Ep.32 - Wokedebatten den siste måneden

Kort oppsummering

Wokedebatten den siste måneden viser at det ikke lenger holder å late som woke bare er et høyrevridd skjellsord. Sensitivitetslesere, omskriving av Roald Dahl, avkolonisering av kunst, Nasjonalmuseet, komikere, film og skoledebatter viser at ideologien faktisk finnes, faktisk virker, og faktisk har blitt mainstream.

Vi prøver å definere hva woke handler om, hvorfor anti-woke-reaksjonen vokser, og hvordan kristne kan gjenkjenne ideologi når den skjuler seg bak ord som rettferdighet, representasjon, inkludering og beskyttelse. Poenget er ikke å benekte reell rasisme, trakassering eller urett, men å avsløre når postmoderne og nymarxistisk tankegang begynner å styre kunst, språk, institusjoner og virkelighetsforståelse.

Woke er ikke lenger bare en randdebatt

Vi begynner med å spørre hva woke egentlig er, og hvorfor debatten plutselig er overalt. Den siste måneden har det kommet flere saker: En kunstsak på Nasjonalmuseet, Roald Dahl-bøkene som skal endres av sensitivitetslesere, diskusjoner om kunst, kolonialisme, komikere, språk, medier og anti-woke-reaksjoner.

Noen hevder at woke-debatten har gått over styr, og at anti-woke-stemmer er blitt hetsende og trakasserende. Vi mener det finnes ufine folk på alle sider, men at det blir for enkelt å si at woke bare er en oppkonstruert fiende. Når kunstverk fjernes, bøker omskrives, ord kontrolleres og institusjoner endres, er det faktisk noe å diskutere.

Det interessante er at mange later som om dette ikke finnes, eller at det bare er alt-right og høyreekstreme som ser det. Det stemmer ikke. Det finnes reelle ideologiske strømninger som preger institusjoner, medier og kultur.

Woke som opprør som ble mainstream

Vi snakker om hvordan opprør fungerer kulturelt. Ungdom og komikere går ofte mot det som oppleves som etablert. På 1960-tallet gikk opprøret mot konservative institusjoner, presteskap, kongehus, autoriteter og tradisjonelle normer. Humor sparket oppover mot det som hadde makt.

Nå ser vi at store komikere og unge anti-woke-stemmer ofte sparker mot woke. Det er interessant fordi komikere sjelden får kraft av å stå midt i den dominerende strømmen. De får kraft av å pirke i det etablerte. Når komikere begynner å gjøre narr av woke, sier det noe om at woke ikke lenger bare er en svak minoritetsposisjon. Den har institusjonell og kulturell makt.

Det betyr ikke at alle anti-woke-stemmer er sunne eller presise. Men det viser at woke-ideologi på flere områder har blitt mainstream. Den preger språk, kunst, kjønn, seksualitet, representasjon og hva man får lov til å si.

En enkel definisjon og et viktig forbehold

Vi kan godta en enkel definisjon: Å være woke handler om å være våken for rasisme, trakassering, undertrykkelse og urett. På det nivået kan det høres bra ut. Kristne skal ikke være blinde for urett.

Men spørsmålet er hva som defineres som rasisme, undertrykkelse og trakassering, og hvilket verdensbilde som ligger under. Hvis alle forskjeller tolkes gjennom makt, identitet og undertrykkelse, og hvis språk blir et verktøy for å skape virkelighet, er vi inne i noe mer enn omsorg for mennesker. Da er vi inne i en total ideologi.

Vi knytter dette til postmodernisme og nymarxisme. Postmodernismen bryter ned sannhet og felles fortellinger. Nymarxismen flytter kampen fra økonomisk klasse til identitetskategorier. Sammen skaper de en kultur der alle kan hevde å være minoritet, alle kan kreve beskyttelse, og ordene blir kampmidler.

Kjønnsrevolusjonen som eksempel

Vi peker på kjønnsdebatten og transsaken som et av de tydeligste eksemplene på en reell revolusjon. På svært kort tid har samfunnet gått fra en biologisk og historisk forståelse av mann og kvinne til at kjønnsskifte, kjønnsidentitet og flytende kjønn presenteres som om dette alltid har vært selvsagt.

Det er nettopp slik kulturelle revolusjoner ofte fungerer: Etter at endringen er presset gjennom, fremstilles den som om den bare var sunn fornuft hele tiden. Da blir de som husker at dette er nytt, beskyldt for å være ekstreme.

Vi mener kristne må våkne her. Ikke fordi vi skal bli sinte eller aggressive, men fordi vi må forstå hvor fort virkelighetsforståelsen kan endres når institusjonene først skifter språk.

