre, former den virkeligheten barna, ansatte og borgere får lov til å leve i.