Kunst, budskap og dårligere fortellinger

Vi snakker om film og populærkultur, blant annet The Woman King, som eksempel på hvordan budskap kan overstyre kunst. Vi sier ikke at representasjon i seg selv er galt. Men når det kunstneriske underordnes ideologisk budskap, blir kunsten ofte dårligere.

Det ligner på dårlig forkynnende film: Budskapet blir så tydelig og påtrengende at fortellingen mister kraft. Når det viktigste blir å plassere riktige grupper, rette symboler og ideologisk korrekte vinkler, kan både sannhet, kvalitet og kunstnerisk frihet ofres.

Vi oppfordrer lyttere til å øve seg på å spotte ideologi. Se en trailer, en film, en nyhetssak eller en institusjonell uttalelse og spør: Hva er premisset her? Hvilken virkelighetsforståelse ligger under? Hva må jeg allerede godta for at dette skal gi mening?

Nasjonalmuseet og avkolonisering

Nasjonalmuseets håndtering av Christian Krohgs maleri om Leiv Eiriksson blir et konkret eksempel. Et bilde tas ned, og begrunnelsen knyttes til kolonialistiske perspektiver og et ønske om å modernisere museets profil. I seg selv er det ikke galt at museer roterer kunst. Men begrunnelsen avslører ideologien.

Når ledelsen snakker om å utfordre en standard historisk preget av hvite mannlige kunstnere, få inn flere kvinnelige, samiske og ikke-hvite kunstnere, og ha et samfunnsrelevant blikk på kunsthistorien, er det ikke bare kunstfaglig vurdering. Det er avkolonisering. Det er en bevisst strategi for å endre institusjonen etter en bestemt ideologi.

Vi reagerer på at dette først kan gjøres tydelig, og så tones ned når det møter motstand. Selv om man senere forsøker å moderere begrunnelsen, står tankegangen igjen: Hvem som har laget kunsten, hvilke maktkategorier kunstneren tilhører, og hvordan kunst kan leses gjennom kolonialisme, blir styrende.

Roald Dahl og sensitivitetslesere

Roald Dahl-saken illustrerer det samme på litteraturfeltet. Sensitivitetslesere går gjennom gamle bøker og endrer ord som kan oppleves krenkende, stereotypiske eller skadelige. Ord som tjukk, stygg og lignende blir byttet ut.

Vi mener dette er en form for sensur, selv når den pakkes inn som omtanke. Kunstnerisk frihet og ytringsfrihet har vært grunnleggende i vestlige demokratier. Når man begynner å endre bøker etter rådende ideologi, er det fare på ferde.

Det er ikke fordi Roald Dahl er hellig eller alle gamle formuleringer er gode. Poenget er at kunsten må få stå som et verk fra en forfatter, med sin stil, tid og kant. Hvis alt skal renses gjennom samtidens sensitivitetsfilter, mister vi både historie, kunst og motstandskraft.

Sensur som kultursignal

Vi peker på historiske paralleller der regimer har sensurert kunst og bøker. Vi sier ikke at Roald Dahl-endringer er det samme som totalitære bokbål, men mekanismen er likevel viktig: Når ideologi får definere hva kunst kan si, beveger vi oss bort fra frihet.

Vi foreslår nesten humoristisk at alt som har vært gjennom sensitivitetslesere, burde merkes tydelig. Da vet leseren at dette ikke lenger er forfatterens tekst i ren form, men en woke-redigert versjon.

Dette handler også om tillit. Folk bør få vite når språk er endret for å passe en ideologisk sensitivitet.

Skole, barnehage og institusjonell innføring

Vi understreker at dette ikke bare er kunst- og mediedebatt. Samme tankegang jobbes allerede inn i barnehager, skoler og utdanningssystemet. Når ideologien får plass i institusjonene, former den ikke bare voksne debatter, men barns begreper.

Derfor ønsker vi å gjøre mer enn å kommentere enkeltsaker. Vi vil ta i bruk en ideologisk forståelse som gjør at vi kan analysere aktuelle saker når de dukker opp. Kulturkrigen handler om å dekonstruere ideologien og vise hvordan den gjennomsyrer ulike felt.

Hva står igjen

Det viktigste som står igjen, er at woke ikke kan avfeies som et fantom. Det finnes reelle ideer, reelle institusjonelle endringer og reelle konsekvenser for kunst, språk, skole, kjønn og offentlig samtale.

Kristne må ikke bli dratt inn i polarisert skriking, men vi må heller ikke være naive. Vi må kunne si ja til sann rettferdighet og nei til ideologisk kontroll. Vi må se forskjell på omsorg for mennesker og et system som gjør språk, kunst og sannhet til politiske verktøy.